Moses ser inn i det lovede land.
Moses ser inn i det lovede land.

Bibelens landløfter – Del 1

Kontrast eller sammenheng mellom GT og NT?

I desember 2009 lanserte en gruppe palestinske kristne et teologisk dokument som bærer navnet Et sannhetens øyeblikk, men som ofte omtales som "det palestin­ske Kairos-dokumentet." I lik­het med det sørafrikanske Kairos-dokumentet fra 1985 har Et sannhetens øyeblikk blitt publisert i en rekke land og blitt lest og disku­tert i stor skala.

Dokumentet påpeker i klare ordelag at kristen bibeltolkning og teologi ofte brukes til å legitimere Israels okkupasjons- og bosettingspolitikk og frata palestinerne elementære rettigheter, og verdens kirker oppfordres til å ta avstand fra slik bibelbruk og teologi.

Dette er en oppfordring som det er all grunn til å ta på alvor. Og da handler det fremfor alt om å gjennomtenke hvordan vi forstår de gammeltestamentlige løftene om et land for Israels folk.

Les flere teologiartikler

En av grunnene til at landløftene er et krevende teologisk tema, er at NT sier relativt lite om saken. Det finnes riktignok noen tekster som synes å forutsette at løftene om et land for Israels folk står ved lag (f.eks. Matt 10,23; 23,39; Luk 21,24; Rom 9,26), men vi leter forgjeves etter en grundigere behandling av temaet. Vi har et langt rikere gammeltestamentlig tekstmateriale å forholde oss til, og følgelig blir det helt avgjørende hva slags modell man har for forholdet mellom GT og NT. De samme tekstene kan få helt ulik betydning avhengig av hvilke rammer de tolkes innenfor. I første omgang vil jeg sette et kritisk søkelys på det jeg kaller “kontrastmodellen”, mens jeg i neste nummer vil ta for meg den såkalte erstatningsteologien.

Jødedommen som kristendommens kontrast og motstykke

Moderne bibelforskning har helt siden 1800-tallet forstått forholdet mellom jødedommen og kristendommen som en grunnleggende kontrast: Jødedommen var kristendommens motstykke, og kristendommen er jødedommens motsats. De to utelukker hverandre gjensidig.

I følge jødedommen på nytestamentlig tid var Gud fjern og utilgjengelig og jødene var henvist til å streve etter å gjøre seg fortjent til frelsen gjennom lovgjerninger. I motsetning til dette forkynte Jesus og hans disipler at Gud er en barmhjertig Far som frelser mennesker ved tro, uten gjerninger.

Spredte røster har hele veien protestert mot denne forståelsen av jødedommen på Jesu tid, men uten å få gjennomslag. Dette endret seg da Ed. P. Sanders med boken Paul and Palestinian Judaism leverte et omfattende angrep på den rådende oppfatningen. Sanders demonstrerte at jødedommen på nytestamentlig tid var langt bedre enn sitt rykte. Den kjennetegnes ikke av lov-trelldom og gjerningsrettferdighet, men av det Sanders kalte “coventantal nomism”, en paktstroskapens lovfromhet som innebar at et liv etter Loven ikke var å forstå som en frelsesvei, men uttrykte lydighet mot paktens vilkår. Troen på en nådig Gud og vissheten om at det finnes soning for synder var ikke kristne oppfinnelser, men tvert imot sentrale elementer i jødisk teologi på Jesu tid.

Den gamle kontrastmodellen kommer imidlertid ofte til uttrykk i forkynnelsen, ofte i ganske grovkornet form. Til tider kan for eksempel det gammeltestamentlige gudsbilde og det nytestamentlige spilles ut mot hverandre på en måte som nesten minner om den teologien som Markion forkynte i det andre århundre e.Kr. Markion hevdet at Jesu Kristi kjærlige Gud Fader var en annen gud enn GTs jødiske gud. Han mente at kirken burde forkaste GT, og utformet en NT-utgave angivelig renset for jødiske impulser. Markions teologi ble forkjetret etter alle kunstens regler, men hans svært radikale kontrastmodell har levd videre i moderert form.

Kontrastmodellen og landløftene

Når det gjelder landløftene, vil kontrastmodellen innebære at GT og jødedommen representerer en “Skitt i verden, leve Israel”-tankegang, men at den eksklusive og til dels særdeles militante og brutale nasjonalismen erstattes av NTs og kristendommens grensesprengende og universalistiske budskap om kjærlighet og fred.

En slik tilretteleggelse yter imidlertid ikke rettferdighet til verken GT eller jødedommen på Jesu tid. GTs landteologi rommer både det nasjonalistiske og det universalistiske, både det brutale og det humane, både etnisk rensning og raus minoritetspolitikk. Og det er selvsagt ikke slik at alle jøder på nytestamentlig tid – med unntak av Jesus og disiplene hans – var kompromissløse seloter.

Slike religionshistoriske innsikter er det all grunn til å ta med oss når vi skal tenke helbibelsk og systematisk-teologisk om landløftene.

Universalistisk landløfteteologi i GT

I stedet for kontrastmodellen vil jeg anvende en kontinuitetsmodell, og legge vekt på de gammeltestamentlige motiver som finner gjenklang i NT. Da blir det tydelig for meg at landløftene må forstås i forhold til det tapte paradis (1 Mos 3), og at de følgelig fra første stund har en universell og grenseoverskridende karakter: Løftet om et land for Abrahams ætt (1 Mos 12,1–9; 15) inngår i Guds plan for å føre menneskeheten tilbake til seg. “I deg skal alle slekter på jorden velsignes” (1 Mos 12,3). Edens hage er i en viss forstand å finne i Israels land, nærmere bestemt på Sion (Sal 46,5–6). Dit skal folkeslagene komme for å møte Herren (f.eks. Jes 60,1ff), og der er hovedstaden på Guds nyskapte jord (Jes 66,18ff). I følge GTs landteologi er landløftene delvis oppfylt i konkret forstand, delvis er de eskatologisk å forstå. De handler delvis om Israels folk, delvis om alle jordens folkeslag.

Ikke bare universalistisk landløfteteologi i NT

Det universelle perspektivet får en dominerende plass i NT. Hos Jesus handler det for eksempel mye om Guds rike, lite om det konkrete landet. Det betyr imidlertid ikke at landet forsvinner helt ut av blikkfeltet. Saken er snarere den at man ofte overser den kontinuiteten som faktisk finnes, fordi man henger fast i kontrastmodellen.

Det hevdes for eksempel at kontrasten mellom det nasjonale til det globale klart kommer til uttrykk i den tredje av saligprisningene i Bergpreknen: “Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden,” heter det der (Matt 5,5; min utheving), mens det salmeverset som saligprisningen er bygget på, lyder slik: “de som venter på Herren, skal arve landet” (Sal 37,11; min utheving). Problemet er bare at denne kontrasten mellom “jorden” og “landet” ikke gjenfinnes når man går til grunntekstene. I Sal 37,11 brukes det hebraiske ordet aretz (en form av ordet eretz) som kan bety både “jord(en)” og “land(et)”.[1] Og i Matt 5,5 står det tēn gēn (akkusativ av hē gē), som også kan bety både “jorden” og “landet”. Sammenligner vil Matt 5,5 med Sal 36,11 i den greske GT-oversettelsen Septuaginta (nummereringen av salmene avviker her fra TM og norske bibelutgaver) Septuagintas gjengivelse av salmeverset, ser vi at saligprisningen nærmest er for et sitat å regne:       

Sal 36,11 i Septuaginta (= Sal 37,11 i Den hebraiske bibel)
            hoi de praeis klēronomēsousin gēn
            Men de ydmyke skal arve land(et)/jord(en) …

Matt 5,5
           makarioi hoi praeis, hoti autoi klēronomēsousin tēn gēn.
           Salige er de ydmyke, for de skal arve landet/jorden

Til tross for at Matt 5,5 altså inneholder et tydelig lån fra salmeverset i gresk utgave, som igjen er en presis oversettelse av den hebraiske teksten, er det mange som her greier å finne et betydningsfullt eksempel på motsetningene mellom GT og NT.

Når vi oversetter til norsk, må vi velge mellom “landet” og “jorden”, og da finnes det gode grunner for å velge “landet” i Sal 37,9 og “jorden” i Matt 5,5. Men vi må likevel huske på at begge betydningsnyanser kan klinge med, og derfor kan man ikke bruke disse oversettelsesvalgene nærmest som bevis for at Jesus og NT står i et motsetningsforhold til GT. Det er i beste fall et sirkelargument, i verste fall sitatfusk. Uansett innebærer det at tekstene blir overstyrt av kontrastmodellen.

Samme Gud i begge testamenter

Oppgjøret med kontrastmodellen og arven fra Markion er et sentralt anliggende for jodisk—kristent dialogarbeid. I erklæ­ringen fra den banebrytende Seelisberg-konferansen i 1947, som ledet til dannelsen International Council of Christians and Jews (ICCJ), finner vil for eksempel følgende formaning som det aller første punktet: "Remember that One God speaks to us all through the Old and the New Testaments".2 Og i et ferskt dokument fra ICCJ konkretiseres dette på følgende måte: "By presenting the two Testaments in the Christian Bible as complementary and mutually affirming rather than antagonistic or inferior/superior."'

For landløftenes vedkommende betyr dette at vi bør fremhe­ve sammenhengen mellom den konkrete og den grensespreng­ende dimensjonen både i GT og NT. Løftene om et konkret land til Israel inngår i Guds frelsesplan for hele menneskeheten.

Les flere teologiartikler

Bibelens landløfter – Del 1Gunnar HaalandOm forfatteren:

Gunnar Haaland er førsteamanuensis i religion, livssyn og etikk ved Høysko­len i Oslo og Akershus og er dr.theol. fra MF (2006) på en avhandling om den jødiske historie- skri­veren Flavius Josefus.



[1] I bibelhebraisk er den bestemte artikkel ofte utelatt i poetiske tekster.


Relaterte artikler