Kirkens tidligste bønner

De tidligste bønnene vi kjenner fra den eldste kirken var basert på bønnetradisjonen fra synagogen og templet. "Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødbrytelsen og bønnene" (Apg 2,42).

Kirkens tidligste bønnerSlik forteller Lukas i Apostelgjerningene om de aller første kristnes fromhets- og gudstjenesteliv. Formuleringen "bønnene" i bestemt form flertall, er interessant. På gresk ville man velge den formen hvis man skulle oversette det hebraiske og arameiske ordet for de faste bønnene som alle troende jøder hadde (og har) som basis for sitt andaktsliv.

Også flere andre steder ser vi at de første kristne med apostlene i spissen fulgte den vanlige jødiske bønneorden, bl.a. ved at de ba på de faste bønnetidene (Apg 3,1 og 10,9 og sammenlign med Daniel 6,11). Og leser vi menighetsbønnen i Apg 4,24ff. ser vi at de brukte Salmenes bok som basis og utgangspunkt for bønnen, slik det var vanlig.

Den jødiske arv

Det er derfor ikke å undres over at de eldste kristne bønner vi kjenner, reflekterer denne jødiske arv, hvor de viktigste elementene fremdeles er synlige også hos oss.

Da disiplene spurte Jesus om å lære dem å be, svarte han ikke på en måte han kanskje ville gjort dersom han hadde vært en moderne evangelisk predikant. Da ville vi kunnet vente en generell oppfordring om å be fritt og be av hjertet. Istedet lærte han dem en fast bønn, helt i overensstemmelse med jødisk bønnetradisjon.

Fadervår er enestående, men i form og enkeltdeler ligner den svært mye på andre jødiske bønner fra samme tidsperiode. Vi ser det kanskje best dersom vi setter den opp parallellt med en annen jødisk bønn som heter Qaddisj ("Hellig"), og noen linjer fra en annen, som heter Amidah ("Stående"), og som også er omtrent fra samme tid:

Fadervår

1: Fader vår, du som er i himlene
2: Helliget vorde ditt navn
3: Komme ditt rike
4: Skje din vilje, som i himlene,
så og på jorden.
5: Gi oss i dag vårt daglige brød
6: Og forlat oss vår skyld,
slik vi og forlater våre skyldnere
7: Led oss ikke inn i fristelse,
Men fri oss fra det onde

Qaddish og Amidah

2: La hans navn bli stort og hellig i den verden han har skapt etter sin vilje.
3: La hans rike bli opprettet i deres tid og i deres dager... snart og i nær fremtid.
4: Han som skaper fred i himmelen, han skapte det også på jorden.
5: Amidah: Gi oss alt vi trenger til vårt opphold
6: Forlat oss vår skyld, vår Far, for vi har syndet.
7: Og led oss ikke inn i synd eller overtredelse eller ondskap eller fristelse...
8: ... frels oss fra ondskap og onde mennesker...

Nattverdbønnene

Nattverdbønnene (eller evkaristibønnene) hører til den eldste kristne bønnetradisjon. De aller første ble bedt av Jesus selv (se Joh 6,23 - evkaristi er grunntekstens ord for "Takkebønn"), og først videre i den kristne menighet, se 1Kor 14,16 og 17. De eldste nedskrevne kristne nattverdbønnene er derfor svært like de jødiske bønnene ved påskemåltidet, som nattverden oppstod som en del av.

I læreskriftet Didakje, som ble skrevet ned en gang mellom år 90 og 110, altså muligens før de yngste av de nytestamentlige skriftene, finner vi følgende nattverdbønn:

"Vi takker deg, vår Far, for din tjener Davids hellige vintre, som du har latt oss kjenne gjennom din tjener Jesus. Vi takker deg, vår Far, for livet og kunnskapen som du har latt oss kjenne gjennom din tjener Jesus. Deg være ære i evighet. Likesom dette brutte brødet en gang var spredt ut over fjellene, men er blitt samlet og gjort til ett, så la din kirke samles fra jordens ender inn i ditt rike".

En bønn for brød og vin i det jødiske påskemåltidsritualet (Haggada sjel Pessach) lyder:

"Velsignet være du Herre vår Gud, evighetens konge, som bringer brød fram av jorden. Velsignet være du Herre vår Gud, evighetens konge, som har skapt vintreets frukt. Du den Hellige som bor i det høye, reis opp ditt nedbøyde folk, om hvem det ble sagt, hvem skal kunne telle dem! Vi er din vingård, forløs oss og før oss raskt til Sion med gledessang!"

Didakje fortsetter med takkebønnen etter måltidet:

"Vi takker deg, hellige Far, for ditt hellige navn, som du har latt bo i våre hjerter, og for kunnskapen og troen og udødeligheten som du har latt oss kjenne gjennom din tjener Jesus".

Og i det jødiske påskeritualet lyder bønnen etter måltidet:

"Vår Gud og våre fedres Gud, la minnet om oss bli sett, mottatt, hørt, påminnet og husket for ditt åsyn, og minnet om våre fedre, om Messias sønn av David din tjener og Jerusalem din hellige by og hele ditt folk, Israels hus...". (Sammenligne med Jesu ord ved nattverden: "Gjør dette til minne om meg").

Den syriske Jakobsliturgien hat beholdt henvisningen til Jerusalem i sin takkebønn ved nattverden:

"La Jerusalem din hellige by og menigheten på Sion, alle kirkers mor, bli minnet for ditt åsyn...".

Til slutt kan vi sammenligne det ovenstående med et fragment fra den jødiske huskirken i Dura-Europos i Syria, skrevet på hebraisk. På samme måte som Fadervår kunne denne bønnen like gjerne vært bedt i en synagoge hva form og innhold angår. En rekonstruert oversettelse vi lyde slik:

"Velsignet være du / Herre vår Gud / som har skapt alle ting og har gitt alle skapninger det de trenger å ete og drikke, og som har gitt oss mennesker del i den himmelske mat sammen med engelens myriader. For alt dette takker vi Ham med lovsang midt i menigheten". (Ordene mellom skråstreker er markert med et kors i tekstfragmentet, og det er rimelig å anta at den jødiske tittelen på Gud - Adonai Eloheinu - skulle leses).

Synlig for oss

Men for å se en levende forbindelse til urkirken og det bibelske grunnlaget trenger vi ikke gå lenger enn til vår egen nattverd slik den feires i tusenvis av kirker hver eneste søndag. Grunnelementet har holdt seg uforandret fra den aller tidligste kristne tid av, og for bare å plukke ut et par av dem, har Jesu innstiftelsesord slik vi leser dem i 1Kor 11,23-25 alltid vært uttalt. I noen av de eldste østkirkelige nattverdsgudstjenestene ble de ikke skrevet ned, fordi de skulle huskes utenatt. Dette har å gjøre med Paulus` bruk av begrepene "mottatt... overgitt" i 1Kor 11,23 som er selve den tekniske betegnelsen på muntlig overlevering i både jødisk og kristen sammenheng.

Og den lovprisning vi kalles "Sanctus" er hentet rett fra Det gamle testamente gjennom urkirken til oss, hvor den binder vår nattverdfeiring sammen med troen og lovprisningen hos hele Guds folk til alle tider.