Pressemelding

Kairos - Sannhetens øyeblikk

Pressemelding fra Den Norske Israelsmisjon i forbindelse med lanseringen av erklæringen "Kairos Palestina" Et sannhetens øyeblikk.

Kairos - Sannhetens øyeblikkErklæringen ”Kairos Palestina” som ble utarbeidet av 16 palestinske kirkeledere og signert 15. desember av et samlet korps av patriarker, erkebiskoper og biskoper for de historiske kirkene i Israel og De palestinske områdene, ble nylig presentert i norsk utgave.

Erklæringen presenteres som et rop fra ”en gruppe kristne palestinere ut fra lidelsen i landet vårt under den israelske okkupasjon”. I dette ligger dokumentets verdi, men også dets begrensning.

Det er viktig for oss å lytte til deres rop. Mennesker som opplever nød, undertrykkelse og urettferdighet skal tas på alvor. Det er kirkens kall å dele menneskers smerte, arbeide for deres rett og bidra til forsoning. Det er en kristen plikt å vise solidaritet med alle mennesker, ikke minst med dem som er våre søsken i troen. Derfor vil vi både lytte og engasjere oss i de kristne palestinernes situasjon. Vi er glade for at uttalelsen så sterkt understreker at den eneste vei til fred og forsoning er kjærlighetens vei, og at vi i andre menneskers ansikt også ser Guds ansikt.

Erklæringen blir naturlig nok ensidig i sin virkelighetsbeskrivelse. Ingen kan betvile vitnesbyrdene og de subjektive erfaringene. Vi har selv blitt dypt beveget av mange slike møter med palestinske kristne. Utfordringen er imidlertid at forsoning krever vilje og evne til å lytte og forstå også den andre parts virkelighetsforståelse. Hvis ikke ender vi opp i en teoretisk fredsdrøm med to uforenlige historier og nye fiendebilder.

Ti ungdommer fra Norge er denne påsken sammen med jødiske og palestinske venner i Jordan. De møttes sist sommer i Norge, og fortsetter nå sitt brobyggingsarbeid. De har lyttet til hverandres fortellinger med smerte og gråt, og oppdaget at det ikke finnes seierherrer i den israelsk-palestinske konflikten. Det finnes ingen lettvinte løsninger til forsoning og fred, men gjennom konfrontasjon og refleksjon, samtale og samarbeid, fellesskap og bønn bygges broer i stedet for murer.

Erklæringen beskriver Israels okkupasjon som selve årsaken til den palestinske lidelse: ”Hvis det ikke hadde vært noen okkupasjon, ville det ikke vært noen motstand, ingen frykt og ingen usikkerhet”, heter det. Vi tror dette både er en historisk forenkling og naiv fremstilling som ikke tar høyde for konfliktens kompleksitet. Vi skulle for eksempel gjerne sett at en tok et tydeligere oppgjør med den ideologiske motivasjon for terrorisme som finnes i enkelte muslimske grupper.

I erklæringen er det ingen forståelse for det jødiske folks historiske tilknytning til landet, eller deres identitet som så sterkt er forankret i Guds handling og de jødiske riter og forordninger som er knyttet til landet.

En teologisk begrunnelse for det jødiske folks tilbakevendelse til landet avvises, og det mer enn antydes at en slik oppfatning er i strid med kristen lære, og derfor snarere oppfordrer til vold og hellig krig. Vi erkjenner at det finnes en triumfialistisk kristen-sionisme som setter bibelske og etiske spilleregler til side, og som mener at ethvert middel vil tjene den sionistiske drøm om et Stor-Israel. Vi tar avstand fra en slik profetitolkning, men hvis en mener at det ikke lenger er noen forbindelse mellom det jødiske folk og en jødisk nasjon i fedrenes land, setter en seg selv på sidelinjen i det fredsskapende arbeidet i Midtøsten. En slik forståelse endrer ikke det faktum at også palestinerne har historisk tilknytning til det samme landområdet og kjenner dette som sitt hjem.

”Rettferdig fred” eller ”ingen fred uten rettferdighet” har lenge vært løftet frem av den palestinske frigjøringsteologi som den eneste mulige vei. Men hvem skal definere rettferdighet?  En forsoningsprosess handler ikke bare om krav, men også vilje til å gi avkall på noe. Det er en smertefull, men nødvendig prosess.

Nettopp derfor er det viktig å legge øre til flere røster og lytte til flere virkelighetsbeskrivelser. Vi vil oppfordre norske kirkeledere til også å høre ledere fra evangelikale arabiske menigheter i Israel og fra gruppen av Jesus-troende (messianske) jøder. De vil sannsynligvis ikke ha noen enhetlig beskrivelse de heller, men nettopp derfor er det viktig å lytte.

Det er lite løsningsorientert å danne supportergjenger eller gå i skyttergraver for den ene eller andre siden. Derfor tar vi med oss oppfordringen vi selv er blitt møtt med fra Midtøsten: Vi trenger ikke flere som bare vil være venn med en av partene. Vi trenger flere felles venner.

Den Norske Israelsmisjon

Rolf G, Heitmann
Generalsekretær
rolf@israelsmisjonen.no

Jorunn Andestad Langmoen
Assisterende generalsekretær
jorunn@israelsmisjonen.no