Barnehjemmet Israel i Vikedal

Ingeborg Nygaard i Vikedal i Ryfylke drev for omtrent hundre år siden et hjem for jødiske barn. Dette foregikk i litt mer enn ti år, men historien om dette er relativt lite kjent.

Huset hennes der barna bodde i noen år, kalte hun for Ebenezer, men hun kalte barnehjemmet for Israel. Historien fra Vikedal er fra en side sett en solskinnshistorie. Men her er også mørke skygger. Og driften ble lagt ned etter vanskelige konflikter.

Også i 2018 driver, eller støtter, Israelsmisjonen et omfattende diakonalt arbeid. Kanskje ikke så mye i Norge, men i Hvite-Russland, Romania og Israel. I særlig grad tenker vi på Ebenezerhjemmet i Haifa og stiftelsen Machaseh i Jerusalem. Og på de mange gode prosjektene i regi av Hjelp Jødene Hjem, som Israelsmisjonen er en del av.

Barnehjemmet Israel var et fritt og selvstendig initiativ, men hadde et nært og fortrolig samarbeid med det diakonale arbeidet i vår hovedstad, som ble kalt for Hjemmemisjonen. Daglig leder av dette arbeidet i noen år, Antonia Aniksdal (1871-1957) skrev om planene for et nytt arbeid i Vikedal, i Misjonsblad for Israel (MFI):

-Nu var der en lærerinde, frøken Ingeborg Nygaard, Vikedal, Ryfylke, ved Stavanger, som i sommer skrev til mig, at hun havde gjort istand sit lille hjem til børnehjem for jødebørn og kunde tage imod fra høsten af. Hun havde i 6-7 aar tænkt paa dette, bedt Gud om det og arbeidet henimod det, og nu var huset gjort istand til det og stod der færdig at tage imod.

Årgangen er 1915. Aniksdal la begeistret til:

-Saa kan jeg glæde eder med, at vi har faaet et børnehjem; til at begynde med er der to børn og det er Max og Amalie Steinert, henholdsvis 10 og 7 aar. Deres moder er enke, og hendes arbeide fører med sig, at hun er borte hele dagen, og børnene gik da paa «styr», som man siger. Hun bad da os, om vi kunde tage os af dem og anbringe dem hos nogen snilde mennesker.

-Jeg visste da ikke om nogen som trængte til det, men tænkte, Gud ved, hvad han gjør – og har gjort det færdig til os på forhaand, saa naar nogen stakkels smaa trænger det, saa har vi det, og det viste sig, at vi fikk brug for det strax. Vore to børn var her hos os en tid, før de reiste til Ryfylke, saa jeg fikk lære dem lidt at kjende.

Videre skriver hun litt mer om de to barna; hvordan de er, hvordan de har det og så videre. Og hun ber om forbønn for disse to, og for frøken Nygaard. Og hun avslutter slik:

-Er der ikke nogen av eder, som har lyst at støtte denne nye gren av vort hjemmemissionsarbeide? Hjemmemissionens kasse skal yde en vis sum pr aar – meget beskjeden forresten; men vor kasse er for øieblikket tom!

Fyldige gavelister

Dette traff tydeligvis veldig mange. For noe senere, og mange ganger de kommende årene, så trykkes gavelister til Barnehjemmet Israel, som det skulle hete, i bladet. I 1917-årgangen er det en fyldig liste for det første halvannet året. Her er gaver for eksempel fra følgende:

Sogneprest Løve i Jelsa, kr 5; en innsamling i Skudneshavn, kr 25; skipsreder Torkelsen i Skudeneshavn, kr 5; frk Sofie Madland, Åkrehamn, kr 10 – for å nevne noen fra Haugesund/Karmøy området. Men også fra fabrikkeier Ole Olsen, Stavanger kr 100; A. Idsøe i Stavanger kr 20. Noen har også gitt utstyr, som sengeklær. Og her i denne vesle artikkelen i 1917 ved siden av innsamlingslisten, står det at det er en «heim for jødebørn». Til da har det bodd fire barn der, men en har nå reist, da moren var gift på nytt og forlangte ham tilbake etter ett års opphold i Vikedal. Så er det en ny gaveliste i 1918-årgangen. Der er givere for eksempel fra Vikedal, Kristiania, Stavanger, Haugesund. Også her nevnes en del klær og utstyr som er gitt.

Ingeborg Nygaard skriver der at det er prinsipp for hjemmet at de aldri skulle sette seg i gjeld. Hun sier at kassabeholdningen nå er kr 5,78! På siden etter er det et enkelt regnskap for andre halvår 1917. Inntekter kr 1090,00 og utgifter kr 1084,32 – med andre ord kr 5,78 i beholdning.

På tur i Vikedal

Barnehjemmet Israel ble aldri registrert som, eller godkjent som, barnehjem av noen som helst instans. Det var et rent privat foretak av en enkeltperson som opplevde et kall til dette. Det var aldri noe styre for hjemmet; dermed finnes heller ikke noen protokoller eller regnskapsoversikter, unntatt de som ble trykt i MFI. Barnehjemmet var heller ikke regnet som en del av Stavanger krets av Israelsmisjonen sitt arbeid, selv om det geografisk var hjemmehørende der.

Barnehjemmet Israel i Vikedal

Den samme Antonia Aniksdal som var fra Egersund, var våren 1916 på nytt besøk i Vikedal; og reiste deretter til Stavanger der hun var med og stiftet Stavanger krets av Israelsmisjonen i månedsskiftet mai-juni. Også da uttrykte hun stor fascinasjon over det nye arbeidet i Vikedal.

-Der var en fortryllende vakker Natur, og Børnene var «elleville» for at vise mig omkring til alle sine Yndlingspladse, til Bækken, hvor alle de smaa Skibe laa i Havn, til en liden Dam, hvor NN havde gravet smaa sindrige Kanaler, Tunneller og Fald, som den slap vandet igjennom – kanskje der stikker en Ingeniør i Gutten?....Børnene havde i Vinterens Løb lært at læse og skrive m.m. Frk. Nygaard havde ikke sparet hverken sig eller dem. Hun hadde havt 4 Timers Skole med dem hver Dag. De havde staaet langt tilbage, men gjorde meget raske Fremskridt.»

Det ser ut til å ha gått bra, veldig bra, i noen år. Et klipp fra enda en ny rapport i MFI fra Aniksdal etter et sommerbesøk i 1917 tyder så definitivt på stor trivsel. Aniksdal hadde da med seg en liten gutt på to-tre år som frøken Nygaard skulle overta. Og på søndagen skulle de ut på tur:

-Søndag skulde frk. Hegge komme fra prestegaarden, vi skulde have chokolade og vafler med bringebærsyltetøi i det frie og frk. Hegge skulde tage med sit lille fotografiapparat og tage nogen billeder. Jeg foreslog et fra kulpen i bakken, hvor gutternes skuder ligger, til og med «Kristianiafjord», som daglig gjør turer paa Amerika og maa have tjent sig op mange penge. Forslaget vandt levende bifald. Skibene blev taget lige hjem for at rigges om og eftersees paa bedste maade og forsynes med de nødvendige flag for den festlige anledning.

-Dere kan tro, kjære venner av jødebarna, at det er et deilig sted; der er saa mange yndige pletter, at du kan gaa hvor du vil, saa befinder du dig i en idyl.

-Men barnas glandsnummer var en tur til «Talerstolen», en fremspringende fjeldpynt høit, høit oppe i lien, saa brat, saa brat op, rigtig en gjetesti, som aldeles ikke var nogen sti. De store barn løb stadig foran, frk Nygaard ligesaa, let som en hind, den sidste og tyngste del af veien med lillegut i armene, gjennem ur og krat, men vi to andre kom da efter. Da vi endelig naade derop havde storebror bygget peis, samlet ved og tændt op og satt paa kaffekjedlen. Saa spiste vi igjen, nød hvile og udsigten og begynte nedstigningen. Den faldt heldigvis lettere; men det tog paa knæerne.

Den omtalte frk. Hegge var datter av prestefamilien i bygden. I misjonsbladets første nummer av 1923 skriver Nygaard litt om året som gikk. Hun takker for både pengegaver og forskjellig utstyr, og legger til:

-Barna vokser, og der fordres mere efterhvert som de vokser til, saa de givne beløp strækker ikke til uten eget tillæg, som jeg med glæde gjør, dersom jeg kun dermed kan balancere. Har grund til at være meget glad og taknemlig for Herrens velsignelse ogsaa dette aar. Alle er friske og raske, og skolebarna gjør god fremgang.

Men etter hvert begynner forskjellige vanskeligheter å gjøre seg gjeldende. Etter drøyt ti års virksomhet er dette «misjonseventyret» i Ryfylke over.

Lærer ved Hallingstad skule

Hvem var så Ingeborg Nygaard? Hva vet vi om de barna som bodde hos henne i kortere eller lenger tid?  Hva var det som gikk galt? Hva med Ingeborg selv etter at driften ble lagt ned? Vi vil se litt også på noe av dette i denne artikkelen.

Ingeborg Katrine, som var hennes fulle navn, ble født i 1875. Foreldrene var Johannes Johannesen (1853-1928) og Susanne Olsdotter (1840-1922). Ingeborg hadde to søsken; Johan Olai født 1873, og Sønnøve Malene født 1877. Faren fikk tidlig på 1890-tallet skjøte på bruk nr 11 i Vikedal; Nygaard, som var utskilt fra Hallingstad nedre. Egentlig var det etter gammelt en teig av prestegarden han fikk overta. De tok dermed også Nygaard som sitt familienavn. Urabø ble – og blir – garden kalt, og området der det vesle bruket ligger.

I romjulen 1895 kan man lese i en protokoll for Vikedal skolestyre at de drøftet ansettelse av ny lærer i bygdens skole. Det var kommet ikke mindre enn fjorten søknader. Og Ingeborg ble plassert som nummer én. Marie Knutsen var nummer to, og Marta Folkedal nummer tre på listen. Det ble anmerket at nummer én «er her fra bygden, har vikariert i småskolen og er således personlig kjent av skolestyrets samtlige medlemmer, ligesom hun forøvrigt nyder alminnelig aktelse af bygdens folk».

Om hun hadde skaffet seg et kurs ved ett av lærerseminarene i Norge, vet man ikke. Det er likevel fremkommet antydninger om at hun tok et lærerkurs på Karmøy helt i starten av 1900-tallet. I så fall var det etter at hun avsluttet lærergjerningen. Hun var i alle fall lærer ved Hallingstad skule fra 1895 til 1900. Da var det 27 elever ved skolen. Da hun sluttet, skrev hun i dagboken hvor langt de ulike elevene hadde kommet i de ulike fagene, særlig kristendom. Helt konkret nevner hun at de hadde kommet til «Moses i Midjan» i bibelsoga.

Så er det kjent at hun reiste til USA i september 1909; og det er kjent at hun var i New York i 1910. Men det er uklart når hun vendte hjem igjen til Vikedal, og det er svært lite man vet om årene mellom 1900 og 1909. Ved et søk i en gammel folketelling i USA er det funnet en Ingeborg Johannessen som bodde i huset hos en familie med mulig jødisk etternavn. Var det vår Ingeborg? Kanskje var hun tjenestejente der? Der er det også en mulig person med et etternavn som kan stamme fra Imsland, som kontakt eller garantist for innreisetillatelsen til USA.

Man mener i alle fall å vite at hun hadde kontakt med Israelsmisjonen i 1912, muligens tidligere. Men Aniksdal skrev i 1915 at frøken Nygaard hadde gått svanger med ideen om et barnehjem for hjelpetrengende jødiske barn i seks-sju år; og da er vi tilbake til ca 1909; det året hun reiste til USA. Er det jødiske miljø – Jesustroende eller ikke – hun har vært i kontakt med «over there» som har gitt henne disse impulsene?

Hjemme i Vikedal ble Urabø skjøtet over på henne fra 1905 av. De to søsknene ble gifte på hver sine steder, og kunne ikke overta småbruket hjemme. Broren Johan Olai fikk plass som skomakerlærling og havnet i Stavanger. Søsteren Sønnøve Malene ble lensmannsfrue i Kopervik. Fra 1931 er det andre som overtar eiendommen. Det er ting som tyder på at eiendommen ble solgt på tvangsauksjon.

Ingeborg drev sitt lille barnehjem hjemme på Urabø de første årene. Men i 1919 skjer det viktige ting for både Ingeborg og familien. Far hennes, broren hennes og svogeren, mannen til søsteren, kjøper tomt nede i bygden, nesten helt nede ved fjorden. Her bygger de hus. Faren til Ingeborg var tømmermann. Og derfor kan det godt hende at han i det vesentligste har bygget huset selv. Eiendommen fikk navnet Kveldsro. Det er godt mulig at de bygde for at Ingeborg skulle få anledning å drive barneheimen sin her. Det vet vi ikke noe sikkert om. Men i 1922 blir eiendommen solgt til Ingeborg for kr 13 500, og skjøtet over på henne. Det var her hun hadde barnehjemmet fra da av. Så dukker det i 1926 opp en annonse som viser at huset var til salgs. I annonsen opplyser hun at hun i sin tid betalte kr 26 000 da hun kjøpte huset. Men det stemmer ikke. Summen var 13 500,-. Det har også verset en historie om at huset i sin tid ble bygd av en dame fra Imsland; årstall ukjent. Men det stemmer heller ikke. Det var fullt og helt innen Nygaard-familien fra det ble reist i 1919 til det ble solgt i 1928. Skjøtet fra 1928 viser at Gurine Hustvedt kjøpte det for kr 10 300,-. Så noen «god butikk» synes ikke kjøp og salg av huset å ha vært. Huset har senere blitt solgt på nytt. Det står der den dag i dag og er bebodd. Det gikk ut av slektens eie allerede ved første salget i 1928. I hvilken grad hun hadde jødiske barn boende hos seg i perioden 1925 til huset endelig ble solgt i 1928, er vanskelig å si noe bestemt om.

På Urabø har det vært nye salg og reguleringer av området siden 1930-tallet. I dag finner man ikke hjemmehuset, men løa står der den alltid har stått; tilnærmet lik den opprinnelige.

Barn med krevende bakgrunn

Det var altså vanskeligstilte jødiske barn som fikk bo i Vikedal i denne tiårs-perioden. Ikke få av dem ble «rekruttert» fra miljøet i hovedstaden. Aniksdal forteller i flere sammenhenger om familier som er i vanskeligheter, både sosialt, økonomisk, boligmessig, og ellers. For noen var det en hjelp at andre kunne ta seg av ett eller flere barn en periode. Det kom jødiske flyktninger til vår hovedstad, både før og etter, og særlig de årene første verdenskrig raste. Mange av barna som var i Vikedal, hadde en sånn bakgrunn.

De to første som kom, er navngitt. I denne artikkelen nevnes ikke flere navn. Men både artikkelforfatteren, Israelsmisjonens hovedkontor, og folk i Vikedal har hatt kontakt med flere etterkommere av barn som har bodd i Vikedal. Det synes å ha gått bra med de fleste. Om en gutt fortelles det at han var så interessert i å fiske, at han holdt hjemmet med fisk over en viss periode. Det er også dokumentert at noen av barna fra Vikedal ble sendt til «Norbø» (Nærbø) for å gå på den nye skolen der; Tryggheim. Ved gjennomgang av klasselistene med bilder dukker en gutt opp i årskullet 1920-21. Den samme ungdommen hadde lært seg å slå gresset på «vaar lille gaard», skriver Ingeborg selv i forbindelse med en gaveliste i misjonsbladet. En jente er også omtalt som elev ved Tryggheim vinteren 1923-24. Et sted skriver Ingeborg at den eldste som bor i hjemmet, er mellom 13 og 14 år. Den minste er tre og et halvt.

Ingeborg forteller om ett av guttebarna at han «havde utviklet seg i sport, som skøiteløp, skiløp og sykling. Han holder altid stand mod kamerater, er stor, sterk og livlig og spenstig». I 1922 klager hun over at flere av barna var plaget av influensa, men de kom hurtig over det. Derimot ble det sorg og en nedtrykt stemning da Ingeborgs mor, Susanna døde helt i starten av dette året. Da hadde hun bodd i barnehjemmet sammen med datteren og barna, de siste månedene.

Tidlig i 1924 forteller Ingeborg at ett av de større barna nå er så stor at han er på vei til å bli sjømann, og skal få seile på de sju hav. Samme året forteller hun at ett av barna går til konfirmasjonsforberedelse. I det hele tatt var det viktig for henne at barna også skulle få møte bibelfortellingene og bli glad i Jesus; jødenes venn og frelser. God mat, frisk luft, uteaktiviteter, skolegang – alt dette gikk hånd i hånd med bønn og andaktsliv. Eller kanskje vi heller skal si trosopplæring.

Og gavene fortsatte å komme. I årgang 1920 av Misjonsblad for Israel finner man også gaveliste; blant annet med en gave fra Israelsmisjonens forening i Bergen med kr 300,-. Fru ingeniør Ihlens dameforening i hovedstaden; kr 50,-. Bergitte Heggebøe, Vikedal, kr 5,- for å nevne noen gaver i ulik størrelse. Det kommer gaver fra en lang rekke steder i sør-Norge; Bergen, Kongsberg, Kristiansund, Kvikne, Tønsberg, Voss for eksempel. Mange gir penger. Noen sørger for at barna får leker og annet utstyr som trengs i den daglige driften. I 1921 finner man regnskapsoversikt for 1920. Tallene viser kr 2748,02 både som inntekter og utgifter til hjemmets drift. Presis samme sum. På øret!

Skarpere tone

Hva var det så som gikk galt? Det er ikke lett å svare på det. Men noen faktorer kan nevnes. Etter hvert var det i alle fall sterke viljer som kolliderte! Uavhengig av hva slags institusjon eller virksomhet som drives, er det en fordel at det er et styre eller i det minste en kontrollinstans. Det var det ikke i dette tilfellet. Når virksomheten i tillegg handlet om barn, i ikke liten grad om sårbare barn og tenåringer, blir i alle fall ikke et slikt styre- og tilsynsbehov mindre.

Gamle dokumenter viser at det ikke bare var sol og glede ved Barnehjemmet Israel. Ett av barna druknet. Noen av barna slet med sykdom og mistilpasning. Flere av dem hadde svært krevende bakgrunn med seg inn i det nye miljøet. Vergeråd og helsevesen i Vikedal opplevde at de hadde et ansvar for disse nye innbyggerne i bygden. Men de hadde ingen innflytelse på virksomheten hos frøken Nygaard.

Etter en tid måtte Ingeborg innrømme at gavene ikke var store nok til å dekke kostnadene. De barna som bodde lenge, vokste naturlig nok til; og det var like aktuelt da som nå at de krevde mer med årene, både økonomisk og ellers. Vi så glimt av dette i det hun skrev for året 1922. Tonen i brever og kommunikasjon mellom Ingeborg og Hjemmemisjonen i Oslo og sentralledelsen for Israelsmisjonen, ble etter hvert noe skarpere. Til slutt kom det krav fra Ingeborg Nygaard. Og etter det formuleringer som er på grensen til trusler. 

Da hun ville selge huset i 1926, rykket hun inn annonse i MFI. En ting var at det stod Kopeid i stedet for Ropeid. Verre var det at hun fikk regning på kr 40,- for annonsen. Etter mye om og men slapp hun å betale disse pengene. Begrunnelsen fra hennes side var all den hjelp hun mener hun hadde gitt til Israelsmisjonens og Hjemmemisjonens arbeid i over ti år.

Uten å tillegge dette for mye vekt, må det også nevnes at hennes gode venn og medarbeider i Hjemmemisjonen i hovedstaden, Antonia Aniksdal, i 1921 endelig fikk oppfylt sitt ønske om å reise ut som misjonær. Hun virket i Romania i nesten tretti år. Om frøken Nygaard og Aniksdal hadde kontakt etter at Aniksdal reiste til Romania, er ikke kjent. Ellers ser det ikke ut som om frøken Nygaard hadde samme gode og fortrolige kontakt med de som overtok etter Aniksdal i Hjemmemisjonen.

Til Jerusalem

Det som til slutt ser ut som hovedgrunnen, eller i det minste den utløsende grunnen til at det skjærer seg, er Ingeborgs ønske og plan om å ta med seg et par av barna og reise til Jerusalem. Der ville de slutte seg til det arbeidet som Arne Ole Nikolai Jonsen (1885-1969) drev i noen år, med fokus på en menighet og en landbrukskoloni. Noe av Ingeborgs begrunnelse var at det ville være til det beste for særlig ett av barna, både helsemessig og med tanke på utdannelse og personlig vekst.

Hun ba også om attest fra presten Ottar Erla, og det fikk hun. Der heter det blant annet:

-Eg trur at frk. Nygaard ved Guds hjelp kunde ha ein stor gjerning å gjera for «Jesu minste» i Jerusalem ved barneheim e.l. Eg trur au at NN vilde få det godt der nede – som han har hat det her – under frk. Nygaards moderlige tilsyn.

Men det er ingen hemmelighet at arbeidet til Jonsen i Jerusalem var nokså omstridt. Ledelsen av Israelsmisjonen, med professor Christian Ihlen (1868-1958) i spissen, var temmelig motvillige da de ga en viss økonomisk støtte til Jonsens prosjekt, først for tre år, og så for tre nye år. Da prosjektet måtte avvikles etter dette, og Jonsen kom tilbake til Norge, var det nok flere med Ihlen som tenkte: Det måtte gå slik! Også av disse grunnene ble Ingeborg møtt med den ytterste skepsis da hun søkte om støtte til å ta med seg to av barna og reise til Jerusalem, og ba Israelsmisjonen om hjelp til å ordne med det formelle som måtte til. Ja, skepsis er for svakt. Avvisning er det rette ordet.

Jonsens prosjekt

Vi må her si litt mer om Jonsens prosjekt i Jerusalem. Hans visjon var å etablere en menighet og en landbrukskoloni i Palestina, nær Jerusalem; midt i jødenes kjerneområde. Han mente dette var nødvendig for at jøder som kom til tro, skulle kunne forbli i sine kulturelle sammenhenger. Jøder som ble vunnet for Jesus Messias rundt om i verden, ble så godt som alle sluset inn i de hedningekristne kirkesamfunnene. Og det ble også krevd av dem at de måtte legge av seg alt jødisk hvis man ville bli døpt og bekjenne Jesus. Jonsens synsmåter synes selvsagt i dag, men den gangen var dette omstridte tanker helt inn i Israelsmisjonen og i andre sammenhenger der en tenkte jødemisjon.

Jonsen var en meget velutdannet mann, og han hadde også et ansettelsesforhold i Hjemmemisjonen en periode. Han var således kollega med Aniksdal. Men han kan gjerne også ha møtt Ingeborg Nygaard. Jonsen fikk legge frem visjonene sine på Israelsmisjonens landsmøte i Bergen i 1923; og skapte begeistring hos et flertall av delegatene. Derfor ga også Landsstyret etter og innvilget støtte i noen år frametter. Men etter noen år i Jerusalem var det en kirkelig komite som besøkte virksomheten der. Etter at de leverte rapport til Landsstyret om hva de hadde sett og hørt, bestemte Landsstyret seg for å ikke videreføre støtten til prosjektet.

Tidsfaktoren er ikke uviktig her. Da Ingeborg hadde sine visjoner om å reise til Jerusalem, var virksomheten i Jerusalem nokså fersk og «på stigende kurs», kan man kanskje si. Dette var noe nytt, noe spennende, som mange knyttet store forventninger til. At noen derfor kom på den tanken at de ville reise dit og være med, er ikke å forundre seg over.

Men slik gikk det altså ikke for Ingeborg og et par av barna. Det skar seg såpass at hun fikk brev i 1926 fra Israelsmisjonens ledelse i Oslo om at kontakten mellom dem måtte opphøre umiddelbart. Da hadde det også versert en del korrespondanse i over ett år angående utgifter til ett av de barna som Ingeborg tenkte å ta med seg til Jerusalem. Det nektet Landsstyret å betale, før de hadde fått kontakt med og avklaring fra vergerådet i Vikedal. Det ser dermed også ut til at hun drev hjemmet med bare noen ganske få barn også i året 1925 og i alle fall deler av 1926, muligens enda noe lenger. I brev til Christian Ihlen forteller hun at hun akter å selge huset sitt for kr 18 000,- enda hun selv hadde kjøpt det for flere tusen kroner mer, i følge hennes egne opplysninger, som altså ikke stemmer helt. Og etter det hun skriver, så ble det utbedret og fikset på i betydelig grad i de årene hun eide det.

Noen av brevene fra frøken Nygaard sendte hun til biskop Johan Lunde (1866-1938). Hvorfor, kan vi ikke vite. Men det vi vet, er at Lunde på den tid satt i Israelsmisjonens Landsstyre. Og kanskje enda viktigere: Det var Lunde som var grunnleggeren av Stavanger krets av Israelsmisjonen i 1916; i den tiden han var sokneprest i St. Johannes menighet i Stavanger. Han var den drivende kraften her, til han fikk nye kirkelige kall i hovedstaden, først som sokneprest, deretter som biskop. Han var også lansert som kandidat til lederstillingen i Landsstyret i Israelsmisjonen. Det ønsket han ikke selv. Men han var vanlig medlem i mange år. Antonia Aniksdal kjente ham godt. Kanskje Ingeborg også hadde møtt ham på besøk i Stavanger, ved besøk i Ryfylke eller ellers? Hvem vet? Og – kanskje hun opplevde ham som ikke fullt så bastant som Ihlen? Men i de brevene fra Ingeborg som er tatt vare på, har Lunde klokelig nok latt være å svare. Alle ble oversendt til Ihlen med det samme han mottok dem.

Israelsmisjonen brukte advokat den siste tiden før kontakten med Ingeborg Nygaard ble endelig brudt. Før bruddet var et faktum, ble det også gjort et meglingsforsøk. Søster Synnøve Espedahl ble sendt til Vikedal for om mulig løse opp i vanskelighetene. Men hun kom til en låst dør, heter det. Det skal neppe forstås helt bokstavelig. Men det ble uansett ikke gjort noe forsøk på å forhandle frem en nyordning og avtale mellom Ingeborg og Hjemmemisjonen og Israelsmisjonen.

I «oppsigelsesbrevet» som Ingeborg mottok, står det å lese følgende: «I de ti år vi har støttet frk Nygaards arbeid, har vi mer og mer erfaret, at hun vil arbeide på egenhånd og ikke på noget andet punkt ha med missionen å gjøre enn gjennom økonomisk støtte. Missionen kan derfor efter det seneste års erfaring ikke regne hende som en av sine arbeidere, hvad enhver der er inde i sagen nok vil finde rigtig».

Ustabilitet

Lenge før dette finner man utsegner som antyder at frøken Nygaard var plaget av psykisk ustabilitet. De siste tiårene av hennes levetid ser det ut til at dette forsterket seg. Hun var en periode innlagt på Dale psykiatriske sykehus (ved Sandnes). Hun er også beskrevet som «noko særprega»; en outsidertilværelse, særlig den siste levetiden. En gang rømte hun til fjells. Det ble lett etter henne med manngard, og ringt med kirkeklokkene da hun ble funnet og kom tilbake til bygden. Det er også antydet at hun fikk en knekk da hjemmegården ble solgt i 1931.

De siste årene fikk hun bo på aldershjemmet i bygden. Hun ble alvorlig syk en gang; såpass at det ble bestilt kiste til henne. Dette fikk hun vite om, og mislikte det sterkt. Det ble heller ikke bruk for den. Ikke da. Men i 1951, da hun døde 76 år gammel. Hun ble gravlagt i foreldrenes grav.

På folkemunne ble hun av noen kalt for Susså. Det kom av at moren het Susanna. Noen kalte henne også for Vegskrapå. Det skyldtes ganglaget hennes, at hun subbet litt med føttene når hun gikk.

Men så hører det også med til hennes historie at tyskerne kom til Vikedal under andre verdenskrigen. Og to av dem oppsøkte aldershjemmet, for å snakke med Ingeborg. De ville ha opplysninger av henne om hvor alle jødebarna hun hadde hatt boende hos seg, nå var å finne. Men Ingeborg fikk nyss i at de var på vei og ante uråd og fikk på seg noe yttertøy i hast, og forsvant fra aldershjemmet for en tid. Nazistene måtte gå derfra med uforrettet sak.

Det finnes godt voksne mennesker i Vikedal som mener å vite at Ingeborg fikk besøk fra USA nokså kort tid etter at andre verdenskrigen var slutt. Man har gjettet på om dette kunne vært ett av barna som hadde bodd hos henne mange år tidligere. Men det vet man ikke noe sikkert om. Det kunne faktisk også ha vært venner og kontakter hun hadde fra den tiden hun selv var i USA!?

Kall og visjon

Kunne barnehjemmet Israel blitt berget? Kanskje – om frøken Nygaard hadde evnet å la andre få innsyn og medansvar for virksomheten. Kanskje hadde det stoppet av seg selv, fordi behovene for den type hjem endret seg etter noen år? Å tenke seg et slikt hjem under andre verdenskrigen er for eksempel umulig.

Ingeborg hadde et kall; en visjon. Hun fikk sette det ut i livet. Det levde i en drøy tiårs periode. Kanskje det var mange nok år? Alt har sin tid!?

Både denne historien og mange andre, både innen misjon og andre slags sammenhenger, lærer oss at virksomheter som baserer seg på solospill, har mange odds imot seg.

Kanskje hjemmet kunne blitt berget – eller i alle fall ha fungert lenger enn det gjorde – om frøken Nygaard hadde fått kvalifisert hjelp med de psykiske plagene hun led av?

Spørsmålene er mange. Svarene er få.

Nå, omtrent hundre år etterpå, vil vi minnes frøken Ingeborg Nygaard med respekt og ærbødighet for den innsatsen hun gjorde, for at alle disse jødiske barna skulle få en god oppvekst. Israelsmisjonens formålsparagraf er tredelt: Å vekke til ansvar for jødene. Forkynne evangeliet for dem. Vise dem kristen nestekjærlighet. Ingeborg Nygaards innsats i hjemmet i Vikedal dekker alle tre leddene.

Slik utfordrer hun også oss og vår tid!

Organisasjoner
Siste nytt
Hovedpremien er trukket!
Reportasje fra menigheten Beit Eliahu
Stor opplevelse