Et lite blikk på starten...
Foreningen som ble dannet i 1844 hadde følgende formål:
1. Lyst til at gjøre vel imod Herrens Brødre efter Kjødet, at bidrage til at den gamle Pagtes Folk, fra hvem Saliggjørelsens Ord er kommet til os, ogsaa maa lære at kjende saliggjørelsens Fyrste, har i Stavanger og Omegn fremkaldt en Forening af Israels Venner.
2. Denne Forening har et dobbelt Formaal, dels iblandt de Christne at vække Kjærlighed til Israel, dels iblandt Israel at virke til Christendommens Fræmme.
De kalte seg altså Israels Venner, og de ville vekke kjærlighet til Israel blant de kristne. Men samtidig ville de virke for kristendommens fremme blant Israel – altså var dette også en jødemisjonsforening, selv om denne betegnelsen omhyggelig var unngått. Og dermed ville denne foreningen, helt fra begynnelsen, bli konfrontert med alle de vanskelige motspørsmål fra dem man elsket - fra Israel.
Da man 17 år senere i 1861, etablerte en ny forening for samme sak i Christiania, var sensitiviteten ovenfor ordet jødemisjon ikke lenger den samme. Mennene i Christiania kalte seg kort og godt ”Kommitteen for jødemissionen”. Ærlig og rett på sak, kunne man si. Men det er interessant å legge merke til at betegnelsen jødemisjonen aldri slo skikkelig igjennom blant norske kristne. Få år etter grunnleggelsen av komiteen i Christiania ser man at også den begynner å tale om Israels venner, både når den taler om seg selv og om dem som støttet jødemisjonen i vårt land. På den annen side var det vanskelig å unngå ordet misjon. Alle talte jo om ”hedningemisjonen”. Hva skulle man så kalle misjonsvirksomheten blant jødene?
Det ble ikke ”jødemisjonen”. Det ble et kompromiss, det ble et navn som tok vare på arven fra ”Israels venner”. Det ble: Israelsmisjonen. Dette navnet har altså ingen ting med landet å gjøre, og slett ikke med staten Israel. Israel er her Bibelens fremste æresnavn for det jødiske folk, og selve bruken av ”Israel” som navn på folket er i seg selv et signal om at man har dette folket kjær, at man høyakter det. Og dette ytrer seg i misjon! Det ytrer seg i en virksomhet som nesten alle jøder oppfattet – og oppfatter – som et åndelig attentat på det jødiske folks identitet!
Avsnittet er hentet fra Israels Venner, Norsk arbeid for Israelsmisjonen 1844-1930 av Oskar Skarsaune.
