Guds berøring

Gud er blitt menneske. Er det et godt budskap eller en anstøtelig provokasjon? Det er mye som forener kristen tro og jødisk religion og tradisjon, ganske enkelt fordi den kristne tro er jødisk i sitt opphav og sitt vesen. Det er umulig å tenke seg troen på Jesus som Messias uten å se og forstå Jesus i hans jødiske kropp og omgivelser. Julen handler om at Gud er blitt menneske, født i Betlehem som jøde.

Det er det gode budskap, men det er også en provokasjon for mange jøder. Her brytes båndene mellom den rabbinske og messianske (kristne) jødedom. For den rabbinske jødedom er det utenkelig at Gud selv ikler seg menneskekropp. Gud kan riktignok tale gjennom mennesker og åpenbare seg i menneskelig skikkelse, blant annet gjennom engler, men han kan selv aldri bli identisk med det han selv har skapt: Menneske med kjøtt og blod, hud og hår.

Når Immanuelkirken i Tel Aviv også denne julen fylles av israelere som knapt nok tidligere har besøkt et kirkerom, skyldes det sannsynligvis ikke primært julebudskapets tiltrekning. Det handler nok mer om et nysgjerrig ønske om å se inn i en annen verden og kultur og oppleve julens stemning. Tilsvarende vil det være når David Loden og hans medarbeidere julaften og juledag inviterer til konsert med en hebraisk versjon av Händels Messias.

Men selv om motivene kan være forskjellig fra det vi ofte ser som ideelle, har det gode budskap i seg selv en indre skaperkraft. Det provoserende kan fort vise seg å bli det tiltrekkende, og det tiltrekkende kan fort bli det overbevisende. Slik virker nemlig Guds Ånd, både i Israel og Norge.

Ordet som ble menneske møter både oss og dem, enten gjennom det som blir forkynt og hørt, eller Boka som blir lest. Derfor er Bibelen alltid tilgjengelig for dem som stiger inn i kirkens rom. Troens gnist og gave kan dypest sett ikke argumenteres frem, men bare skapes ved den Ånd som taler.

På høstmøtet til Den Evangeliske Allianse i Israel nylig minnet den nye lederen av Bethlehem Bible College, Jack Sara, oss om at hele vår tjeneste må gjenspeile inkarnasjonen: At Gud i sin Sønn er blitt menneske og kommet oss nær for å berøre oss. Han henviste til underfortellingen i Markusevangeliet (7,31ff) der Jesus helbreder en døv som også har vondt for å tale. Jesus kunne sikkert bare sagt et ord, og mannen ville blitt frisk. I stedet stikker han fingrene i ørene på mannen og berører tungen med spytt. En usympatisk og nedverdigende handling, ville vi sikkert sagt i dag. Men nettopp gjennom slike konkrete handlinger, sier Sara, viser Gud oss at Ordet er et menneske som berører oss inn til det mest intime.

Slik kalles også vi til å bringe Jesus nær til mennesker, slik at han kan også i dag kan berøre dem i deres liv og livssituasjon.

Nylig kom en jøde med ortodoks rabbinsk bakgrunn til en av våre medarbeidere og spurte om å bli døpt. Han hadde lest Det nye testamentet og var fasinert av budskapet. Hans oppdagelse var at Jesus måtte være jødenes Messias. I kjølvannet av det, oppstod det naturligvis en rekke spørsmål og intellektuelle utfordringer. Hele hans livsorientering, tankesystem og omgangskrets stod på spill. Hodet hadde forstått, men konsekvensene var uklare.

Vi skal ikke nedvurdere troens og teologiens intellektuelle utfordringer. Den kristne tro tåler det. Men troen er først og fremst et hjerteforhold. Det handler om en erfaring av hvem Jesus er, hva hans frelse betyr og hvordan han lever med meg i mitt hverdagsliv. Troen handler om berøring. Guds berøring av oss, og vår berøring av våre medmennesker.

Det er befriende og godt å vite at det ikke er vi som skal finne Gud ett eller annet sted i tilværelsen rundt oss eller i vårt indre, men at det er Gud som finner oss. Han berørte jorda ned til det minste halmstrå julenatt. Derfor lengter Jesus fortsatt etter å få berøre både deg og sitt jødiske folk. Han kom til sitt og sine egne, sier Johannes. Det gjør han fortsatt. I Israelsmisjonen ser vi det.