GT på prekestolen

Av Brage Molteberg Midtsund,
Digitalprest og kapellan i Borg bispedømme

Hver søndag samles kristne til gudstjenester. Der feirer vi Jesu oppstandelse og vi får næring gjennom ord, bønn, nattverd og fellesskap. Gudstjenesten er bygget opp av en liturgi med faste ledd, der de to hovedleddene er Ordet og Nattverden. Eller ordet og bordet kan vi si. Ord-delen består av tekstlesning, preken og forbønn.

Jeg er prest i Den norske kirke og har fått det spennende spørsmålet om tekster fra Det gamle testamentet har relevans for oss i dag og om de har noe på prekestolen å gjøre?

Vi leser normalt tre bibeltekster. En tekst fra det gamle testamentet, en evangelietekst og en tekst fra de øvrige tekstene i Det nye testamentet.

I sentrum er Jesus og evangeliet.

Tekstvalgene er ikke tilfeldige. De følger kirkeåret og er satt sammen fordi det er en sammenheng tematisk. Noen ganger, hvis det skal skje spesielle ting i gudstjenesten, kan en eller to av tekstene kuttes så gudstjeneste ikke blir for lang. Men evangelieteksten skal være der. Forståelig nok, for gudstjenesten som rite er jo en feiring av Jesu oppstandelse.

Fun fact: visste du at gudstjenesten ikke kan defineres som høymesse hvis ikke alle tekstene leses? Du kan være så høytidelig du bare vil, messe alle ledd og ha nattverd, men for å kalle det høymesse må altså alle tre tekster leses.

GT på prekestolen

Presten går deretter opp på prekestolen. En preken er en utlegning og aktualisering av tekstene fra Bibelen som har blitt lest. Menigheten skal altså få hjelp til å forstå tekstene og erfare at de gjelder dem gjennom aktualiseringen. For meg og mange med meg er sentrum for alle prekener Jesus. Jeg holder ikke en preken og knapt en andakt uten at Jesus er i hovedfokus.

Men hvor mye vektlegger vi de andre tekstene?

La oss konsentrere oss om GT-teksten. I denne korte teksten vil jeg gi deg to gode grunner til at GT-tekstene skal med i prekenen. Argumentene er like mye til meg selv, for jeg har en lei tendens til å legge alt fokus på evangelieteksten.

I den samlingen av tekster som Bibelen er, finner vi en stor fortelling. Fra skapelse til nyskapelse. Det absolutte høydepunktet er Jesus liv, død og oppstandelse. Til alle tider har vi mennesker hatt våre fortellinger.

Dette er fortellinger som skaper mening i tilværelsen. De setter oss inn i en helhet og en sammenheng. Tenk så viktig fortellingene som barna leser er. Tenk å få la fantasien løpe og ta del i fortellingen selv. Fortellingene har en eksistensiell funksjon. Slik er det også med Bibelens fortelling.

Evangeliet er sentrum og høydepunkt, men evangeliet er også en del av en større fortelling. Det er en fortelling som (alt for) kort fortalt handler om Gud som skaper, mennesket som feiler og Gud som søker oss og kommer oss i møte i skikkelsen av et menneske. Og om det nye håpet i Jesus Kristus som stod opp for oss.

Hvorfor ble Gud menneske? Hvorfor måtte han dø og stå opp for oss? Svarene kan vi finne ved å kjenne den store fortellingen.

I den store fortellingen lærer vi noe om Guds store prosjekt og vår plass i denne fortellingen. Jesu død og oppstandelse er en del av et langt hendelsesforløp. Med andre ord har den store fortellingen den funksjonen at den gir oss innblikk i Guds og vår eksistens og hvorfor Jesus måtte dø på korset. Samtidig har fortellingen en pedagogisk funksjon.

Evangelietekstens innhold får en styrket betydning i kraft av å settes inn i en større kontekst. Ikke minst var også Jesus en del av den store konteksten. Fortellingen om Jesus og Emmausvandrerne viser akkurat dette. Vi er på kvelden første påskedag. To vandrere er på vei og møter en mann de ikke kjenner igjen. I samtalen forteller de om det store og uforståelige som har skjedd, de forstår ennå ikke hvem de snakker med. Vi forstår at dette er Jesus, han svarer:

25 Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! 26 Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» 27 Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene. (Lukas 24,25-27)

Emmausvandrerne får et lite kurs i å forstå helheten. GT inn på prekestolen liksom. Som mange andre tekster i Bibelen handler denne teksten også om oss. I møte med den oppstandne Jesus Kristus, er kjennskap til den store fortellingen viktig for å forstå vår fortelling.

GT på prekestolenBrage Molteberg Midtsund

Det finnes mange tungtveiende argumenter for at tekster fra Det gamle testamentet må ha sin plass i prekenen. Heldigvis kan vi hver søndag få servert en GT-tekst og noen søndager er også GT-teksten satt opp som prekentekst. Jeg skal, for min del, bli flinkere på å bruke GT-teksten for å løfte budskapet i evangeliet.

Den store fortellingen er mitt store argument, men jeg har ett til. Gudstjenesten skal gi mat til sjelen. Menigheten og presten skal gå i fred og tjene Herren med glede på vei ut i en ny uke. Styrket i troen og klar til å mestre livet. Pompøst ja. Men slik er det. Vi trenger næring til livet. Og er det et sted vi finner næring for sjelen så er det i salmenes bok. Se for eksempel salme 8: «hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?» (v5). Eller salme 139 når vi trenger en takkebønn der vi kan sette ord på at vi er verdifulle selv om vi skulle føler oss aldri så rare: «Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.»

Det finnes noe for de aller fleste behov du måtte ha i salmenes bok. Er du sint på Gud? Føler du deg alene? Les salme 22. Jeg kunne fortsatt med eksemplene. Du forstår hva jeg mener.

Ja til GT på prekestolen. Mange av oss prester kan nok gi tekstene fra GT større plass når vi preker. Ikke bare fordi de gammeltestamentlige tekstene hjelper oss til å forstå fortellingen om Gud og mennesket, men også fordi de har et stort velde av mat for sultne sjeler.

 

 


Artikkelen er hentet fra bladet Først nr. 4/2022