60 innholdsrike år.

Men først – la oss gå tilbake til 20. november 1949, da Magne Solheim ankommer Tel Aviv etter flere ukers båtreise fra Bergen.

 

Foto:DNI-Arkiv”Ut på kvelden den 20. november 1949 skimta vi ljosblinka frå fyrtårnet i Tel Aviv. Eg hadde då vore om bord på ”Bosphorus” over tre veker, men no var reisa slutt. Israels kyst var i sikte. Tel Aviv har enno inga hamn, og vi vart liggjande å drive natta over. Neste morgon (… ) vart vi skyssa i land på ein motorbåt.

 

Einsam og ukjend stod eg på stranda. Sola skein og brende som den gjer den varmaste sommerdagen heime i Noreg, endå det var 21. november. Bak meg lå Middelhavet, djupblått og stille, framfor meg den myldrande byen Tel Aviv som har vakse opp av sandbankane med eventyrleg fart.

 

Med denne byen som utgangspunkt byrja eg så å ”utforske” landet. Eg rusla omkring på eiga hand til dels som pressemann (som korrespondent for Vårt Land). Etter 3 veker reiste eg til Jerusalem og etter nyttår 1950 til Haifa.

 

(…) Den fyrste tida i Haifa var både god og tung… Ein dag eg var ute i byen, høyrde eg nokon ropa namnet mitt. Eg snudde meg og såg ei ung kvinne frå Bucuresti. Ho stråla av glede og fortalde at i Haifa var det fleire jødekristne som eg kjende, og no måtte eg samla dei slik eg hadde gjort i Romania. Ho tok meg med til ei anna jødekristen kvinne i Bucuresti. Ikkje lenge etter møtte eg fleire jøde-kristne frå Romania. Somme av dei hadde gått til fots frå den rumenske grensa og vidare gjennom Ungarn, Austerrike og ned til Italia. Dei fleste hadde vore internerte i leirar på Kypros av britane, men då staten Israel var proklamert, sette britane alle jødane på Kypros fri, og dei kom seg til den nye staten.” Utpå sommaren 1950 byrja ei stor innvandring til Israel frå Romania. Kvar søndag kom eit skip fullt av jødar, 2000-2500 menneske om gongen, og Solheim stod ofte på kaia og tok imot gamle kjende. Slik vaks kyrkjelyden i Haifa frå veke til veke.

 

Herfra har altså stafettpinnen gått videre til mange ildsjeler. Her forteller noen av dem:

 

Foto:Foto:DNI-Arkiv-Jeg kom til Haifa i 1956 og det landet jeg lærte å kjenne var svært forskjellig fra dagens Israel.

Store teltleirer og små blikk-hytter preget landskapet. Her bodde mange av de som hadde overlevd konsentrasjonsleirenes skrekk og gru. De var fattige på denne verdens goder, men "rike" på vonde minner og byrder av savn og smerte. Noen av disse hørte også til menigheten som Pastor Magne Solheim hadde startet, og det var der jeg begynte en tjeneste som ga utrolig mye glede, selv om møtet med menneskenes sår, også voldte mye smerte. Jeg tenker med glede tilbake på årene i Haifa - på menneskene som ble venner for livet.

 

Det var i Haifa ønsket og drømmen om et hjem for gamle holocaust-overlevende ble til virkelighet. Eben-Ezer hjemmet har vært - og er - til stor velsignelse for mange. Jeg var i flere år medlem av det lokale styret.

 

Etter 12 år i Haifa gikk veien til Tel Aviv - da med mann og to barn. Neste arbeidssted ble Immanuel-kirken i Jaffa, og der har vi fremdeles vårt "hjem". Selv om kirken er et gammelt hus, så står den "om enn taarnene faller"!  Arbeidere kommer og går, men Guds ord lyder klart og rent og har nådd mange hjerter som lengter etter en fred som bare Israels Messias kan gi.

 

 

Foto:Foto:DNI-ArkivAbraham gikk trofast i menigheten i Haifa sammen med sin kone. Selv om han var en gammel mann, var han fortsatt på jakt etter ekte tro – die echte Glaube som han sa på tysk. Kona var eksemplet hans på en sann troende. Og Abraham var etter eget sigende ikke like vellykket som henne. Derfor følte han seg blant annet ikke verdig til å ta imot nattverden.

 

Som innflytter fra Romania hadde han gått i menigheten i Haifa i over 30 år. Jeg snakket mye med Abraham om at troen ikke handler om egen verdighet og egne prestasjoner men om det Jesus har gjort for oss alle. Det han forventer av oss, gir han oss når vi tar imot han i tro.

 

Etter hvert begynte han å gripe dette. To dager etter en god samtale om hva tro er, ble Abraham funnet død i en butikk i byen. Jeg gikk sammen med kona til sykehuset for å identifisere liket. Da vi stod der og så på den gamle mannen, sier kona:

 

”Jeg tror at han er hjemme hos Herren. Han fikk gripe troen den nest siste dagen i sitt liv”.

Slik hadde Gud tålmodighet med Abraham slik at han oppdaget die echte Glaube. En vei som skulle vise seg å være enklere enn det han gjennom et langt liv hadde forestilt seg.

 

Foto:Foto:DNI-ArkivDe 11 årene fra 1975 til 1986 da vi gjorde tjeneste i menigheten i Haifa og bygget opp Caspari Senter i Jerusalem, var grotid for den messianske bevegelse i Israel. Blant mange sterke inntrykk er det tre jeg vil fremheve ved dette jubileum:

- Da vi kom til Haifa i 1975, var kjernen i menigheten overlevende fra Holocaust-tiden i Europa, særlig jødekristne fra Romania. Disse messianske jødene lærte meg hva det vil si å være prest, og de gav oss kontakt med det vanskeligste av alle kapitler i jødisk historie.

- Vi fikk være med i de store påskeleirene for ungdom tidlig på åtti-tallet, med bred deltakelse av unge jøder og palestinere fra hele landet. Det gav tro og håp for den kristne menighet både i Israel og på Vestbredden.

- Da vi startet opp med Caspari Senter, kom mange av disse ungdommene til seminarer og kurs, og sammen besøkte vi steder i Jerusalem knyttet til den kristne kirkes tidligste historie. Det gav disse ungdommene en sterk kristen og messiansk identitet. Kontakten med historien og den bibelske fortelling ble et orienteringspunkt og en dypere motivasjon for deres tjeneste med evangeliet som menighetene fremdeles høster fruktene av.

 

Foto:Foto:DNI-ArkivEt mylder av språk, menighetssang på fire språk samtidig, hebraisk som sakte, men sikkert ble vårt språk. Dette var hva som møtte familien Høyland – en familie med tre barn fra 7 måneder til 5 ½ år - da vi i 1981 etablerte oss i Haifa.

 

Det var en spennende utvikling der menigheten ble mer og mer selvstendig. Menighetsrådet ble erstattet av eldsteråd og rumensk måtte vike plassen for hebraisk. Men fremdeles måtte mye oversettes. Menighetslemmene kom fra minst 20 ulike land. Og påskehilsenen: ”Jesus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden!”, lød på like mange språk.

12 år som vi aldri ville vært foruten!

 

Foto:Foto:DNI-ArkivVi hadde en avislesekrok i resepsjonen på Caspari Senteret i flere år. Etter hvert forsto vi at noen av dem som satt der i evigheter og leste aviser var informanter til Yad Leachim, den største jødiske anti- misjonsetteretningsorganisasjonen i Israel. Før vi var klar over det var en av disse så regelmessig med oss, at han faktisk kom med på et bilde vi skulle ta av staben. Senere forsøkte jeg å bli mer kjent med ham. Han var fra Sveits og hadde oppdaget han hadde jødiske aner. Nå var han på vei fra kristendom til jødedom, og det virket som han ville vinne seg større anerkjennelse på jødisk side ved å være informant. Nå var det ikke noe hemmelig hos oss, annet enn at det var enkelte Jesustroende jøder innom som var engstelige for å bli trakassert.

En viktig oppgave for Caspari Senter var å betjene de messianske jødene i Israel. Kursene våre for sabbatskolelærere opplevde jeg som en av de viktigste programmer og vi fikk også veldig hyggelige tilbakemeldinger på disse programmene.

 

Foto:Foto:DNI-ArkivHer i Immanuelkirken samles både hedninger og jøder fordi vi ikke rendyrker én etnisk eller social gruppe eller kultur. Det er bare én ting som virkelig samler oss – og det er troen på Jesus Messias. Det er også det som så mange gjester merker. Her ser de en enhet på tvers av alle forskjeller, som fasinerer og utfordrer dem. Det er ingen tvil om at den messiansk jødiske kamp for etableringen av en messiansk jødisk identitet er legitim og nødvendig, men det er heller ikke vanskelig å se hvordan vårt fokus på enhet og identitet i Kristus på tvers av alle skillelinjer, kan oppleves som et sant åndelig pustehull.

Foto:Foto:DNI-ArkivSom prestevikar i Tel Aviv denne våren, kunne jeg ikke unngå å legge merke til at de fleste TV programmene som ble vist - ikke var produsert i Israel, men i USA.Og derfor kan jøder eller andre som ønsker det, besøke en gudstjeneste eller høre en preken eller være med på et vanlig kristent møte i et forsamlingshus – uten å måtte forlate sitt hjem -enten de nå bor i Tel Aviv, Jerusalem eller Beersjeva.

Det var slik David – som er født og bosatt i Tel Aviv - ble kjent med jøden Jesus. Han var blitt en Jesustroende jøde ved å høre på kristne TV programmer fra USA.

Og så må David ha tenkt: Her er jo Jesustroende mennesker i Tel Aviv også. Jeg må finne en kirke i denne byen der det er mennesker som tror det samme som jeg. Og slik var det at jeg ble kjent med han.

Sammen med mange andre satt han nede i kirken og fulgte godt med i det som ble sagt og gjort. Men selve troen, troen på Jesus som frelser og Messias, den hadde kommet litt etter hvert, og som følge av at han hadde et TVapparat hjemme og likte å høre på kristne programmer.

Jeg fikk ha mange gode samtaler med David. Og slik ble dåpsdagen forberedt. Og på selve dagen i kirken, hadde han ingen problemer med å svare på spørsmålet: Tror du på Jesus – jødenes Messias og verdens frelser?

Selv om det etter hvert er blitt mange Jesustroende jøder i Tel Aviv og utover i hele Israel, trenger de alle vår forbønn og vår støtte. Mange av dem er alene om troen i sine familier og vil kunne møte liten forståelse i samfunnet.

 

Fra Magne Solheim og til vår tid er det mange som har vært med på å forme Israelsmisjonen til det den er i dag. Arbeidet i Israel vokser og er i stadig utvikling. Nye generasjoner har tatt over. Men målet er det samme, nemlig slik det kommer til uttrykk i Israels Venners formålsparagraf fra 1844: ”.. at gjøre vel imod Herrens Brødre efter Kjødet, at bidrage til at den gamle Pagtes Folk, fra hvem Saliggjørelsens Ord er kommet til os, ogsaa maa lære at kjende saliggjørelsens Fyrste.”