Leder

70 år etter

Når barnebibler bruker antisemittiske karikaturer i sine illustrasjoner av jøder, bør varselklokkene kime.

25. oktober 1942 mottok landets politikamre beskjed om at alle mannlige jøder over 15 år skulle tas til fange. Dagen etter ble ordren iverksatt ved norske tjenestemenn. Nøyaktig en måned senere la D/S Donau ut fra kai i Oslo med 532 jøder om bord. For de fleste av dem var skjebnen uviss. I ettertid kjenner vi den smertefulle historien. 771 jøder ble fanget og deportert til nazistenes ”konsentrasjons-” og utryddelsesleirer. Bare 34 kom tilbake.

Forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, Ervin Kohn, fortalte meg nylig at han misliker beskrivelsen at jøder ble arrestert. Arrestert blir nemlig dem som har begått eller er mistenkt for en forbrytelse. Vi jøder var uskyldige. Vi ble fanget, sier Kohn. Du kan lese mer om Kohns refleksjoner i siste nummeret av Misjonsblad for Israel.

I år markerer vi 70 års minnet for disse mørke og skjebnetunge dagene i vår historie. Det gjør vi både i erkjennelse og med bekjennelse. Vi må erkjenne at forbrytelsen mot våre jødiske landsmenn ikke alene var okkupasjonsmaktens ansvar og skyld. Norske borgere og tjenestemenn deltok aktivt både i registrering av jøder og bortføringen av dem. Dette ble også erkjent av statsministeren i hans tale på Akershuskaien i forbindelse med Holocaustdagen tidligere i år. Sann erkjennelse er viktig for rett bekjennelse. Og sann bekjennelse må følges av nyorientering der holdninger og praksis endres.

Det viktigste tegn på sann bekjennelse er derfor at vi i vår tid tar et oppgjør med alt som truer våre jødiske landsmenns frihet og trygghet. Antisemittismen er ikke død, men har snarere blomstret opp i nye varianter der skjellsord og trakassering oppleves på kroppen både i skolegården og på arbeidsplassen.

Vi tror ikke dette primært er utslag av en nynazistisk ideologi. Til det er omfanget for stort. Det har nok mer sammenheng med nedarvede holdninger og stereotypier av jøder, kombinert med manglende kunnskap om jødisk tro og kultur. Gamle fordommer lever fortsatt. Dessverre har vi også i kristen forkynnelse og undervisning gitt grobunn for vrangforestillinger om jøder og deres tro. Både den bibelske og rabbinske jødedom er blitt fremstilt som motpol og kontrast til Jesus og nytestamentlig tro. Når for eksempel barnebibler henter modeller fra antisemittiske karikaturer i sine illustrasjoner av jøder, bør varselklokkene kime. Det jødiske folk, som vi kristne gjerne kan kalle vår mor eller eldre bror, blir ikke lenger en gang en fjern slektning, men avvises som en fremmed.

Vi er også redd for at anti-israelsk propaganda og ensidig negativ nyhetsformidling om Israel i media har gitt bensin til antisemittismens sviende flammer. I hvert fall er dette konklusjonen i en spørreundersøkelse blant jødisk skoleungdom i Norge. Når Israelspolemikk, og delvis Israelshat, settes inn i en religiøs sammenheng, slik vi blant annet ser det i mange moskeer, rammes et helt folk uansett hvor i verden de måtte bo.

Antisemittismen lever fortsatt. Får den jordsmonn å vokse i også i våre egne kristne rekker? Det var ett av de spørsmålene Israelsmisjonen satte fokus på da vi inviterte til kulturhelg og panelsamtale på en av nåtidens fremste offentlige talerstoler, Litteraturhuset i Oslo 19.-20. oktober. Vi var ikke minst interessert i å høre hva norske jøder selv tenker om oss i så måte.

På en reise i Ukraina nylig, besøkte jeg ravinen Babij Jar i utkanten av Kiev. I løpet av et par septemberdager i 1941 ble Kievs jøder samlet og ført i flokk til den øde dalen like ved jødenes egen gravplass. 33 371 jøder ble skutt og kastet i massegraven i løpet av ett døgn. Det ble aldri reist noe minnesmerke over denne tragedien under det kommunistiske regimet. Historien skulle glemmes. Først etter Sovjets oppløsning og Ukrainas uavhengighet i 1991, fikk jødene og vi andre et eget minnested for dette folkemordet.

”Nazistene drepte jøde. Sovjet drepte minnet om dem”, sier lederen for Ukrainas senter for holocauststudier, Anatolij Podolskij. For vår egen og jødenes skyld vil vi fortelle historien og bruke den som et speil for vår egen tanke og handling. Derfor vil vi la minnet leve.