Oppstått på den tredje dag etter Skriftene

De to som i løpet av en kort kveldsstund fikk et nytt syn på hvem Jesus er, og et helt nytt perspektiv over sitt eget liv, har gitt meg noen glimt som pirrer min nysgjerrighet.

Jesus hevder faktisk i sin samtale med to disipler på vei til Emmaus at alle Skriftene i deres Bibel (Tanach) forteller om hans lidelse, død og oppstandelse (Luk 24,13-35). Da Jesus senere møter flere av displene understrekes dette enda sterkere: “Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene .... Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag. Dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette” (Luk 24,44-48).

Som ung teologistudent ble jeg utfordret til å holde bibeltimer for ungdom på påskeleir. Tematikken var selvsagt gitt. Etter en av bibeltimene, kom en voksen leder til meg med sin anfektelse: Hvorfor tales det ikke om noen oppstandelse fra de døde i Det gamle Testamentet? Jeg prøvde febrilsk å hente frem noen eksempler, men innrømmer at jeg ikke lyktes særlig godt. Jeg kjente nok selv behov for en grundig bibeltime av Mesteren. For hvordan er det mulig å finne vitnesbyrdet i alle Skriftene om hans lidelse, død og oppstandelse? Ja, til og med at han skal oppstå på den tredje dag?

Jeg er ikke kompetent til å foreta hele denne analysen, men hvis vi går på oppdagelsesreise i Bibelen ut fra dette perspektivet, kan det hende det ligger skjult et uåpnet skattkammer for oss.

1. Skapelsesfortellingen
Allerede på Bibelens første blad får vi en antydning om Guds store plan for sitt skaperverk. Tredje skapelsesdag er den dagen da Gud første gang skaper liv: Grønne vekster, planter og trær som setter frø og bærer frukt (1Mos 1,11-13). Tredje dag er livets dag. Dagen da livet skapes, blomstrer og vokser. Muligens finner vi derfor allerede i Skapelsesberetningen et forvarsel om den messianske tid. For Gud vil ikke bare skape og opprettholde verden. Han vil gi sin skapning del i den store forløsning i den messianske tid. Jesu oppstandelse på den tredje dag er forløsningens tidspunkt da dødskreftene er beseirets, og det nye livet skapes, setter frø, vokser og bærer frukt.

2. Abraham-fortellingen
Jødenes Tora har likevel en annen fortelling som ennå tydeligere peker frem mot Jesu oppstandelse den tredje dag. Det er fortellingen om Abraham som blir bedt om å gå til Moria-fjellet for å ofre sin egen sønn, Isak, som Gud hadde gitt ham og Sara. Isak var selve løftessønnen, meldt av engler. Et tegn og bevis på at Gud ville holde sitt løfte til Abraham om en stor slekt og et nytt folk under Guds velsignelse. Ordet til Abraham om å bære sin sønn til offeralteret (1Mos 22) var derfor ikke bare en prøve for Abraham, men en krise for hele Guds løfte om et nytt folk. Men Abraham gikk i lydighet, helt frem til alteret og veden. Vi kjenner den dramatiske fortellingen om hvordan Abraham i siste sekund får beskjed fra Herrens engel om ikke å ofre sin sønn, men i stedet en vær som hang fast i krattet like ved. Væren ble ofret i stedet for sønnen.

I Det nye Testamentet er denne fortellingen brukt som eksempel på troens lydighet (Hebr 11,17 og Jak 2,21). I mye kristen forkynnelse har likvel denne fortellingen gitt oss perspektiver på påskens evengelium. For det første ved at Abraham ble spart for det offer Gud ikke kunne spare seg selv for: Å ofre sin egen og enbårne sønn. Jesus døde som et offer for at alle andre sønner og døtre kunne gå fri. Slik blir Jesus stående som en motsats til Isak. Slik videreføres også løftene til Israel først og fremst gjennom den velsignelse Jesus, Guds Sønn, representerer. Paulus uttrykker dette svært sterkt til menigheten i Rom: “Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham?” (Rom 8,31-32).

Dermed spiller ikke bare Isak rollen som et forbilde på påskens drama. Væren som står bundet blir det stedfortredende offer, og dermed et direkte forbilde på Jesus forsoningsverk. Slik benytter også profetene, fra Jesaja til Johannes døperen, tilsvarende uttrykk om Jesus og hans oppdrag i denne verden: Guds lam som ofres og bærer verdens synd (Jes 53,6-7 og Joh 1,29).

Det interessante er imidlerid at Hebreerbrevet, som nettopp kaller fortellingen om Abraham og Isak forbilledlig, ikke først og fremst tenker den som et forbilde på selve offeret, men på Abrahams tro og oppvekkelsen fra de døde: “ Han (Abraham) regnet med at Gud endog har makt til å vekke opp døde. Derfor fikk han jo sønnen tilbake - i dette ligger et forbilde” (Hebr 11,20-22).

Hvordan kan hebreerbrevet beskrive forholdet mellom Abraham og hans sønn som en dødeoppvekkelse? Var ikke nettopp saken den at Isak ikke måtte dø? At han ble spart fra døden? Svaret finner vi muligens i fortellingens startpunkt: Den dag Abraham tok sin beslutning, lesset på eselet og vandret sammen med sin sønn mot Moria-fjellet. Den vandringen varte i tre dager. Den tredje dagen fikk han øye på stedet der alteret skulle bygges og offeret finne sted. I Abrahams hjerte var sønnen død for ham den dagen han tok beslutningen i lydighet mot Guds kall, og gav seg på vandring mot offerstedet. Derfor ble også det himmelske budskap om å ofre væren i stedet for Isak, en fornyet gave til Abrham. Løftets sønn ble gitt tilbake til ham - i live, etter tre dager. Derfor beskriver Hebreerbrevet denne fortellingen som et forbilde på Jesu oppstandelse. Han ble oppreist til nytt liv og gitt tilbake til Faderen etter 3 dager i dødsriket.

3. Hosea-profetien
Det avsnittet i Det gamle Testamentet som kanskje tydeligst taler om “den tredje dagen”, finner vi hos profeten Hosea: “Kom, la oss vende om til Herren! For han som rev i stykker, vil lege oss; han som slo, vil forbinde våre sår. Han vekker oss til liv etter to dager, den tredje dagen reiser han oss opp, så vi kan leve for hans ansikt.” (Hos 6,1-2). Problemet med å lese denne teksten som en direkte profeti om Jesu oppstandelse, er imidlertid at den ikke handler om Messias, men snarere om det jødiske folk og deres omvendelse. Det er det folket som har sviktet og vært utro Herren vil lege, forbinde og reise opp. Derfor er påskens drama langt mer enn en fasinerende historisk hendeldse. Det er en hendelse som avgjør hele Israels og alle menneskers liv og fremtid. For bare ved Jesu død finner vi en forsonet Gud. Og bare ved hans oppstandelse får vi del i Guds rettferdighet og det nye livet.

“Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi også være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans” (Rom 6,5).

Nettopp derfor er Hosea-ordet også en Messias-profeti. For Israels legedom og redning ligger i den troskap Gud viser ved å la sin Sønn dø og oppstå for deres skyld. Ved Jesu egne sår, og ved hans oppstandelse den tredje dagen, er han både blitt vår forløsning og vår rettferdighet, enten vi er innenfor eller utenfor det jødiske folkefellesskap. Det er derfor Jesus avslutter sine bibeltimer for sine venner og disipler med følgende utfordring: “I Kristi navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag. Dere skal begynne i Jerusalem” (Luk 24,47).

4. Den jødiske påsketradisjonen
Når jødene feirer påske til minne om utgangen fra Egypt, sier de til hverandre at enhver skal tenke at han eller hun var med da det skjedde. Det er viktig å identifisere seg med historien og sitt eget folks skjebne. Gjennomgangen gjennom havet beskrives derfor i den jødiske påskemåltidsliturgi ikke bare som en historisk hendelse, men som et forbilde på den hele den jødiske historie fra slaveri til frihet, fra mørke til lys.

Det er derfor ikke underlig av Det nye testementet ved flere anledninger griper fatt i denne viktige hendelsen i det jødiske folks liv, når den store forsoningsakten på Golgata skal beskrives.

Gjennomgangen gjennom havet ble sett på som et forbilde på dåpens renselse på veien fra det gamle til det nye liv (1Kor 10,1-2 og Rom 6,1-11). Den kristne dåp er nettopp dåpen til, og mottakelsen av, Jesu død og oppstandelse som en kraftfull frelseshandling for meg. I vår kirkes dåpsliturgi er denne overgangen “gjennom havet” beskrevet med følgende ord: “De er født med menneskeslektens synd og skyld, men i dåpen blir de Guds barn, født på ny ved Den Hellige Ånd.”

Slik Israel dro med seg en del av sin fortid inn i ørkenvandringen og tidvis gjorde opprør mot sin forløser, slik lever nok også vi fortsatt med vår syndige natur som baggasje. Utfordringen er likevel å identifisere oss så sterkt med vår nye identitet i Kristus at oppstandelsens kraft mer og mer kan prege våre liv og vår vandring.

5. Jona-tegnet
Noen vil kanskje savne det eksempelet Det nye Testamentet selv bruker for å bygge bro mellom løftene og oppfyllelsen i forhold til Jesu oppstandelse: Jona-tegnet. Slik Jona var tre dager i den store fiskens buk, slik var Jesus tre dager og tre netter “i jordens dyp” (Mt 12,40). Denne paralellen er viktig nok, men Jona-tegnet varsler langt mer enn Jesu egen oppstandelse. For Jona-tegnet er først og fremst et tegn på at hedningene hører med i Gudsfolket, og at evangeliet også må forkynnes for dem.

Når Jesus sier at det jødiske religiøse lederskap ikke skal få noe annet tegn enn Jona-tegnet, ligger det mer enn bare en henvisning til egen død og oppstandelse. Jesus taler om alle dem blant folkesalgene som ved troen på ham får del i hans oppstandese og den nye Messias-virkelighet. Dette skal være et tegn for Israel i dag: At folkeslagene har fått del i det som opprinnelig er Israels egen gave: Jesus Messias.

Ikke desto mindre er det viktig for oss fortsatt å forkynne evangeliet i Jerusalem, slik vi gjør det for andre folkeslag.

“Dere er vitner om dette”, sa Jesus til sine disipler. I dag er det vi som er vitner om kraften i hans oppstandelse, vi som ved dåpen og troen har fått del i den. Derfor må vi be om at påskens kraftfulle seiersbudskap må fylle oss og utruste oss til ny og frimodig vitnetjeneste, både i Jerusalem og til jordens ender.

For Jesus stod virkelig opp av graven på den tredje dag. Han lever!