Forsoningstur gjorde inntrykk

Like før påske dro en Shalomtur-gruppe til Israel og Vestbredden med ”Fred og forsoning” som tema. Kjell Magne Bondevik var med som reiseleder, og holdt gruppa orientert underveis om historieforståelse, dagsaktuelle politiske synsvinkler, andakter, humørfylte anekdoter – og norske fotballresultater.  Det siste karakteriseres som ”det viktigste av det som ikke er viktig”. Vi har tatt en prat med ham etter hjemkomsten.

- Hva gjorde inntrykk på turen?

- Det som gjorde sterkest inntrykk denne gangen var møtet med mennesker som står i forsoningsarbeid. Jeg har vært i Det hellige land mange, mange ganger før, på pilegrimsturer og på politiske oppdrag. De hellige stedene gjør alltid inntrykk – og det gjorde de nå også. Å møte politikere på toppnivå er alltid interessant - det var det nå også. Men det som var litt nytt for meg på denne turen var møtet med forsoningsarbeidere på grasrotnivå.

Vi møtte Musalaha som både driver forsoningsarbeid mellom kristne palestinere og messianske jøder, og brobyggerarbeid mellom muslimer, kristne og jøder. I fjor hadde de nærmere 3000 mennesker med i prosjektene sine. De har også utarbeidet dokumentasjon og litteratur som belyser synet og virkelighetsforståelsen på begge sider. Veldig interessant å høre hvordan de tenker og hvordan de arbeider.

Vi møtte også mennesker som er blitt direkte rammet av konflikten. Gjennom Parents Circle Families Forum møtte vi en far som hadde mistet sønnen sin ei uke før han var ferdig i militærtjeneste, skutt av Hizbollah, og ei ung enke etter en palestiner som bare skulle ned i moskeen og be før de skulle på badestranda med jentene - han kom uforvarende borti en demonstrasjon og ble skutt av en israelsk soldat. Det gjorde veldig sterkt inntrykk på meg og på hele gruppa, tror jeg. Ikke minst det at de begge nå jobber sammen for brobygging og for å få stoppet volden fra begge sider. Dessuten var det interessant å møte rabbinere som jobber for menneskerettigheter, både for palestinere og for sitt eget folk. Disse møtene var høydepunkter for meg - å møte og bli kjent med disse organisasjonene og menneskene.

- Var det noe som overrasket deg underveis?

- Det må være inntrykket jeg fikk etter hvert av hvor utsatte de er, de som står i forsoningsarbeidet. Vi som bor i fredelige Norge har lett for å tenke at alle som jobber for fred og forsoning blir omgitt med godvilje og blir klappet fram – mens der er det jo til dels motsatt. De opplever å bli uglesett av sine egne, noen opplever trakassering og er rett og slett i en utsatt stilling.

Nå skal det vel sies at gruppa opplevde dette internt også, da Bondevik selv ble drapstruet underveis på grunn av sitt fredsengasjement i Somalia. Det er ikke alle som applauderer fredsarbeid. Bondevik blir nærmest litt overrasket da jeg nevner det, men innser at jo, han er visst i samme kategori.  

- Hvordan opplever du situasjonen i Israel og Det palestinske området?

- Den politiske situasjonen opplever jeg veldig fastlåst, og det fikk jeg også bekreftet i samtaler med statsminister Fayyad og president Perez. Det er et veldig vanskelig politisk bilde for tida både på israelsk og palestinsk side som gjør at jeg ikke tror vi kan regne med at det skjer noe av betydning i nær framtid. Vi møtte også mye frustrasjon over politikerne underveis på begge sider. Men jeg vil aldri gi opp håpet om at det skal komme nye politiske initiativ, sier han med ettertrykk.

Det aner oss at både tålmodighet og besluttsomhet trenges hos den som skal arbeide med fred og forsoning.

- Dette viser jo bare hvor viktig det er at noen jobber på grasrota, understreker Bondevik videre. Jeg tror ikke det vil komme noe reelt fredsinitiativ fra politikerne alene – de må kjenne at dette er ønsket fra grasrota.

- Det gledet også meg og flere andre på turen at disse som arbeider med forsoning og brobygging ga uttrykk for at vi var en oppmuntring for dem ved at vi kom og dermed viste en anerkjennelse for det de gjør. I så måte hadde denne turen sin misjon i seg selv.

De møtte også noen underveis som ikke var involvert i forsoningsarbeid og som hadde liten eller ingen kontakt med folk på den andre siden. Flere av dem kjenner bare sin egen virkelighet og regner med at det er det som er virkeligheten, og det kunne merkes at de ble urolige da de skjønte at gruppen også skulle lytte til ”den andre siden”. – Jeg tror at nettopp det er viktig, sier Bondevik, at vi markerer både overfor israelere og palestinere at vi hører på ”de andre”. De trenger flere felles venner.

- Derfor vil jeg heller ikke være blant dem som sier at man må ta et klart standpunkt bare for palestinerne eller bare for israelerne. Det er etter mitt syn misforstått. Det høres på mange måter flott ut og logisk ut at du må ta standpunkt i en konflikt. I noen tilfeller er det riktig, men i dette tilfellet synes jeg ikke det er adekvat. Begge parter har på en måte rett. Israel har rett i at de har vært og er utsatt og truet. Palestinerne har rett i at de ikke har fått sine rettigheter realisert, og derfor bør få sin egen stat. Å da si at ”nei men det er bare en av dem som har rett” – det blir helt galt.

- Det å gå inn i denne konflikten med den holdningen at det bare er en av partene som har rett, vil gjøre det internasjonale samfunnet ute av stand til å bidra til en løsning. Begge folk lider under at det ikke er blitt noen løsning. Det ser man i det daglige liv. Derfor synes jeg det er så bra at vi på denne turen hadde forsoning som tema - jeg tror vi maktet å få gruppedeltakerne til å se det fra begge sider. Og det tror jeg også er den eneste måten man kan bidra til fred der nede.

- Det blir sagt at de forskjellige partene trenger konflikten for å opprettholde sin egen støtte i befolkningen. Hva tenker du om det?

- Jo, det er nok noen som tenker sånn, tror jeg. Folk som spiller på det og derfor ikke genuint er opptatt av å finne en løsning. Dette finnes både på palestinsk og israelsk side, blant de mer ytterliggående kreftene. De lever jo av hverandre på en måte, og det har ofte vært sånn at når det har vært noen fredsforhandlinger på gang eller et møte på gang så skjer det et eller annet, en terrorbombe, eller et militært angrep og så stopper fredsprosessen opp. Det har skjedd gang på gang. De lever av å dyrke disse fiendebildene og er ikke genuint opptatt av å finne en løsning, og sikrer seg nødvendig støtte i befolkningen på den måten. Det er tragisk at de ekstreme kreftene har hatt overtaket i så lange perioder. Men vi får være glad for at det er noen der nede som aldri gir opp, da, smiler Bondevik og referer ikke minst til Shimon Perez - han er en evig optimist.

- Dette viser hvor viktig det er at noen jobber på grasrota, for jeg tror at nettopp når noen av dem på toppnivå lever av å dyrke fiendebildene og kanskje også får økt støtte gjennom det, så er det veldig viktig at det er folk på grasrota som lager en bevegelse mot toppnivå og setter dem under press for fred og forsoning. Jeg tror ikke det vil komme fra politikerne aleine – de må kjenne et ønske om det fra grasrota.

- Men er det riktig av en misjonsorganisasjon å involvere seg i forsoningsarbeid?

- Hvordan kan man la være? Det er jo en del av det kristne budskapet å stå for forsoning. Forsoningen har to dimensjoner; det vertikale mellom Gud og mennesker – hvor forsoningen skjedde gjennom Jesus Kristus og hans frelsesverk -  men også det horisontale: mennesker imellom. Et budskap blir ikke troverdig uten at det leves ut. Det gjelder i det daglige liv hvor det kan være større eller mindre konflikter mennesker imellom, men det gjelder også i dype samfunnskonflikter, slik som den israelsk-palestinske konflikten. Vi har Jesu eget ord på at vi skal leve i forsoning med hverandre. Derfor tror jeg det gjør Israelsmisjonen og deres budskap mer troverdig at dere også har forsoningsdimensjonen med i arbeidet og lever ut også den delen av det kristne budskapet. Jeg tror det er veldig viktig, understreker Bondevik.  

Dessuten tenker jeg at det er strategisk klokt av Israelsmisjonen.  Det er slett ikke alle israelere som ser blidt på misjonering, da vil et bredere arbeidsfelt bidra til respekt og tillit. Og på hjemmebane mener jeg også at det må innby til tillit når en organisasjon ser begge sider av konflikten, og ikke bare blir enøyde i sitt fokus. Et bibelsyn som ikke har plass til begge folk, hva slags Gudsbilde gir det?

- Bibelen gir ikke noen oppskrift på en politisk løsning. Det blir mer at vi må bruke vår fornuft. Og min fornuft etter å ha vært borti denne problematikken gjennom mange år er at det må bli en tostatsløsning. Mange begynner å gi opp troen på det og tenker i retning av en enstatsløsning. Jeg for min del har veldig vanskelig for å tro at det er noen løsning, fordi jeg ikke tror man klarer å forene palestinernes ambisjoner med israelernes behov for å ha en jødisk stat. Det tror jeg ikke kan forenes, jeg tror at de må ha hver sin stat som de styrer på sine ulike måter.

- Hvilke utfordringer og muligheter ser du? 

- Den største utfordringen er etter mitt syn mangel på tillit, særlig mellom politiske ledere, men også mellom den jevne palestiner og israeler. Når det ikke finnes et minimum av tillit, får man ikke til noe. For å kunne sitte ned, drøfte løsninger og forhandle, må du ha en tillit. Nå er tilliten på et bunnivå, og den trenger å bygges opp. Det er den største utfordringen jeg ser.

Det var jo det en til en viss grad klarte å opparbeide i den såkalte Osloprosessen hvor en brakte fremtredende politikere på israelsk og palestinsk side sammen. De hadde heller ikke i utgangspunktet tillit til hverandre, men gjennom denne prosessen fikk de det. De satt nede på Borregaard i Østfold, og det ble sagt at det begynte med så enkle ting som at noen av de norske tilretteleggerne hadde med seg små barn som krøp og løp rundt på golvet der. Dette ble både israelerne og palestinerne fascinert av, alle har et forhold til barn – og gjennom dette ble det en menneskelig relasjon – de hadde noe felles. Det er gjerne sånne enkle ting som skal til for at vi skal skjønne at det er mennesker på begge sider av konflikten.

- Derfor er det så avgjørende å bringe mennesker sammen, slik at de får oppleve at de er mennesker med tanker, følelser og håp. At begge to har håpet om å få leve i fred. Da kan de finne tilknytningspunkter som de kan jobbe ut fra. Dette må skje på grasrotnivå, derfor er slike forsoningsopplegg viktige.

- Media har en viktig rolle her og kan både bidra til å forsterke fiendebildene og offerrollene, eller tone dem ned. Vi møtte organisasjonen Search for Common Ground, som blant annet arbeider med journalister i konfliktområder. Journalister har både ansvar og muligheter. Det er ikke bare politikere som avgjør hvordan disse tingene utvikler seg, det er andre aktører også, hvorav mediene er viktige.

- Dessuten mener jeg at skolene representerer en mulighet. Der skjer det dessverre også veldig mye som bidrar til å bygge opp og sementere fiendebildet. Jeg har sett noen lærebøker på palestinsk side som har en veldig grov omtale av jøder og israelere. Når barna får dette inn omtrent med morsmelka, blir de formet av det. Det er jo slik med oss alle; det vi lærer som barn er med på å forme oss. Skole og media er altså to viktige faktorer som også representerer muligheter.

- Hva tenker du ligger i begrepet ”å velsigne Israel”?

Jeg mener at dette bibelsitatet brukes veldig ukritisk av mange i dag. Ordene går tilbake til Abraham som skulle velsignes til en rik, mangfoldig slekt, og ut fra ham skulle alle folk på jorden velsignes. Men hva betyr ”velsigne” på norsk? Det kan bety ”å lovprise”, men også det ”å tale vel om”. I det gamle testamentet (GT) ser vi også flere ganger at Israelsfolket refses. Det er ikke noen motsetning mellom det å velsigne Israel og tale vel om Israel, i den forståelsen av ordet, og samtidig refse når man mener at de er på gale veier. Det gjorde profetene med en slags guddommelig autoritet. Dette behovet for korreks må være aktuelt fortsatt. Selv taler jeg veldig gjerne vel om Israel, for jeg er blant dem som tror at det er et løfte og et forhold mellom land og folk. For meg står ikke dette i motsetning til å si fra hvis jeg mener at noen israelere, eller den israelske regjering eller israelske politikere gjør uforstandige ting. Og GT er enda sterkere på dette. – for der er det også snakk om å forbanne israelsfolket noen ganger – og de blir satt på valg. Følger de Gud og Guds vilje, vil de bli velsignet, men følger de mennesker og menneskers vilje blir de forbannet. Da må ikke vi tolke dette ordet dit hen at vi skal støtte den til enhver tid sittende ledelse av landet uansett hvilke beslutninger de tar. Josva taler jo også om det å følge Guds bud. Han ber folket først om å følge Guds bud, og når de gjør det – velsigner ham dem. 

- Dette var også holdningen til disse rabbinerne vi møtte, sier Bondevik. De er glade i landet sitt og stolte av det – men samtidig tydelige på det kritiske. Jeg mener det er helt i takt med deres hellige skrift (Tanach - GT).

Israelsmisjonen holder fram at å velsigne Israel må være å gi dem det beste: gi dem evangeliet. Og Bondevik nikker bekreftende, ”det må jo virkelig være å velsigne Israel,”  slår han fast.

Hva tenker du om Israelsmisjonen?

Jeg er ikke selv en ”insider”, men jeg følger jo med. Jeg har alltid ment at visjonen er riktig, det har jeg fått inn gjennom mitt barndomshjem også. Evangeliet gjelder for alle. Også for jødefolket og Israel. Jeg er ikke av dem som tror at de har et eget tog til himmelen. De må få høre om Jesus som verdens og den enkeltes Herre og Frelser. Det budskapet skal vi forkynne for alle folkeslag, også for jødene. Derfor mener jeg at grunntanken bak Israelsmisjonen er riktig, og så har jeg inntrykk av at Israelsmisjonen har utviklet seg og gjør dette på en veldig klok og nennsom måte. Å arbeide blant jødefolket har noen tilleggsdimensjoner i forhold til annen misjonsvirksomhet. Dere lever og arbeider blant det folket som Jesus var en del av, og hvor Jesus møtte sin motstand og til slutt ble korsfestet. Dessuten er det vanskelige ting som går på jødefolkets forhold til Jesus. Var han Messias – eller skal man fortsatt vente på Messias. Dette krever mye klokskap – derfor blir jeg glad når dere bruker verdi-ordene ”kjærlighet og respekt” om hvordan oppdraget skal utføres.

- Blir du med på en ny tur?

- Ja, vi er faktisk i gang med å planlegge en ny tilsvarende tur i 2014. Det var mange positive tilbakemeldinger på dette turopplegget, både før og etterpå. Og mange flere som gjerne ville vært med, men det passet ikke pga av tidspunktet eller andre praktiske grunner. Jeg tror det er viktig med denne type turer som et supplement til de rene pilegrimsturene.

Det er jo spennende og utfordrende med turer til Det hellige land, for her er det mulig å kombinere fire ting, og du kan gjøre det i løpet av kort tid, fordi området er så lite. Pilgrimsturer – det får jeg aldri nok av, selv om jeg har vært der flere ganger. Det andre er Israels historie – som er mer spennende enn de fleste folks historie. Vi har alle et forhold til deres historie gjennom bibelhistorien. Det tredje er den aktuelle israelsk-palestinske konflikt og det fjerde er det moderne Israel. En av de mest moderne statene i verden. Alle disse fire dimensjonene kan du i hvert fall få et innblikk i i løpet av 8-10 dager. Det synes jeg er noe av det fascinerende med å reise dit. Men hvis du reiser til andre geografisk sett store land, vil du ikke greie å få inn så mye på så kort tid. Derfor anbefaler jeg folk å dra.

Han gleder seg allerede til å ta med en ny gruppe til dette spennende området av verden, der man både blir berørt av stedene og menneskene.