Om jødiske og kristne Messiasforventninger

Julen er Messiasfesten fremfor noen. Men den feires ikke av andre enn av de kristne som minnes Jesu fødsel. Messias - det hebraiske ordet for den Salvede, den frelseskongen Gud har salvet - hylles stort sett bare av ikke-jøder.

Av Helge Aarflot, tidligere generalsekretær i DNI


Om jødiske og kristne MessiasforventningerMen jøder bekjenner likevel etter sin morgenbønn den 12. trossetning i Maimonides` trosbekjennelse: "Jeg tror fullt og fast på Messias` komme. Og selv om han drøyer, vil jeg vente på ham at han kommer."

Messias og Messias, samme navn og samme forventning, og likevel to forskjellige størrelser? "Jøder og kristne strider med hverandre på en meningsløs måte. Deres disputt om den ene Kristus er ikke noe annet enn den berømte diskusjonen om eselets skygge. Striden mellom jøder og kristne er helt uvesentlig. For begge tror at en fremtidig frelser er lovet av en gudommelige Ånd. De er imidlertid uenige om denne frelser er kommet eller ei".

Slik lyder den eldste kommentaren vi kjenner, når det gjelder jøders og kristnes syn på Messias. Den er skrevet av en utenforstående betrakter, filosofen Kelsos, som levde i Alexandria i det 2. århundre. Denne grekeren vet at jøder og kristne er dypt uenig om en bestemt Kristus/Messias, men for ham er det som diskusjonen om eselets skygge eller keiserens bart.

Motsetningen mellom dem, mener ham, er tross alt nokså bagatellmessig. Hans samtids jøder og kristne ville neppe vært enig med ham i det. For dem dreide det seg om en strid om sannheten. Og om vi tenker på fortsettelsen, virkningen av striden gjennom historien, dreide det seg så visst ikke om bagateller. Et syn som avvek fra kirkens offisielle Kristus- bekjennelse, måtte mange ganger betales med med liv og lemmer av jødiske deltakere i ulike "disputasjoner".

Hvordan er situasjonen i dag? Hvordan ser forholdet mellom "jødiske Messiasforventninger" og "kristen Kristustro" ut?

Svaret kan variere nesten på alle punkter både innen den kristne og den jødiske "leir". En må derfor ikke ta det følgende hverken for uttømmende eller den eneste mulige måte å se dette spørsmålet på.

Jødiske Messiasforestillinger
Da Johannes Døperen satt i fengsel, sendte sine disipler til Jesus og lot spørre: "Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?" (Mat 11,3). Det er det sentrale messianske spørsmål. Og vi ser av NT at svaret på dette spørsmålet falt forskjellig ut innen Israels folk. For det fantes allerede før Jesus høyst ulike forventninger om Messias.

Hvordan forestilte den fromme jøde seg ham? Hvem kunne være Messias og hvilke oppgaver var knyttet til Messias?

Med hensyn til personen kunne man si: Messias, det kan enhver jøde prinsipielt være eller bli. Messias, av hebraisk Mashiach, er enhver som Gud har salvet, det vil si utstyrt med en særskilt autoritet. Samuel salvet slik på Herrens befaling David til konge over hele Israel (1Sam 16,1-13) gjentatt av folkets eldste i Hebron (2Sam 5,1-3 ). Messias får derfor en kongelig lederrolle i folket.

Den sentrale Messiastekst i GT er Jes 11. Denne tekst oppfattes slik ikke bare av kristne men også av jødiske fortolkere. Den beskriver Messias` salving, den forventede Davids ættling: "Herrens Ånd skal hvile over ham; Ånden med visdom og forstand; Ånden som gir kunnskap om Herren og frykt for ham (Jes 11,2). Salvingen er først og fremst en salving med Herrens Ånd.

Det forklarer kanskje hvordan den jødiske Habad-kretsen i Eastern Parkway 770, Brooklyn, New York, kunne utrope Menachem Mendel Schneerson, Lubavitchernes berømte rabbiner, til Messias: Han ga et så åndsfylt svar på et vanskelig fortolkningsspørsmål i Loven at man spurte: Kan han gi et slikt svar uten å være fylt av Ånden som gir kunnskap om Herren og frykt for ham? Må han da ikke være Messias?

Etter Jes 11,2-5 gir Herrens Ånd Messias også makt og myndighet til å utføre de tegn og underfulle handlinger som forvandler skaperverket og historien og stifter fred. Men selv om han er enestående som menneske, er han likevel ikke noe annet enn et menneske. Han forvandler ikke sin mennesklige natur (R.Gradwohl). Helst bør han være av Davids ætt, men heller ikke det er ubetinget nødvendig.

Fra jødisk historie ble for eksempel den jødiske hærfører Simon ben Kosiba utropt til Bar Kochba (Stjernesønnen, dvs. Messias) av Rabbi Akiva i år 135 e. Kr.. I det 17. årundre opptrådte Sabbatai Zvi fra Smyrna, som Messias. Han lot seg utrope som sådan av tilhengerne av den såkalte lurianske Kabbala, en mystisk retning innen jødedommen.

Kåringen fant sted i Jerusalem i året 1665. Flesteparten av jødene i Jerusalem avviste ham imidlertid, men det lyktes ham å få en menighet i Smyrna. Herfra bredte det seg en messiansk begeistring over hele Europa og Nord-Afrika.

I året 1666 ble imidlertid Sabbatai Zvi arrestert av sultanen og fikk valget mellom døden eller å konvertere til islam. Han valgte det siste. Det sendte sjokkbølger gjennom hans tilhengerskare, selv om det fortsatt var noen som trodde på ham som Messias. Denne erfaringen skapte en dyp skepsis hos de fleste jøder mot en personlig enestående Messias. For meget kunne settes på spill.

Mange sluttet derfor å regne med en personlig Messias. I reformjødedommen i det 19. århundre oppsto den tanke at hovedsaken ikke var Messias som person, men hans messianske rike - den sosiale, politiske og kosmiske fredsstilstand da løven beiter sammen med lammet, rett og rettferdighet råder på jorden, og hvor Israel ikke lenger er undertrykket av sine fiender (jfr. Jes 11, 6-9). Bak denne sekularisering av Messiasforventnig lå det vel et stykke allmenn fremskrittstro og optimisme, troen på det moderne, som preget hele det etterkristne Europa i forrige og begynnelsen av dette århundrede.

En av våre tids største jødiske tenkere, Emil Fackheim, sier imidlertid at Messias` ankomst er et felles verk av Gud og menneske. Det betyr en sterk etisk impuls til å arbeide utrettelig for å skape messianske tilstander på vår klode og samtidig med undring se hvordan Gud som historiens Gud leder utviklingen i riktig retning f.eks. ved å føre store skarer jøder tilbake til Israel fra den tidligere Sovjetunionen og andre steder slik han har lovet i sitt Ord. Jødedommem forventer ingen forløsning fra verden eller fra skaperverket. Den forventer skaperverkets og verdens forløsning eller gjenfødelse i den kommende verden, (olam haba).

Men Messias har egentlig ikke noen oppgave i denne sammenheng. Hans rolle er på det samfunnsmessige og politiske område innenfor denne verdenshusholdning (æon/olam hasseh). Det messianske rike hører derfor til på denne siden og ikke til det hinsidige.

I det hele er det tvilsomt om det fantes en sammenhengende og enhetlig Messiasforventning i antikken. Mange av kildene bærer samtidig preg av å være en reaksjon på de kristnes Messiasproklamasjon. Messias-spørsmålet var i den jødiske tradisjon åpent, mens det for de kristne var lukket: Jesus var utpekt som Messias, og det utelukket alle andre tolkninger.

Samtidig kom Messiastanken til å stå som nokså perifer i jødedommem. Livet etter Toraen, de fem Mosebøkene, sto i sentrum. Hvordan overleve som minoritet i en kristen og hedensk omverden, det var hovedspørsmålet. På denne bakgrunn ble ikke Messiasspørsmålet sentralt for jøder.

Likevel: Messias skulle lære Israel å leve som Guds folk etter såvel den muntlige som den skriftlige Tora. Skulle det skje, måtte Messias selv leve etter Toraens bestemmelser. Den store rabbiner Maimonides peker på at det gis visse kjennetegn ved den sanne Messias: Messias skal lede an i liv og lære. Han skal samle det atspredte Israel fra diasporaen, føre det tilbake til Israels land, gjenreise tempelet og stifte fred mellom Israel og nabofolkene. Han skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene. Dersom han gjør dette og lykkes med det, "kan det ikke være noen tvil om at han er den riktige" (jfr. Maimonides, Mishne Tora, Hilchat melachim c.ll).

Dermed beskyttes Messiastittelen mot vilkårlighet. Man har kriterier å bedømme en person ut i fra. Bare den som fullfører Messias`gjerninger og verk, kan være Messias.

På denne bakgrunn forstår man også den jødiske tradisjons skepsis mot Jesus som Messias. Jesus fullførte ikke det verk som ifølge jødisk forventning Messias skulle fullføre. Først og fremst brakte han ikke med seg noe fredsrike, hverken da eller siden. Fortsatt levde og lever størsteparten av det jødiske folk adspredt i diasporaen. Og der hvor Templet sto, står nå Klippemoskéen. Og hvordan kunne han være Israels Messias når hans disipler og tilhengere har forfulgt Israel i hans navn på de mest gruvekkende måter i historien? Mange av tridssamtalene i NT avspeiler dessuten det syn at mange mente Jesus brøt loven. Følgelig kunne han ikke være Messias.

Kristent syn på Messias
Mens Messiasforventningen etterhvert ble mindre sentral på jødisk hold, forble den helt sentral innenfor tidlig jødekristendom og senere den hedningekristne kirke. Det nye Testamente er i alle deler en ekstremt messiansk orientert bok, orientert ut i fra Skriften, d.v.s. den jødiske Bibel, GT. Få steder kommer dette synet klarere frem enn i Sakarjas lovsang (Luk 1,68-71). Jesus er den som skulle komme, som Israels Gud hadde lovet gjennom sine hellige profeters munn, et ord om frelse og forløsning som han følgelig sto ved og oppfylte på denne måten.

Samtidig visste NTs forfattere og også Jesus selv at dette budskap ikke var uproblematisk: For her var intet fredsrike synlig - ennå: En fikk nøye seg med tegnene på at Guds Ånd var virksom i Ham og at Guds rike var nær, som i en gåte. I Peters tale til den forbausede jødiske forsamling i Salomos buegang i Templet (Apg 3,12-26) fastholder han at Israels Gud har opphøyd Jesus som Messias og at det derfor var tegnene, forvarslene på det lovede fredsrike som de nå var vitne til. Men selve rikets opprettelse i sitt fulle omfang ville først komme i fremtiden, når folket hadde tatt i mot frelsesbudskapet om Jesus og fått tilgivelse og legedom for Jesu lidelse`s og døds skyld (vers 18, jfr. Jes 53). Inntil da forblir Messiasriket skjult. Det tolkes som en Guds "forvaring" av Jesus som Messias inntil endetiden, da Messiasriket, Messiasfolket og Messias igjen blir forenet.

I det Peter bekjenner ved Caesarea Filippi: "Du er Messias!" (Mark 8,29), tar han med ett stilling til en bred og åpen forventningstradisjon. Ut fra skriftmaterialet kunne en tale om en kongelig og en prestelig messiasskikkelse, at folket hadde en messiansk rolle blant folkeslagene eller at Messias ville være ukjent for de fleste når han kom. Dermed kom hele denne forventningstradisjon og Messiasbetegnelsen i en krise. Istedenfor en åpen undring over skriftmaterialet, ble folket utfordret til å ta stilling til Peters bekjennelse og til den eldste jødekristne gruppes forkynnelse i lys av Skriftene.

Samtidig viste det seg at de kristne etterhvert kom til å forstå Jesu person og verk ikke bare ut i fra denne tittel. Messiasbegrepet ble som en magnet som trakk til seg også andre teologiske sannheter om Jesus som Guds Sønn, Ordet som ble kjød og tok bolig iblant oss, Kristus som Herre, Herrens lidende tjener og Menneskesønnen. Når kristne talte om Messias, forsto man altså ikke lenger nøyaktig det samme med begrepet som når jødene anvendte det. På denne måte var det mange muligheter til å tale forbi hverandre, noe vel kanskje filosofen Kelsos fikk inntrykk av.

Hva var likevel det avgjørende "bevis" for de første kristne på at Jesus måtte være Messias, i denne omfattende betydning av ordet?

Det kan vi se av misjonsforkynnelsen i Apostelgjerningene f.eks. Apgj 2,29ff; og 3,14ff, og hos Paulus i lKor 15,14: "Er Kristus (Messias) ikke oppstått, da er vårt budskap intet og deres tro meningsløs". Alt hviler derfor på Jesu oppstandelse fra de døde, når det kommer til stykket.

Ved korsfestelsen ble disiplenes tro på Jesus som Messias kraftig anfektet. Jesus hadde ikke levd slik man kunne forvente av Messias. Han var blitt dømt og forbannet. Hvor han var blitt utfordret av tradisjonelle Messiasforventniger, f.eks. i stridssamtalene osv, hadde han veket unna. Og antydningen om at Jesus som Messias måtte lide og dø, hadde Peter avvist: "Det må ikke skje med deg" (Mat 16,22).

Med all realisme forteller evangelistene hvordan disiplenes Messiasforventninger gikk opp i røyk i og med Jesu arrestasjon og død på korset. Apostlene ga opp troen (jfr. Luk 24,21!). Ingen av dem var til stede på Golgata, bortsett fra den disippel Jesus elsket og kvinnene. Med Jesu død var hans "messianske prosjekt" over. Depresjon, skuffelse vantro og bitterhet var tilbake.

På denne bakgrunn er det svært overraskende at man kort tid etter ser disiplene stå offentlig fram og forkynner desto mer begeistret at Jesus er Messias. Den eneste mulighet til å forklare dette, også psykologisk, ligger etter mitt syn i oppstandelsen: Fordi Israels Gud hadde bekjent seg til Jesus og stadfestet hans Messiasverdighet gjennom oppvekkelsen fra de døde, kom disiplene til troen på ham som Messias igjen, til tross for alle motforestillinger som kunne anføres. Møtet med den Oppstandne selv hadde gitt dem denne tro, og dette budskap forkynte de deretter.

Jesu oppstandelsesfaktum ga også urmenigheten mulighet til å fornye de gamle Messias-forestillinger gjennom sin forkynnelse. Allerede i GT kan en se eksempler på at Gud oppfyller sine løfter på en noe annen måte enn det enkelte forventet. Derfor ble en slik fortolkning av profetiene ikke sett på som noe brudd med tradisjoner eller med Israel. Tvertom: En så på det som var skjedd, som en Gudserfaring som skulle bli til frelse for hele Israel. Derfor forkynte man frimodig og kalte til omvendelse og tro på Jesus Messias.

Kelsos sin bekmerkning om at jøder og kristne står hverandre nær i sin venting på den Forløser som Gud har lovet, tør være riktig. Vi minnes om det spesielt nå i adventstiden. Dersom vi kan fastholde dette, uten å glatte over ulikhetene i denne forventnig, da har vi også mulighet til å se, forstå og høre på hverandres ulike anliggender, når det gjelder Bibelens vitnespyrd om Messias forløsergjerning. Skulle vi i tilknytning til et sitat fra den tyske teologen Bonhoeffer forsøke å sette denne ulikhet på en formel, kunne vi kanskje si:

"Jødedommen holder Messiasspørsmålet åpent. Kristendommen holder det varmt".

"Og finner du ham i krybbens hø
som hyrder så, som hyrder så,
da eier du nok til freidig å dø
og leve på, og leve på!"
(Jonas Dahl)

Velsignet Krist-messe!