Gruppen ser mot Gaza, sommerens krig kommer veldig nær. De har nettopp møtt folk som kjenner smerten fra begge sider.
Gruppen ser mot Gaza, sommerens krig kommer veldig nær. De har nettopp møtt folk som kjenner smerten fra begge sider.

Tuller du?

Inntrykk fra en freds- og forsoningstur til Israel og Vestbredden

Jeg satt i en drosje i Jerusalem sammen med Kjell Magne Bondevik. Den palestinske drosjesjåføren har akkurat fått høre at jeg har en palestinsk svigersønn, og sier begeistret: ”Da elsker du palestinerne, da!” Her hadde han passasjerer som var på sin side, med andre ord. Jeg svarte smilende: ”Ja, det gjør jeg. Jeg elsker palestinerne og israelerne!” Han fikk nærmest hakeslepp og utbrøt: ”Du tuller vel?” 

Det ble en spennende prat gjennom Jerusalems gater. Etter hvert ble han enig med oss i at det faktisk er viktig at det finnes folk som vil være venner med både israelere og palestinere, fordi dette kan bidra til forståelse og respekt for hverandre – og det er grunnleggende for en fredsprosess. Men han hadde mye på hjertet, og han hadde opplevd mange skuffelser.

Han henvendte seg til Bondevik og sa: ”Har du hørt om Osloavtalen?” Jeg skyndte meg å skyte inn at han nå hadde en tidligere norsk statsminister ved sin side. Det gjorde inntrykk – men det ble ikke da mindre viktig å fortelle det han hadde på hjertet. Bondevik lyttet, kommenterte, utfordret med spørsmål og lyttet igjen.

Da jeg gikk ut av drosja snudde sjåføren seg til meg og sa: ”Du, det at du tar med slike politikere til landet vårt, det er faktisk en god ide. Kom hit med flere av det kaliberet, jeg tror de kan bety en forskjell.”

En gruppe på 20 har reist rundt i Israel og på Vestbredden med ”Fred og forsoning” som tema. Turen bar preg av å være like etter sommerens krig – både på den måten at flere meldte seg av gruppen da rakettene haglet som verst i sommer, og ikke minst at motsetningene, frykten og mistilliten mellom de to partene (det er veldig forenklet å snakke om to parter, men det tar for lang tid å gå inn på nyansene) har nådd nye høyder.

Vi møtte mennesker og organisasjoner som arbeider med fred og forsoning, og flere av dem fortalte om tøffe tider der tidligere venner ikke lenger vil ha noe med dem å gjøre fordi de ”snakker med fienden”.

Første dag illustrer inntrykkene fra turen godt. Vi startet med en flott gudstjeneste i Immanuelkirken i Tel Aviv hvor Christian Rasmussen i sin preken tok oss med til den store forsoningsdagen (det var Jom Kippur dagen før).

På Jesu tid var den store årlige ofringen med bønn om tilgivelse for syndene knyttet til denne dagen – og da skjønner vi bedre Paulus ord om at Jesus ble sonofferet en gang for alle. Gud er barmhjertig, men også rettferdig – det er det som gjør sonofferet nødvendig, men som også så sterkt forteller om hvilken kjærlig og barmhjertig Gud vi har.

Så satte vi oss i bussen og kjørte sørover, og for hver by vi passerte visste vi at antallet raketter som hadde haglet over dem denne sommeren bare økte i antall. Vi besøkte kibbutz Mefalsim som ligger 1,5 km fra Gaza. De hadde tilfluktsrom hver 100. meter.

Barnehagen var et eneste stort bomberom. En tunnel var blitt avdekket bare noen hundre meter fra kibbutzen. Men kvinnen vi møtte hadde også venner i Gaza som hun hadde vært bekymret for og gjennom hele krigen gikk det tekstmeldinger og telefoner begge veier: ”Hvordan går det med deg og familien – er dere truffet?”

 Det ble et sterkt møte hvor vi heller ikke var i tvil om at noe måtte gjøres. Ansvarlige politikere kan ikke se på at ens egne innbyggere blir beskutt igjen og igjen. Over 50 % av barna er traumatiserte og mange voksne har også behov for traume-behandling.

Neste stopp var Hebron. Vi møtte en tidligere offiser i IDF (den israelske hær) som fortalte om episoder fra eget soldatliv og offisersliv som han skammet seg over. Det hadde blitt stadig klarere for ham at noen av oppdragene de utførte ikke handlet om sikkerhet men om å vise muskler.

At de kunne okkupere en families hus på Vestbredden for en dag eller to uten at familien var mistenkt for noe som helst – de skulle bare demonstrere tilstedeværelse som militærmakt.

Samtidig var han nøktern i sin beskrivelse, at det skjer mye som er både riktig og nødvendig, at han ser på seg selv som sionist og at han fortsatt er en del av Israels reservestyrke. Men han ønsket å være en stemme innad og utad at Israel ikke kan ha det godt med seg selv så lenge man bidrar til å undertrykke et annet folk.

Det var vondt å høre noe av det han fortalte, men også interessant at i dette demokratiet har han faktisk lov til å kritisere egne styresmakter og IDF uten å bli fengslet for det, og til og med kunne være en del av reservestyrken fortsatt.

Da vi tok inn på hotellet i Jerusalem denne første kvelden var ingen i gruppa i tvil om at det er behov for fred og forsoning. Det fantastiske var at vi de neste dagene møtte mange enkeltmennesker og organisasjoner som jobber nettopp med dette. For gruppen var det lærerikt, for dem vi møtte betød det en god støtte til å fortsette et arbeid som byr på mye motstand og mange utfordringer.

Av Jorunn A. Langmoen 

 

Tuller du?Hvor lenge kommer du til å bo her når situasjonen er som den er, spør Kjell Magne - vel vitende om hundrevis av rakettnedslag og funn av tunneler fra Gaza rett i nabolaget. "Her blir jeg til jeg dør", sa Judit som slo seg ned på kibbutzen allerede i 1960-årene. Har stadig kontakt med venner i Gaza - men må være litt forsiktig fordi det er farlig for dem om de skulle bli tatt på fersken i å ha vennskap med israelere.  
Tuller du?En tidligere offiser forteller åpent om det som gjøres riktig, men også om det som blir helt galt.