"Kirken den er et gammelt hus" - Om kirkerommets opprinnelige innredning og bruk

"Kirken den er et gammelt hus, står enn om tårnene faller..." synger vi, og mener med det selvfølgelig ikke først og fremst kirkebygningen. Den har gjennomgått store forandringer ned gjennom tidene, og en av de siste nyskapningene var nettopp tårnene. Vårt kirketårn er inspirert av de muslimske moskeenes minareter - det tårnet hvor bønnetidene ropes ut fra i muslimenes gudshus. Det var korsfarerne som i det 12. århundre brakte denne skikken tilbake til Europa, hvor den siden har vært vanlig. Det vil si bare i vest, de aller fleste orientalske og ortodokse kirker bygges uten tårn.

Opprinnelse i synagogen
De første kristne samlet seg naturlig nok i private hjem, gjerne på "den øvre sal", det vil si gjesterommet i andre etasje, som var en vanlig del av innredningen i hus i Midtøsten (Apg 1,13; 2,46; 2,12; Rom 16,5; 1Kor 16,19; Kol 4,15, m.fl.).

Men allerede i Jakobs brev, et av de tidligste skriftene i Det nye testamentet ser vi at de kristne har fått et eget gudshus, som de naturlig nok kalte synagoge. Det er det grunnteksten i Jak 2,2 sier, og det er beklagelig at våre bibeloversettere har nøytralisert det ved å skrive "forsamling". I teksten gjør dette og det følgende verset det fullstendig klart at Jakob skriver om stedet hvor de kristne samlet seg som var deres egen synagoge.

Når vi sammenholder dette med andre historiske og arkeologiske vitnesbyrd om de første kristnes gudstejenesteliv, ser vi at de ganske bevisst innredet sine gudshus grunnleggende sett på samme måte som jødene innredet sine synagoger. De tydeligste eksempler er fra den eldste delen av Bebudelseskirken i Nasaret, den judeiske kristne synagogen i Bani Naim øst for Hebron, den jødekristne huskirken i Dura Europos i Syria og det som er igjen av en gammel samaritansk-kristen synagoge på Nebo-berget i Jordan. Skriftlige vitnesbyrd har vi blant annet fra verket Syriske Didaskalia fra begynnelsen av 200-tallet.

Den kristne synagogens innredning
Det viktigste inventaret i en synagoge er Torahskapet og talerstolen eller lesepulten. Torahskapet - arken hvor de hellige Torahrullene oppbevares er på den veggen i synagogen som vender mot Jerusalem. Talerstolen hvorfra skriftene blir lest og bønnene ledet, står som oftest vendt rett imot Torahskapet. Det vil si at menigheten grupperer seg rundt talerstolen. Forbildet finner vi blant annet i 1Kong 8,5 og 22 og Nehemja 8,4. Talerstolen kalles bemah, og dette ordet og denne strukturen i innredningen er det vi finner igjen i de tidlige kristne synagoger og noen orientalske kirker.

En annen måte å se det på
Når vi bygger kirker og kristne forsamlingshus innreder vi dem akkurat som en kino eller en teatersal. Menigheten sitter som tilskuere til det som foregår i den ene enden av rommet der både alteret og prekestolen er plassert. Tekstleseren og taleren vender seg alltid mot forsamlingen og ofte med ryggen mot alteret.

For de første kristne og som ennå ikke har glemt sin opprinnelse er dette en selvmotsigelse. Talerstolen og alteret var og er sentrum for de to delene gudstjenesten består av - Ordets tjeneste med tekstlesing og eventuell tale og nattverden hvor det kristne befrielses- og fellesskapsmåltidet feires. Ordet skal forkynnes i menigheten og for Guds ansikt - derfor står talerstolen i opprinnelige kristne gudshus midt i kirkerommet eller på motsatt vegg av alteret og vendt rett mot det. Man vender ikke ryggen til Guds nærvær når man leser og forkynner hans Ord! Menigheten sitter eller står vendt inn mot talerstolen på begge sider. Dette gir et naturlig samsvar mellom Ordet selv og den måten menigheten hører og bekjenner det på. Veksellesningen som mange av Salmene er skrevet for, går helt naturlig og Gud lovprises midt i menigheten slik det står skrevet (f eks. i Salme 22,23).

Fra synagoge til basilika
Forandringen av de kristne gudshusenes arkitektur kom først noen århundrer etter opprinnelsen. Menighetene vokste så sterkt at de begynte å ta i bruk basilikaer, det vil si "kongshaller" - store bygninger i de greske og romerske byene som kunne romme opp til tusenvis av mennesker. Disse langstrakte husene som kristne snart selv tok til å bygge, egnet seg bedre til en innredning slik vi er vant til det, med både alter og talerstol konsentrert i den ene enden.

Men dette gjaldt ikke over hele kirken. De kristne utkanter som Mesopotamia, Armenia og Afrika beholdt den gamle stilen. Kirkebygningene her var og er grunnleggende sett konsentriske i utformingen, hvor alter og talerstol står som brennpunkter i en ellipse.

Det har også skjedd forandringer i kirkebygningens orientering. Vi er vant til at stort sett står alteret i kirkens østlige ende. Men det er en sterk tradisjon for det motsatte, nemlig at kirken var orientert mot vest, slik som tempelet i Jerusalem, hvor Det aller helligste lå i den vestlige delen av huset. De første bysantinske kirker ble alle bygget slik.

Kirkerommets geografi
Et meget interessant trekk ved orientalske kristnes gudshus er måten evangelienes geografi er symbolisert på i innredningen. Døpefonten eller dåpsbassenget (mange har begge deler) står enten ved inngangen eller i et eget baptisteri ved siden av alteret og kalles Jardna = Jordan. Rommet der nattverdelementene lages i stand kalles Betlehem, siden det var der Jesus ble inkarnert på jord. Og talerstolen - bemah'en kalles Golgota fordi det er ordet om korset som skal lyde i den kristne menighet. Bibelboken oppbevares bak alteret i en nisje som kalles Qdosj - Qodsje = Det aller helligste. Forbildet er paktsarken i den bibelske helligdom, hvor vitnesbyrdets tavler ble oppbevart.

En levende tradisjon
Den opprinnelige måten å bygge en kirke på er fremdeles levende i flere orientalske kirkesamfunn. Spesielt den assyriske kirke i Irak og Iran og den maronittiske i Libanon har noen nydelige eksempler. I Israel har de historisk bevisste kristne begynt å gjøre det samme. Et kjent sted er den lille grottekirken på Har Netufa i Galilea, hvor de troende feirer gudstjenesten på en så opprinnelig måte som det er mulig å få til, med hebraisk språk og de bønner og tekstlesninger som kirke og synagoge har og har hatt felles. Det lille gudstjenestestedet er etter alt vi vet ganske identisk med slik det må ha sett ut hos de aller første kristne.

Hos oss har tradisjonen tatt en annen vei, og vi kommer fremdeles til å sitte i kirken eller forsamlingshuset som i et teater. Det er ingenting galt i det - annet enn å prøve å fremstille det som noe annet enn det det er.

Fantasifulle spekulasjoner over kirkerommets "Koinonia" eller "Via Sacra"- karakter har ingen verdens ting å gjøre med gudstjenestestedets opprinnelse og virkelige historiske røtter. Og det ville være godt om vi ble spart for moderne arkitekters og predikanters historieløse påfunn om å plassere et bord ute på gulvet og stoler i hesteskoformasjon rundt det, med påstand om at det er "urkirkelig".