"Nå vet jeg at Gud finnes"

I kveld er den siste samlingen og alle i salen sitter helt stille og lytter oppmerksomt. Dette er ikke hverdagskost. Shadia forteller at hun er vokst opp i et kristent hjem, men over lengre tid har kjent seg på avstand fra Gud, ja til og med tvilt på hans eksistens. Når man lever med så mye konflikt og vonde ting som skjer, er det vanskelig å kjenne Gud som en god far som er nær når ting er vanskelig. Ti dager med Bridgebuilders har tydeligvis fått henne til å endre mening. Hun forteller om hvordan vennligheten og kjærligheten israelerne viste henne, har berørt hjertet hennes. ”Nå vet jeg at Gud finnes og bryr seg. Den kjærligheten jeg møtte fra de israelske deltakerne, som jo skulle være mine fiender, var sterkere enn tvilen på at Gud er til og vil meg vel.”

 

Khalid (fiktivt navn) er nestemann. Han er palestiner og bor i Betlehem. ”Jeg hatet israelerne og var ofte med på å kaste stein på de israelske soldatene.” En gang havnet han i fengsel. ”De satte meg inn uten en gang å snakke til meg. Men der på cella begynte jeg å be. Jeg er vokst opp i en gresk ortodoks familie og vi gikk ofte i kirken, men jeg skjønte aldri hva som foregikk. Jeg hadde bedt før også men ikke tenkt over hva jeg sa. Nå ba jeg fra hjertet. Og jeg kjente at det skjedde en forandring inni meg. Jeg er ikke en person som gråter lett, men nå gråt jeg. Etter en stund kom det noen og låste opp, ga meg ID-kortet mitt tilbake og sa jeg kunne gå hjem. Det var et under. Jeg sa til Gud at jeg ville gi livet mitt til Ham. Fra da av kjente jeg en glede i hjertet, selv midt i alle problemer,” forteller han.

 

”At jeg fikk visum til Norge er også et under, når jeg tenker på alle de problemene jeg har hatt med israelske soldater. Vi som er kristne palestinere lever i en spent konflikt hver dag med muslimer på den ene siden og Israel på den andre siden. Så da jeg kom til Norge, tenkte jeg at jeg bare ville bli kjent med de norske, ikke de israelske. Men sakte men sikkert, gjennom bønn og felleskap, ble vi bedre kjent. Vi begynte å snakke sammen og dele det som var vanskelig. Jeg tror Gud ville vi skulle komme nærmere hverandre. Jeg oppdaget at ikke alle israelere er slik jeg hadde trodd. Jeg har lært å lytte og ikke så raskt dømme mennesker.”

 

En av dem som Khalid er blitt best kjent med er Yossi (fiktivt navn) fra Tel Aviv. Han forteller om konflikten han har kjent på i det siste når han må bære våpen i militæret. Han har alltid bedt til Gud om å få slippe å bruke det. ”Før hadde jeg ikke noe særlig forhold til palestinere. Det er jo de som er fienden. Men etter denne Bridgebuilders-konferansen, hvor jeg har blitt kjent med de palestinske deltakerne, er det umulig å se på dem som fiender. Khalid er jo min venn! Når jeg reiser tilbake til Israel og militæret, er det ikke bare fiendens ansikt som jeg ser på andre siden av gjerdet, men Khalid og alle de andre deltakerne sine ansikter.”

 

Shadia, Khalid og Yossi er ikke de eneste som er blitt berørt i løpet av disse ti dagene. Det er tydelig at alle som er framme og deler sin historie, har opplevd en forvandling. De fleste har hatt negative erfaringer med ”den andre siden”, men når det blir lagt til rette for møtepunkt dem imellom, åpnes det opp for nye og positive erfaringer. De oppdager at de kan ha et meningsfylt felleskap på tvers av skillelinjer.

 

Det er det som er hensikten med Bridgebuildersprosjektet. Å skape møteplasser for palestinere og israelere, og samtidig gi dem undervisning og oppgaver slik at de kommer under overflaten på hverandre. En av de israelske deltakerne mente det var litt ironisk at han måtte komme helt til Norge for å møte noen fra ”den andre siden” og lære å lytte til deres historier. ”Men det jeg har vært med på her, ville jeg ikke ha vært foruten. Dette har forandret måten jeg ser på palestinerne på,” framholder han.

 

Dette er andre gang arrangementet blir gjennomført. Første del blir holdt her i Norge, andre del skal gå av stabelen påsken 2010 i ørkenen i Jordan. Ti palestinere, ti israelere og ti nordmenn har altså campet sammen i drøyt en uke, først noen dager på Steilene ute i Oslofjorden, og senere på Ildjarntunet i Valdres. På Steilene fikk de oppleve ekte norsk campingsommer; telting i 15-16 grader og jevnt regn. Men det så ikke ut til å legge noen demper på programmet. I silregn ble det avholdt kanokonkurranse (med tilhørende kanovelt), aktivitetsløype, blindebukk, og andre tillitsbyggende aktiviteter.

 

”Til å begynne med er det ofte en tilsynelatende harmoni mellom deltakerne,” forklarer Pierre, en av lederne. ”Det er før de kjenner hverandre og føler seg trygge nok til å dele det som er vanskelig. I denne begynnerfasen gjorde vi en undersøkelse. Hver gruppe fikk tildelt et ark med forskjellige symboler, et ark til israelerne, ett til palestinerne og ett til de norske. Her skulle de beskrive hvilke assosiasjoner de fikk ved hvert symbol, for eksempel et israelsk flagg, en soldat, en falafel, et palestinaskjerf eller et bilde av Yassir Arafat.”

Og resultatene avdekket, ikke uventet, grunnleggende forskjeller.

 

Det var sterke synspunkt fra gruppene. Det israelske flagget fremkalte for eksempel tanker som ”hjem”, ”tilhørighet” og ”identitet” hos den israelske gruppen, mens palestinerne heller assosierte det med ord som ”ingenting”, ”fremmed” eller ”flagget i det landet jeg bor.” Bildet av palestinaskjerfet var for israelerne noe som framkalte ”frykt” og ”bekymring”, i motsetning til ”identitet”, ”arv”, ”røtter” og ”kultur”, som var nøkkelord på den palestinske siden.

 

Til og med falafelen var det delte meninger om. Både israelerne og palestinerne mente matretten opprinnelig kom fra dem, og var ”stjålet” av de andre.

 

”Dette er realiteten også for oss som er kristne eller messianske. Vi bærer med oss vår kultur, vår historie. Ofte tør vi bare snakke om vær og vind fordi det er for vanskelig og smertefullt å komme inn på dypereliggende temaer. Men de er der like fullt. Her på Bridgebuilders tar vi dette på alvor. I tillegg til undervisning om forsoning og tilgivelse, får de tid til å bli kjent, og hjelp til å snakke om det som er vanskelig, men som likevel opptar alle,” sier Pierre.

 

Og det er ikke vanskelig å bli overbevist om at denne oppskriften fungerer når man hører vitnesbyrdene og ser forandringen som har skjedd hos den enkelte, bare på ti dager.

 

”Det minner om forvandlingen som skjedde med Jakob og Esau i 1.Mosebok 33,” sier Yoel, en annen av lederne på Bridgebuilders. ”Jakob var livredd for å møte Esau, og det kanskje med god grunn. Men han flyktet ikke unna. Selv med fare for sitt eget liv drar han tilbake til sin bror, for det er dit Gud har kalt ham. Og når de møtes, oppdager han at han har engstet seg unødvendig. Esau faller ham om halsen og kysser ham. Hadde ikke Jakob vendt tilbake, kunne det aldri blitt forsoning mellom dem. Han hadde fremdeles gått rundt og trodd at Esau ville ham til livs. Han måtte ta skrittet i riktig retning. Disse ungdommene har våget mye for å komme hit. Mange møter liten forståelse fra familie og venner. Noen får til og med trusler. Men de opplever at det de er med på er for meningsfylt til å gi etter for frykt.”

 

Jeg spurte noen av deltakerne om hvilken framtidsvisjon de hadde for hjemlandet sitt, hvilket ønskebilde de hadde av samfunnet de er vokst opp i.

 

”Mange jøder tror at jeg ønsker å se dem pakke sammen og dra sin vei,” sier palestinske Shadia. ”Men det er ikke tilfelle. Jeg skjønner deres følelse av å høre til her, akkurat som jeg har den samme følelsen. Jeg ønsker et land for alle som bor her. Alle trenger å kjenne at de hører til et sted, at de er en del av ”fotballaget”. Jeg ønsker bare å leve et helt vanlig liv.”

 

Jødiske Adi fra Jerusalem ønsker å nå ut til både jøder og palestinere med Guds kjærlighet. ”Nå bygger vi broer. Broer oss imellom, som vil bli et sterkt vitnesbyrd for de rundt oss når vi drar tilbake. Før tenkte jeg at jeg ikke hadde noe imot palestinere, men Gud viste meg at jeg var kalt til å elske dem, ikke bare tolerere at de er der. Det er gjennom vennskap vi kan vise Guds kjærlighet. Jeg har tro på at vi kan være et eksempel for andre. Slik Jesus sier at ”Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.”