Svein Granerud: - Tenk hel-bibelsk om landløftet

Avdelingsleder i Normisjon, Svein Granerud, har lenge vært engasjert av teologiske spørsmål som berører Israel. Spesielt har han vært opptatt av Skriftens ord om landløftet. Han mener landløftet er et helt grunnleggende motiv i bibelsk teologi.

Svein Granerud: - Tenk hel-bibelsk om landløftet- Vi ikke kan tolke enkeltprofetier om landegrenser bokstavlig inn i vår politiske situasjon, sier Svein Granerud.- Men for at løftet om land til Israel skal forstås på en rett måte, krever det at vi ser det i en hel-bibelsk sammenheng. Det betyr blant annet at vi ikke kan tolke enkeltprofetier om landegrenser og Israels forhold til landet bokstavlig inn i vår politiske situasjon. Men det betyr også at vi heller ikke kan åndeliggjøre landløftet til Israel slik som har vært en tradisjon blant en del teologer.

Frelsen - åndelig og materiell
- Når vi skal gjøre oss opp en forståelse av landløftet, må vi begynne såpass bredt at vi ser nærmere på hva Skriften forstår med begrepet frelse. I Skriften er frelse både et åndelig samfunn og materielt gode. Med det mener jeg at frelse ikke er en opphøyd innsikt, det er ikke gnostisk å forstå som sjelens frigjøring fra kroppens fangenskap og deretter forening med Gud. Det er heller ikke buddistisk å forstå som et slags nirvana, hvor det fysiske er noe man befries fra eller får kontroll over. Den bibelske tro er materiell i den forstand at den tror på Gud som skaper av himmel og jord og dermed som skaper av det materielle. Den tror ikke som gnostisismen at det er en ond ånd som har skapt og en høyere gud som frigjør fra det skapte. I bibelsk tro skjer både skapelsen og forløsningen innenfor rammen av et skaperverk, og er dermed knyttet til fysiske realiteter.

- Dette har Gud signert avgjørende ved å la seg inkarnere, slik at Gud på en måte dokumenterer at hans forhold til mennesket og til skaperverket skjer innenfor fysiske rammer. Å ha en kropp er ikke uttrykk for et fall, men det er en Gudskapt ordning. Forløsningen skjer ikke fra kroppen, men med kroppen. På tilsvarende vis skapte Gud et ordnet univers før mennesket ble til. Og det første Gud gjør når han har skapt mennesket, er å plassere det et sted. Gi det omgivelser. Dette tror jeg er viktig som basisforståelse for hva som er rett kristen forståelse av både menneskets eksistens, Guds skaperverk og forløsningen.

- For samfunnet med Gud før fallet var ikke et sjelelig samfunn som på et høyere nivå enn det fysiske - det var et samfunn innenfor en fysisk ramme. Det hadde både kropp, sjel og legeme og en materiell eksistensramme, sier Granerud.

- Vår tids ulykke
Denne positive vurderingen av det skapte er ifølge Svein Granerud meget viktig for å kunne gripe det bibelske vitnesbyrd om frelse. Han karakteriserer det som en av vår tids ulykker, at kristenfolket i våre sammenhenger ikke tilstrekkelig har grepet den fysisk-materielle delen av Guds frelsesvilje.

- Når mennesket faller i synd - hva skjer da? De må ut av hagen - ut av det sted, det land, hvor paradistilstanden var. Så sendte Herren dem ut - og de blir hjemløse. Og Bibelen er da fra begynnelse til slutt historien om hvordan Gud leder menneskene tilbake til det sted hvor de først var. I Åpenbaringen 21 og 22 møter vi denne fortellingsbuen igjen. Der leser vi på ny om hagen - og "den hellige by". Byen er et nytt element som har med det menighetsfellsskapet som skapes gjennom frelseshistorien. Bibelens ytterpunkter er altså ikke sjelens utløp fra Gud og dens tilbakevending til Gud, men handler om mennesket som mister sitt sted - kall det gjerne land - og som Gud gjennom frelseshistorien fører tilbake. For det er bare på det rette sted at mennesket har samfunn med Gud.

- Og det er innenfor dette perspektivet at Israel - som Guds redskapsfolk i frelseshistorien - har en viktig plass. Men hovedrammen for Bibelhistorien er ikke Israels tilbakevending til sitt land, men menneskehetens tilbakevending til sitt land, til det sted hvor de først var satt.

Den ytre og den indre fortellingsbue
Granerud kaller dette for den ytre, overspennende fortellingsbue. Å føre menneskeheten tilbake til sin opprinnelige paradistilstand - som vi gjerne kaller frelseshistorien - utgjør den grunnleggende drivkraft i Skriftens vitnesbyrd. Og denne ytre, grunnleggende fortellingsbue, gir oss også grunnlag til å forstå Guds vei med Israel:

- Den ytre, overspennende fortellingsbue er å forstå som Guds vei med sitt fortapte folk tilbake til landet - stedet for samfunn med Ham. Samfunn med Gud er i Skriften knyttet til geografi, og dette gir oss også en pekepinn til å forstå Israels plass i Bibelen. Da Abraham ble kalt i 1 Mosebok 12 - og Israels historie begynner - sier Gud at Abraham skal gå til det "land som jeg vil vise deg", og lenger nede: "Dette landet vil jeg gi deg og din ætt". Til dette løftet knyttes så et annet løfte om at han skal bli til frelse for folkeslagene. Det betyr at Abrahams oppdrag - den verdensvide konsekvens av løftet til Abraham - knyttes sammen med at Gud vil gi ham et land.

- Dette ligger altså fast fra begynnelsen av: Det å være frelsesfolket i frelseshistorien, det knyttes til et landløfte. Folket skal ha et land, og nettopp Israels skjebne som et folk som enten er i landet i Guds varetekt, eller drives ut av landet under Guds dom, har med Israels typologiske (forbilledlige) rolle for kirken å gjøre. Israel er en typologi for kirken, noe vi for eksempel ser i 1 Kor 10. Israel sitt forhold til landløftet er på en måte et avbilde av den store spenning mellom menneskeslekten og Gud. Enten er folket hjemme på stedet eller utenfor hagen på leting tilbake. I dette perspektivet blir Israel og dets forholdet til landløftet å forstå som en gjenspeiling av den store spenningsbuen mellom slektens hjemløshet og Guds vei med slekten tilbake til sitt sted.

To oppfyllelser?
- Men er det da to oppfyllelser - èn av landløftet til Israel og en annen for Guds plan for folkeslagene tilbake til deres land?

- Landløftet for både Israel og folkeslagene, oppfylles i Åpenbaringen 21: "Og jeg så en ny himmel og en ny jord". Da er den ytre fortellingsbuen fullkommen, da er menneskeslekten tilbake - til stedet, landet, det nyskapte. Det som skjedde i paradiset var jo nettopp at samfunnet med Gud ble brutt. Og målet med frelsesverket er Guds-samfunnet. Da blir det et svik mot Israel hvis vi kun forkynner landløftet innenfor en historisk sammenheng, og ikke relaterer det til den endelige oppfyllelse av løftet som skjer da Gud gjør alle ting nye. En annen feil er at man ofte glemmer Efeserbrevet 2 der Israel og hedningenes skjebne knyttes sammen - de to er ett. Og dermed er også deres forhold til den endelige oppfyllelse det samme.

- Og hvis vi ikke har dette perspektivet på oppfyllelsen, da opererer vi i praksis med to frelseshistorier?

- Vi kan risikere det. Sentrale tekster både i GT og NT lar disse to linjene løpe sammen før Jesu gjenkomst. Når vi i dag ser Israel komme tilbake til landet, er det først og fremst å forstå som Guds løftesoppfyllelse med tanke på det han ennå har igjen å gjøre - nemlig at Israel skal komme inn i fullt tall. Dette er et løfte som gjelder for Israel og som ikke noe annet folk har del i. Her står Romerbrevet 11 i en særstilling. Men det har ikke noe med Israels eksklusivitet i frelsen å gjøre - men at de har enda en rolle å spille før det har fullført sin oppgave i Guds frelseshistorie. Derfor er det for meg avgjørende viktig å forsvare Israel sin rett til det landet de har fått. Jeg tror det er en del av Guds førelse med dette folket fram mot de endetidsbegivenheter som vi aner konturen av i Skriften. Vi forsvarer ikke Israels eksistens med konkrete grenseoppmålinger med basis i enkelte profetord, men vi forsvarer folkets rett til å bo der for de har en rolle og oppgave i Guds frelsesplan. Gjennom å knytte vårt vennskap med og forsvar av Israel opp mot denne frelseshistorien, vitner vi sant for Israel om Guds omsorg for folket.

Politisk vitnesbyrd kan svekke evangeliet
- Er kirkens vitnesbyrd overfor Israel av politisk art, kan det avsvekke og utydeliggjøre det vitnesbyrd som vi først og fremst er kalt å gi Israel: Nemlig at også de kun er lovet frelse i Jesus Kristus gjennom gjenfødelsen ved den nye ånd. Og det er i Jesus Kristus landløftet til Israel får sin endelige oppfyllelse. Og da blir ikke landløftene avskrevet, men de blir knyttet opp mot Jesus Kristus slik som NT lærer oss.

Esekiel 36-37
Svein Granerud peker på et skriftsted som ofte blir benyttet blant profetifortolkere når landløftet omtales, nemlig Esekiel 36 - 37. Fra Esekiel hentes mange impulser til en utelukkende historisk-politisk tolkning av landløftet, noe som er utbredt blant mange av Israels venner. Granerud mener derimot at nettopp disse to kapitler inneholder utsagn som gir en langt dypere dimensjon:

- "Jeg gir dere min Ånd så dere blir levende, og lar dere bo i deres eget land. Da skal dere sanne at jeg, Herren, har talt og setter det i verk" (Esek 37, 14). Dette er et svært kvalifisert utsagn som peker på det sentrale i begge disse to kapitler. Løftet om en "ny ånd" kan ikke ha noen annen oppfyllelse enn den Ånd som utgytes over Guds menighet på basis av hva Kristus har gjort. Det interessante er at de døde ben som får liv ikke begrenses til et sjelelig gudsforhold, men det knyttes klart til at folket skal ha eksistens i det landet som Gud har lovet dem. Her er det ikke bare tale om organisk liv, men om et liv som har den kvalitet som Den Hellige Ånd formidler - "da skal dere sanne at jeg er Herren" (Esek 37,6). I den nye pakt er dette det samme som å sanne Faderen gjennom Jesus. Å lese de øvrige Esekiel-profetiene om tilbakevendingen til landet uten å se dem i forhold til disse avgjørende versene som kobler landløftet til det å få den nye ånd og "sanne at jeg er Herren", bringer oss i konfllikt med Skriftvitnesbyrdet, fremholder Svein Granerud.

- Betyr det at vi på dette grunnlag da har en bibelsk forpliktelse til å støtte den moderne staten Israels grenser?

Nedskriving av landløftet
- I utgangspunktet mener jeg det er viktig å presisere at det å tolke landløftet inn i de løpende politiske begivenheter, er å nedskrive landløftet til noe som først og fremst gjelder Israels innenverdslige løp med Herren. I stedet skal vi la landløftet være med å bevitne Guds førelse fram mot den endelige forløsning. Tolker vi landløftet utelukkende politisk kan vi risikere å ikke vitne tydelig nok for Israel om at Guds mål med dem er "en ny Ånd" (Esek 36,26), og om det egentlige landløftet som er knyttet til det å sanne at Han er Gud. Og dette landløftet deler de med den kristne kirke fra alle folkeslag.

- Be om fred for Jerusalem!
- Derfor ber jeg om fred for Jerusalem. Jeg ber ikke om at Israel skal overvinne sine naboer, men om at de skal få fred. Og så vil vi vitne om Jesus for dem, slik at Israel får se at den frelses- og fredstilstand de lengter etter, ikke vil få sin endelige oppfylles innenfor den historisk-politisk virkelighet. Det som skjer i historien blir et vitnesbyrd om Guds trofasthet fram mot den endelige forløsning. For meg medfører dette et veldig forpliktende Israel-vennskap, en sterk kjærlighet til Israel. Den kristne som ikke elsker dette folket og ber for det, han har ikke sett hvilken rolle det har fått av Gud i frelseshistorien. Dypest sett forplikter det oss på det som er Guds egentlige mål med Israel, nemlig at det skal nå frem til den oppfyllelse av landløftet som henger sammen med at "de sanner at jeg er Gud" (Esek 37, 6), sier Svein Granerud, og legger ikke skjul på sitt brennende engasjement for disse spørsmål:

- Jeg er meget opptatt av at vi forkynner om Israel. Her må det ikke bare bli teologi for spesialinteresserte, men et engasjement for hele kristenfolket. Den kristne kirke elsker Israel, for Israel er det folk som har lidt for vår skyld som Guds redskapsfolk, avslutter Svein Granerud.