Leder
Ny erkjennelse?
”Det er klart jeg er med i Israelsmisjonen. Israelsmisjonen var jo den eneste organisasjonen Jesus var virkelig aktiv i.”
Vi kan dra litt på smilebåndet av denne litt karikerte uttalelsen fra en blid Sørlandsprest med hjerte både for det jødiske folk og misjonen. Selv om israelsmisjonen er verdens eldste misjonsbevegelse, er ikke Den Norske Israelsmisjon det eneste redskap Gud bruker i sin plan med det jødiske folk. Det er heller ikke slik at evangeliet er eksklusivt for jøder, og at Jesus manglet engasjement for andre folk.
Evangeliet er universelt. Det gjelder alle. Derfor oppfordrer vi gjerne våre venner til et bredt og allsidig misjonsengasjement, slik vi også har sluttet oss til det gjennom Lausannepakten (§ 6): Verdensevangeliseringen forutsetter at hele kirken bringer hele evangeliet til hele verden.
Helt fra Israels første tid har dette vært perspektivet. Israel ble utvalgt for at Guds vilje og frelse skulle gjøres kjent helt til jordens ende (Jes.49,6). Det er derfor ikke tilfeldig at Jesu avskjedshilsen til sine jødiske disipler nettopp er oppfordringen om å forkynne omvendelse og tilgivelse for syndene for alle folkeslag. (Luk.24,47).
Men presten Jan Austad har kanskje likevel et poeng? Leser vi Nytestamentet aner vi en viss reservasjon både hos Jesus og hans disipler mot å bevege seg ut over de jødiske grenser. Selv i avskjedshilsenen fortsetter Jesus med å minne disiplene om at de skal begynne i Jerusalem. Et annet sted sier han at de ikke skal bli ferdig med byene i Israel (Mt.10,23).
Reservasjonen er neppe begrunnet i manglende forståelse for Guds universelle frelsesplan. Tvert imot er det nettopp den nære sammenhengen mellom Israels åndelige gjenreisning og folkeslagenes frelse som begrunner og motiverer de strategiske veivalg som Jesus og hans apostler tar.
Den første erkjennelsen handler om at utvelgelsen og Guds løfter til Israel fortsatt er gyldig. Hvis Jesus er den lovede Messias, er han det først og fremst for jøder. Da må også Jesu eget budskap formidles til det jødiske folk. Hvis ikke tar vi verken løftene eller Jesus på alvor.
Den andre erkjennelsen handler om at det bare er de jøder som selv har tatt imot Guds frelse og Frelser, som også kan dele ham med andre folk. Derfor må evangeliet forkynnes først for jøder, sier han som har fått tilnavnet hedningenes apostel. I sin misjonspraksis demonstrerte han hva dette innebar.
Den tredje erkjennelsen handler om at hver ny generasjon må vinnes for evangeliet, også i det jødiske folk. Både for Israels og folkeslagenes skyld er dette nødvendig. Derfor er Jerusalem ikke bare utgangspunkt for misjon, men også et kontinuerlig mål helt frem til Menneskesønnens gjenkomst.
Men det finnes også en fjerde erkjennelse: Din og min rolle i Guds plan med Israel i dag. Hvis Jesus har betydning for mitt liv, er han ikke mindre betydningsfull for jøder. Selv om mennesker i alle nasjoner i dag omfavner og tilber Jesus som frelser, er han ikke blitt mindre jødisk. Hans ord om at han først og fremst er sendt til de i Israel som er kommet på avveier fra Guds plan (Mt.15,24), og føre dem tilbake i en fornyet Gudsrelasjon, står fortsatt ved lag.
Det finnes mye godt engasjement for Israel blant norske kristne. Et slikt engasjement uten omsorg for Israels frelse er likevel ikke et helhjertet kristent engasjement i kvalitativ forstand, fordi det ikke deler hele Guds hjerte for Israel.
I påsken åpner Gud sitt hjerte både for jøde og hedning, mann og kvinne, røver og øversteprest. Guds forsoningshandling er overveldende og urettferdig sjenerøs, men like fullt gyldig for oss alle. La det også prege vårt Israelsengasjement.
Jesus var aktiv i israelsmisjonen, og er det fortsatt. La oss slå følge med ham.
Hvis Jesus har betydning for mitt liv, er han ikke mindre betydningsfull for jøder.
