Antonia Aniksdal
Antonia Aniksdal

Antonia Aniksdal

Misjonær gjennom to verdenskriger

Maria Antonia Aniksdal (1871-1957) sa at hun håpet Gud ville gi henne ti år i tjenesten ute. Men hun fikk mye mer; til sammen 28 år. Hun vendte ikke hjem for godt før hun var 77 år gammel.

Hun stod i en lønnet tjeneste i Israelsmisjonen sammenhengende i 36 år; de første åtte årene i Hjemmemisjonen (1912-1921); og deretter 28 år som misjonær i Romania (1921-1948).  Og ikke nok med det, men hun var nettopp passert 50 år da hun første gangen reiste til Romania! Både i gammel og ny tid vender misjonærer nesen hjemover igjen i denne alderen; ja, ofte lenge før det. Før hun kom til Hjemmemisjonen, var hun levende med i både Israelsmisjonen, søndagsskolen, Hvite Bånd og annet kristelig og humanitært arbeid hjemme i Egersund. Og etter at hun kom hjem, fikk hun seg leilighet i Ula i Vestfold. Der hun ble en særdeles trofast produsent av artikler til basarer og messer for Israelsmisjonen – flere hundre pr år - helt til hun døde nesten 86 år gammel.

Røtter i Varhaug og Egersund

Fødselsdatoen i 1871 var 09. april. Det var ikke noe merkelig med den datoen – ikke før vi kom til 1940! Foreldrene hennes var Morten A. Aniksdal fra søndre del av gamle Varhaug kommune på Jæren (ble i 1964 en del av Hå kommune). Moren var Karen Elisabeth Torstensdotter fra Egersund. Det var i Egersund Antonia fikk oppveksten sin. Det var tre barn i hjemmet. Matilde utvandret til USA helt ung. Broren Anton døde som helt ung. Da Antonia var bare ni år, døde også moren. Faren giftet seg på nytt, men Antonia fikk aldri noe godt forhold til den nye” moren”. Barneårene var i det hele tatt noe vanskelige. Men at hun her lærte seg å leve både enkelt, og å takle motstand og prøvelser, skulle komme uendelig vel med! Etter hvert fikk hun seg lærerutdanning på Stord, og fikk etterpå lærerstilling i hjembyen Egersund.

Til Galatz via Hjemmemisjonen

Da hun var rundt 40 år, var det flere av venninnene hennes som gjorde henne oppmerksom på at Israelsmisjonen trengte en lærer til skolearbeidet i Galatz, Romania. Om ikke det var noe for deg, Antonia? Hun fikk høre dette fra flere, og holdt nesten på å bli sprø, folkelig talt, over alle disse som mente noe om hva hun burde gjøre. Til slutt innså hun at det var Guds kall hun hørte gjennom mange gode venner. Derfor dro hun til hovedstaden og gikk mer på skole; hun ville lære språk og være godt forberedt til å reise ut i den store verden! Men så kom verdenskrigen -den første. Veien til Romania ble stengt. Landsstyret våget ikke sende folk ut da. Men de tilbød Antonia å overta ledelsen av Hjemmemisjonen i hovedstaden. Lenge sa hun nei til dette. Hun mente at hun hadde fått et kall til utearbeidet. Hun ville ut! Til slutt ga hun likevel etter, og fikk god inngang i arbeidet for nødstilte jøder, flyktninger og andre, som kom og gikk i hovedstaden. Her var hun frem til 1921. Da var det endelig klart for utreise til Galatz, Romania. Men da hadde hun nettopp også feiret sin egen 50 års dag!

Herzi- hjertet mitt

Antonia sa at hun håpet Gud ville gi henne ti år i tjenesten ute. Men hun fikk mye mer; til sammen 28 år. Hun vendte ikke hjem for godt før hun var 77 år gammel. Da noen venner møtte henne på jernbanestasjonen i Oslo, ble de forferdet over hvor skral hun så ut, og hvor enkle, for ikke å si utslitte klær hun gikk i. Hun ga alt hun hadde i tjenesten; i alle meninger av ordet.

Det var skolearbeidet i Galatz som førte henne ut, og her gikk hun inn med liv og sjel de første årene. Hun ble kalt for Herzi, som betyr: Hjertet mitt. Det var jødene som ga henne det vakre tilnavnet. Til daglig ble hun ofte også kalt for Tona. Etter hvert ble det mer enn skolearbeid. Mange trengte hjelp, både jøder og andre, på så mange felt. Flere jenter fikk bo hjemme hos Herzi i perioder; og ble omtrent som døtre for henne. Med noen av disse ble det knyttet vennskapsbånd som varte livet ut. Var det en familie som var i nød – og det var det ofte – var Herzi som regel på pletten.

Lærer, diakonisse, evangelist

Mange mente at Herren hadde forsynt henne med en eller annen slags variant av Sareptas krukke. Det var rent ut ufattelig hvordan hun kunne trylle frem både mat, klær og utstyr som de mange vanskeligstilte trengte. Alt ble gjort for evangeliets skyld! Hun var et levende vitne i hverdagen, og ble etter hvert ikke bare lærer, men også diakonisse og evangelist. Hun stod last og brast med jødene, både de Jesustroende og de mange andre. Ikke minst da verdenskrigen – den andre – la sitt mørke teppe over Europa, var Herzi en man kunne stole på. Hun reiste ikke hjem. Hun sviktet ikke. Hun var der, og støttet og hjalp og trøstet. Mange opplevde å miste flere familiemedlemmer. Antonia hjalp til med å berge og skjule jøder. Selv var hun i fare flere ganger. Og mer enn en gang kunne det lett ha gått helt galt. Det er slik sett et stort under at både Antonia og de andre norske kom seg velberget gjennom disse mareritt-årene. Men for noen gikk det også galt; se artikkelen om Isaac Feinstein, som var nær venn og kollega med Antonia.

Etter andre verdenskrig ble det kommunismen som rådde grunnen i Romania. Det tok bare to tre år før det ble umulig å være der som norske misjonærer. Dekretene kom i 1947, og i løpet av 1948 vendte Antonia nesen hjemover, for godt.

Hun fikk leilighet hos gode venner i Vestfold de ca ti siste årene. Den 25. februar 1957 falt hun død om, og ble begravet under stor deltakelse den 02. mars 1957 fra Tjølling gamle kirke.