Kommentar

Bønn for Israel

Kirkeledelsen er redd for å bruke politiske formuleringer i kirkens bønner, men ser tydeligvis ikke at vegringen mot å be om innsikt og forståelse hos våre politikere i denne saken nettopp uttrykker politisk holdning og standpunkt.

Den Norske kirkes biskoper og Kirkerådets leder vil ifølge Vårt Land (14.08.) ikke være med å be om at norske folkevalgte ”skal få større forståelse for Israels situasjon”. Begrunnelsen er at dette blir for ensidig og konkret, og at det ikke er riktig å gå inn i politiske enkeltsaker.

Kirkeledelsen er redd for å bruke politiske formuleringer i kirkens bønner, men ser tydeligvis ikke at vegringen mot å be om innsikt og forståelse hos våre politikere i denne saken nettopp uttrykker politisk holdning og standpunkt. Biskop Sommerfeldt bekrefter dette når han sier at norske politikere tenker nok på staten Israels interesser.

Hvordan kan Den norske kirke oppfordre til bønn om to-statsløsning (23.09.2011) og kreve merking og boikott av produkter fra israelske bosettinger hvis det ikke er riktig å gå inn i politiske enkeltsaker? Er det ikke slik at bønn og handling henger sammen? Den norsk kirkes styringsdokument for Midtøsten nevner en rekke konkrete tiltak der en ber norske myndigheter legge press på Israel. Er det omsorgen for Israel som er utilbørlig?

Det er i og for seg positivt å søke balanse, men kirkeledelsen bør selv spørre seg om de har funnet det rette balansepunktet. En større forståelse for Israel opphever ikke omsorgen og forståelsen for palestinernes situasjon. Redselen for positiv omsorg og forståelse for Israels situasjon er patetisk og urovekkende. Den bygger opp under anti-israelske holdninger som gir Israel urettmessig og uforholdsmessig ansvar og skyld både for palestinernes situasjon og andre konflikter i regionen. Skremmende uttalelser både fra religiøse og politiske ledere i Midtøsten den senere tid demoniserer Israel og truer landets eksistens. Er det da upassende å be om større forståelse for Israels situasjon blant våre politikere?

Den lutherske europeiske kommisjon for kirke og jødedom (LEKKJ), der Det Lutherske Verdensforbund (LVF) har observatørstatus, kom i 1990 med en uttalelse (Driebergen-erklæringen) der forholdet mellom det jødiske folk og staten Israel understrekes, også i bønnens perspektiv: Vi anmoder om at det jødiske folk, dets frelse og dets fred, må få plass i kristnes forbønn. Vi kjenner solidaritet med det folket som ser sitt hjem, sin tilflukt og sitt håp i staten Israel.

I forbindelse med staten Israels 60 års jubileum i 2008, oppfordret LEKKJ medlemskirkene i LVF til følgende bønn: Vi takker Deg for at du lar Ditt folk Israel bo i fedrenes og mødrenes land, og gleder oss sammen med dem over nasjonens 60 års jubileum. Vi sørger over at Ditt folk ennå ikke lever i fred. Krig og terror rammer menneskene i denne regionen. Vi deler deres sorg, lidelse og smerte. Gi rettferdighet og fred for Israel og alle folk.

Den Norske Israelsmisjon er ikke forespurt om å skrive under bønneoppropet ”Bønn før valget 2013”. Vi vil imidlertid gjerne oppfordre til forbønn både for det jødiske folk og deres nasjon både før og etter valget. I vår forbønn og omsorg for Israel glemmer vi heller ikke andre folk og nasjoner.

Rolf G. Heitmann
Generalsekretær
Den Norske Israelsmisjon

rolf@israelsmisjonen.no