Antijudaisme i Det nye testamente?

"De kristne kan være uenige om mange ting, men en ting er de enige om - å hate jødene". Denne bitende replikken stammer fra en TV serie med tittelen "Holocaust" - om jødeutryddelsene under den andre verdenskrig.

Antijudaisme i Det nye testamente?Denne serien satte sinnene i opprør også i vårt land. "Holocaust" gikk over store deler av verden og ble sett av flere hundre millioner mennesker. Den vakte enorm oppmerksomhet og debatt, og gang på gang ble spørsmålet stilt:

Hvor var den kristne kirke mens denne utryddelsen pågikk, gjorde den ingenting? Skyldtes kirkens manglende engasjement at kristendommen egentlig er "antisemittisk"? Debatten omkring TV-serien gjorde det nødvendig for tenkende bibellesere å etterprøve sin egen språkbruk og bibelforståelse. Den Norske Israelsmisjon ga konstrutive bidrag til denne refleksjonen ved å lage et informasjonshefte til TV-serien, og ved å starte utgivelsen av en serie informasjonsfoldere med fellestittelen "Dette bør du vite om jødedommen". Folderne ble trykt i et opplag på over 300.000, og disse kan fås gratis tilsendt fra Den Norske Israelsmisjon.

Et indre-jødisk opprør
Folderen om "Antisemittisme" tar blant annet opp spørsmålet om hvorvidt jødefiendlige holdninger blant kristne kan skyldes at såkalt "antijudaisme" finnes allerede i Det nye testamente, men peker da på noe viktig. Ved lesningen av "nøkkeltekster" som Matt 23,1-39; 27,25 og 1Tess 2,13-16 er det nødvendig å skjelne mellom selve utsagnene og senere tolkninger av dem.

Jesu strid med noen av lederne innen jødedommen (tilspisset uttrykt særlig i Matt 23) kan beskrives som en indre jødisk konflikt. Jesus var jo selv en skriftlærd jøde. Domsforkynnelsen er ikke uttrykk for fiendlighet, men hører sammen med en lidenskapelig omsorg for folket som det tales til, - at de må vende om til rett gudstro og rett vandel. Ikke minst Matteusevangeliet betoner særlig sterkt kirkens jødiske røtter og Jesu jødiske forankring, f.eks. ved allerede å innlede beretningen med følgende ord: "Dette er ættetavlen til Jesus Kristus (= Messias), Davids sønn og Abrahams sønn".

I 1Tess 2,14-16 har Paulus en skarp, men situasjonsbetinget anklage mot det jødiske lederskapet i Jerusalem, som han jo selv tidligere har vært en del av. Det er nettopp som jødisk botspredikant han vender seg mot sine vantro landsmenn.

Problemet med en "antijudaisme" oppstår først når tekster som var blitt til som en innenfra kritikk, etterhvert blir lest og brukt som en utenfra kritikk. I Det nye testamente er det nesten utelukkende jøder som taler til jøder (og hedninger), mens det jødekristne nærvær etter hvert ble nærmest borte i en kirke dominert av hednigekristne.

Hvem er skyld i Jesu død?
Folderen "Prosessen mot Jesus" drøfter påstanden om at jødene som folk er skyld i Jesu død på korset. Det er særlig den jødiske folkemengdens rop til Pilatus under rettsaken mot Jesu følge i Matt 27,25 ("La hans blod komme over oss og våre barn") som er blitt brukt for å hevde et slags kollektivt ansvar for Jesu død. Slik oppfattet ikke de første kristne saken.

Det er først på 300-tallet at man begynte å tolke dette bibelstedet som en "selvforbannelse for alle tider". Da var ikke kirken lenger en liten minoritet av Jesus-troende jøder uten beskyttelse i det jødiske storsamfunnet og i den romerske stat, men da var den blitt en riks-kirke dominert av hedningekristne og med religiøs og politisk overmakt i forhold til jødene.

Evangelienes fremstilling av Jesu død viser at det dypest sett er Guds vilje som skjer når Jesus føres til korset (Matt 26,36-46). Og når det fortelles om hvilke menneskelige redskaper som var delaktige i utleveringen av Jesus og dermed i hans korsdød, blir søkelyset rettet mot flere grupper.

De jødiske lederne ønsket Jesus ryddet av veien for gudsbespottelse. Hans egne disipler (Peter) forrådte ham og lot ham i stikken da han ble tatt til fange i Getsemane, alle sviktet (Matt 26,31). Størst ansvar får likevel de øverste politiske myndigheter, representert ved landsfyrsten Herodes Antipas og fremfor alt den romerske landshøvdingen Pilatus, som begge egentlig innrømmet at Jesus var uskyldig (Luk 23,14-15). Den romerske øvrighet hadde makt til både å felle en dødsdom og en frikjennelsesdom (Joh 19,10), men valgte av bekvemmelighetshensyn det første.

Hvem er skyld i Jesu død? Det nye testamente slår fast: Siden Jesu blod er gitt til syndenes forlatelse (Matt 26,28), blir alle mennesker som gjør synd, medskyldig i det som skjedde på Golgata. Det var jeg, det var mine synder, som brakte Jesus på korset. Aktørene i prosessen mot Jesus representerer oss alle.