Fra desperasjon til HÅP

Kvinnen som sitter framfor meg er en velkledd, stilfull dame begynnelsen av i 50 årene med vakre, sterke trekk. Hadde jeg ikke kjent til historien hennes, ville jeg trodd hun var vokst opp i en gjennomsnittlig ressurssterk familie og levd et relativt vellykket (hvordan man nå definerer 'vellykket'..) og harmonisk liv.

Men slik har det ikke alltid vært for Vered. Er det noen som har hatt et liv fylt av smerte, sorg og fortvilelse, er det henne. Med sin historie forteller hun om et problemfylt liv, men også om desperate rop om hjelp – og om en Gud som ser og svarer.

Far som slo

Allerede som barn var livet alt annet enn enkelt for Vered. Vokst opp i en fattig familie nord i Israel, opplevde hun vold fra faren, ikke bare mot henne, men også mot moren og broren. Men begge foreldrene døde, og Vered, som så vidt var rukket å bli tenåring, ble sendt på internatskole.

Livet ble ikke enklere selv om hun slapp farens salg. Før hun begynte i militæret hadde hun opplevd å bli både mobbet og voldtatt.

Blakk og uten utdannelse stod Vered på bar bakke etter militæret. Løsningen ble å gifte seg. Skjønt 'en løsning' ble det knapt. Igjen ble livet preget av vold og et konstant strev etter å få endene til å møtes. Vered holdt ut i noen få år før hun skilte seg fra mannen, som da hadde fått diagnosen schizofreni.

På gaten

Igjen stod hun på bar bakke. Denne gangen med ansvaret for 3 barn, som hun hadde fått med mannen fra det havarerte ekteskapet. De var like traumatisert som Vered, etter all volden som de hadde vært utsatt for og vitne til. Noen økonomisk hjelp fra eks-mannen var det ikke tale om. Redd og hjemløs havnet hun og barna på gaten.

«Det var veldig tunge år», forteller hun.

«I tillegg til alle vanskelighetene ble jeg alvorlig syk. Jeg begynte å jobbe men klarte ikke å beholde jobben på grunn av sykdommen. Jeg leide en leilighet, men klarte ikke å betale husleien siden jeg ikke hadde noen fast inntekt. Barna ble tatt fra meg og sendt på institusjon. Foreldrene mine var døde, så fra den kanten var det ingen hjelp å få. Min egen familie var gått i oppløsning. Jeg var redd for å sitte alene uten arbeid, var redd for alle krav i livet. Jeg bekymret meg for barna, som var små og måtte klare seg uten mamma. Helsen forverret seg hele tiden. Og mannen min hadde giftet seg igjen. Jeg sov på pappkartonger og aviser på gata. Det var vanskelig.»

Mistet alt

Tårene renner på Vered når hun forteller. 

«For tre år siden ble helsen min ytterligere forverret», fortsetter hun. «Blodsirkulasjoen i hendene fungerte ikke på grunn av vold fra mannen min. Det var fare for at jeg måtte amputere. Jeg hadde verken forsikring eller penger til lege og sykehus, eller en jobb så jeg kunne betale. Innimellom klarte jeg å skaffe meg tak over hodet, men jeg endte alltid opp på gaten igjen. Jeg hadde ingen ting. Ikke noe hjem, ingen familie, ingen jobb.»

Det var i denne forfatningen hun ble sett av en sosialarbeider som satte henne i kontakt med organisasjonen Machaseh og daglig leder Lena Levin.

Vendepunktet

«Det forandret livet mitt», sier Vered overbevist.

«Jeg fikk først et sted å bo, men det var vanskelig for meg på grunn av alle trappene der. Jeg klarte ikke gå i trapper. Helsen min ble ikke bedre og til slutt ble jeg innlagt på sykehus. Da jeg kom ut, hjalp Lena meg å få tak i et nytt og bedre sted. Men like viktig var det at hun hjalp meg psykisk, til å ta tak i livet mitt og starte en helbredelsesprosess. Jeg så troen hennes og elsket den styrken det ga henne. Jeg hadde sluttet å tro på det offentlige og det de kunne tilby, men den indre troskraften som jeg så hos Lena og de andre medarbeiderne, den ville jeg ha tak i.»

Fra det tidspunktet begynte Vered å søke Gud.

Ropte til Gud

 «Jeg ønsket å gå den samme veien som dem. Jeg ønsket så inderlig å kjenne Ham og føle Hans nærvær. Jeg ønsket å tro at deres Herre også kunne være min Herre og gå ved min side og hjelpe meg og barne mine. At han ville sørge for oss.»

Hun forteller hvordan gjennombruddet kom.

«En gang rett før jeg skulle møte barna mine, sa Lena at nå måtte vi be. Så vi ropte til Gud. Lena leste fra salmenes bok. Det hjalp meg til å uttrykke min egen nød og fortvilelse som jeg ropte ut til Gud. Etterhvert kjente jeg at det kom et salgs gjennombrudd», forteller hun.

«Jeg opplevde at Gud var der og så meg og situasjonen min og barna mine. Det var som om Han forsikret meg om at han så og hørte alt det jeg desperat uttrykte til ham: frykten for å dø fra barna, frykten for framtiden, at vi skulle havne på gata igjen. Lena sin tro og medarbeidernes vilje til å be med tårer og empati, gjorde at jeg fikk en sterk dragning til det jeg så de hadde. Slik fødtes troen på Jesus i meg, på tross av den håpløse situasjonen, på tross av alle problemene som fortsatt var der, så begynte jeg også å tro. Det hjalp meg til å holde ut smerten. Til å se at det var en vei igjennom.»

Operasjon

Et par uker senere måtte Vered gjennomgå en operasjon på håndleddene sine, på grunn av de skadene hun var blitt påført av mannen sin.

«Da ba vi igjen. Jeg var redd i forkant av operasjonen, at jeg skulle dø. Jeg ville så gjerne snakke med sønnen min, som var i Gaza, før de skulle operere, så jeg hadde bedt om at Gud måtte forsinke tidspunktet. Selv om det ikke var lov, hadde jeg tatt med telefonen min inn på vei til operasjonssalen. Jeg var sikkert både høylydt og krevende for personalet, men til slutt kom jeg gjennom til sønnen min og fikk snakket med ham. Da ble jeg rolig og fikk en visshet om at operasjonen kom til å gå godt. Og Gud gjorde et under. Det var fare for at jeg måtte amputere begge hendene, men Gud gjorde det slik at jeg fikk beholde dem.»

Troen holder meg oppe

Idag bor Vered sammen med barna sine.

«Selv om de har mange sår og fremdeles er merket av alt det de har vært gjennom, ser de forvandlingen som har skjedd med meg. Jeg forteller dem at det er bare Jesus som har båret meg gjennom alt. Troen holder meg oppe. Jeg prøver å lære dem at vi må overgi våre liv i Guds hender, morgen og kveld.»

Vered utstråler en ekte takknemlighet til Gud og til de menneskene som har bedt for henne og hjulpet henne praktisk.

«Gjennom andre mennesker rundt meg har Gud stadig vist at han bryr seg. Jeg er sjeleglad for at det er mennesker som ber. De utfører et hellig arbeid.

De hjelper ikke bare til med å få mennesker opp på beina fysisk, men gjør også at andre får øynene opp for Ham som bryr seg om dem.  De hjelper andre til å komme i kontakt med noe som er sterkere enn alt, med Ham som har skapt universet. Det er min bønn at det må bli flere som dere, som elsker hverandre, som bryr seg», avslutter Vered.