Åndens vinder blåser
Denne lille epistelen skrives fra den vakre hagen i Kristkirken, Jerusalem. Fra kirken høres lovsangen, blandet med fuglenes lystige kvitter. Åndens blafrende vind og det historiske suset er virkelig nærværende mellom de gamle steinene og trærne. For 177 år siden satt den danske misjonæren her på samme sted, og sendte sine brev hjem til misjonsvenner i England, Tyskland og Danmark.
Hans Nikolaysen kom til Jerusalem 3. januar 1826, men på grunn av sykdom forlot han byen etter kort tid og dro til Beirut. I 1933 vendte han tilbake, og ble slik den første protestantiske kristne med fast bosted i Jerusalem. Fem år senere startet Nikolaysen opp ukentlige bønnemøter på hebraisk. Dette var på mange måter fødselen for misjon blant jøder i fedrenes land.
Kirken like innenfor Jaffaporten ble reist, og i 1842 kunne de forente protestantiske kirker sende sin første biskop til byen: Den jødekristne Michael Solomon Aleksander. ”Det nye Tempel på Sion” var reist, og en sterk forventing blant kristne om jødenes omvendelse til Jesus som Messias bredte seg. Dette var nok en av de viktigste inspirasjonskildene til at også norske kristne samlet seg i ”Foreningen af Israels Venner”, det som senere skulle bli Den Norske Israelsmisjon.
I sitt brev skriver Nikolaysen følgende, etter at en jødisk familie er kommet til tro og blitt døpt: ”Dette er trolig den første Israelittiske familie som er døpt og gjeninnpodet i sitt eget oliventre i Jerusalem siden den første kristne tid.”
I mitt brev kan jeg bekrefte at den første begynnelsen har blitt til en stor menighet av jesustroende jøder. Under Løvhyttefesten nylig ble tre nye lagt til Beit Eliahu-menigheten ved dåp. Mange kristne har vært i Jerusalem for å feire høytiden, men altfor få av dem har viet en slik begivenhet eller de jesustroende i landet oppmerksomhet. Menigheten av jøder vokser. Denne utviklingen må på nytt påkalle vår oppmerksomhet, kalle hele kirken til en fornyet bevissthet om Guds løfter til det jødiske folk og engasjere oss alle til handling for evangeliet.
Et av de store under som vi skal feire dette året, er to jubileer i Haifa. For det første er det 60 år siden den norske misjonæren Magne Solheim startet opp arbeid i byen og Beit Elihau-menigheten ble startet. Det var få som hadde tro på dette prosjektet den gang. Dessuten er det 40 år siden Kristent senter (menighetslokalene) ble reist. Det blir 100 år til sammen.
I fjor måtte menighetssalen utvides. Den var blitt for liten for alle dem som søker til gudstjenestene. Nå er neste prosjekt på gang: Nytt og større kjøkken og bedre kontorforhold for medarbeiderne. En 40 år gammel bygning, som i mange år har vært et tjenlig redskap, trenger opprustning. Når Beit Elahu-menigheten inviterer til felles sabbatsmålstid én gang i måneden, er dette et tilbud der de aktive i menigheten på en enkel måte kan invitere med seg naboer og venner inn i et kristent fellesskap. Ikke så rent sjelden går veien til fellesskap og åpenhet gjennom måltidet. Jesus selv inviterte ofte til måltid, eller deltok der. Samtalene rundt bordet gav ofte ny åndelig innsikt og erfaring. Misjonens venner er også bordets venner.
Det blir ikke noe skikkelig måltid uten et ordentlig kjøkken. Derfor er en jubileumsgave til Beit Eliahu og kirken i Haifa et viktig svar på utfordringen om å støtte veksten blant jesustroende jøder i Israel.
Både historien og fremtiden oppmuntrer og inspirerer oss. Derfor vil vi handle nå. Åndens vind blåser fortsatt i Israel og vi gleder oss over de milde vindpustene som vi også får kjenne.
