Hva var det egentlig DNIs ledere sa om jødene i mellomkrigstiden?

Jeg vil forsøke å besvare dette spørsmålet med et lite utvalg sitater som jeg anser som tidstypiske og representative for ledelsen i Den Norske Israelsmisjon (DNI). Særlig vekt vil bli lagt på uttalelser av professor Christian Ihlen (1868–1958), som fra 1908 til 1948 var formann for DNI, og fra 1908 til 1956 var redaktør for organisasjonens misjonsblad, Misjonsblad for Israel (MFI).

Han var selv en flittig bidragsyter med artikler, andakter og innlegg. Flittig bidragsyter i bladet var også Bjarne Eugen Hexeberg (1889-1976), cand. theol. 1915, i 1919 ansatt som landssekretær og reiseprest for DNI, sluttet i denne stillingen i 1933.

I likhet med to forgjengere som har skrevet om samme tema, Bjørn Westlie og Torleiv Austad, lener jeg meg i stor grad på Einar Kjørvens hovedoppgave ved Universitetet i Oslo fra 2004, Den Norske Israelsmisjons syn på jødene i tidsrommet 1918–1942.

Kjørven har gjennomgått alle nummer av Misjonsblad for Israel i hele perioden, og jeg har grunn til å tro at hans utvalg av siterte artikler i bladet er svært representativt. For de fleste sitatene nøyer jeg meg med enkle henvisninger: «K 27» = Kjørven, side 27.

Hos Kjørven vil man finne eksakte henvisninger til misjonsbladet. Hans hovedoppgave er heldigvis tilgjengelig og nedlastbar på nettet. Jeg viser ellers til litteraturlisten etter artikkelen.

Første periode: Fra 1918 til 1933 (Hitlers maktovertakelse)

Det må straks sies at MFI flere ganger tar klart avstand fra voldelig forfølgelse av jøder. Ihlen er informert om voldsomme pogromer mot jødene i Øst-Europa og omtaler og tar avstand fra dem allerede i MFI 1918 (K 27, note 4).

I 1923 gjentar han sin bekymring for det voksende jødehat som «luer vistnok sterkere end nogensinde før» (K 28). Men, samtidig som Ihlen kunne gi uttrykk for klar protest mot voldelig framferd mot jødene, kunne han, ofte i samme tekst (som her) gjengi typisk antisemittiske karakteristikker av det jødiske folk:

Jøderne gjemmer sig bak sin viden, sin pengemagt, sine nationale fremtidsplaner, den nationale gjenfødelse paa alle omraader, der har grepet dem, ikke mindst i forbindelse med deres nye stilling i Palæstina – han gjemmer sig bak det, han lever i det, men blir altid paanyt skuffet av det – og bak dette altsammen trær saa frem i stille stunder eller i fortvilede opslitende livskamper det urolige, søkende jødeøie (K 32).

Hva var det egentlig DNIs ledere sa om jødene i mellomkrigstiden?Til høyre: Christian Ihlen, formann for DNI i tidsrommet 1908 til 1948.

Referansen til den nye situasjon i Palestina sikter til Balfour-erklæringen av 1917, der England forpliktet seg til å arbeide for opprettelsen av en jødisk stat innenfor sitt mandatområde.

Ihlen har et ambivalent forhold til dette; oftest er han mer opptatt av jødenes angivelige ønske om verdensherredømme. Det jeg særlig vil påpeke i denne teksten er de antisemittiske klisjeene om jødene han bruker (kursivert av meg).

Først deres kunnskapshovmot – dette sikter nok især til fremtredende jødiske intellektuelles rolle i den moderne kritikk av både kulturelle og politiske maktinstitusjoner, slik man i Norge hadde opplevet det for eksempel gjennom jøden Georg Brandes’ berømte og beryktede foredrag om Søren Kierkegaard i Studentersamfunnet i Oslo i 1876.

Her fikk alle tradisjonelle autoriteter så hatten passet, og foredraget regnes gjerne som startskuddet for «det moderne omsving» i Norge. Hos Ihlen kan vi ofte møte ord som «bryte ned», «oppløse» «trevle opp» som typiske for «jøden». Det de bryter ned og ødelegger er alle gode, byggende og bevarende verdier.

Og deres «pengemakt», denne i og for seg gamle klisje, skal vi møte enda oftere, men i sin moderne, antisemittiske variant: «kapitalen», «jødekapitalen».

Til slutt snakker han om «det urolige, søkende jødeøye».

Ihlen karakteriserer ofte jødene som urolige, alltid i bevegelse, de finner aldri hvile i noe. Kjørven har sikkert rett når han ser den gamle legenden om jøden Ahasverus i bakgrunnen for slike utsagn, han som spottet Jesus på hans korsvandring til Golgata, og som straff for det ble dømt til å vandre hvileløst i verden helt til Jesu gjenkomst. «Den evig vandrende jøde» var et viktig motiv i den nazistiske antisemittismen, han ble beskrevet som bitter, vred, urolig, og vi møter ham ofte hos Ihlen (K 35).

Vi merker oss videre at Ihlen kan omtale det jødiske folk i entall: «han» er slik og slik. Hele folket er preget av spesielle egenskaper, og man kan derfor samle hele folket under den representative «jøden». 

Nå var ikke dette spesielt for Ihlen, det var en vanlig måte å tale på i samtiden, og den gjaldt ikke utelukkende for jødene. Ideen om en folkekarakter, ulike folkeslags unike særpreg, var ganske utbredt, også i akademia. Men når et helt folk ble omtalt med konsekvent negative karakteristikker, kunne det få farlige konsekvenser. Og fikk det, for jødenes del.

Ihlen ytrer seg igjen om dette i MFI i 1930:

Blikket retter sig da naturlig bl.a. paa det vantro jødefolk, der lever midt i den europæiske kristenhet. Jødefolket er gaat i spidsen for saa meget som fornegter og bryter ned baade paa religiøst og paa socialt omraade. Jødene har denne alt optrevlende og sønderlemmende forstand, denne bitre, ofte illusionsløse livsironi, som disponerer dem for tvil og fornegtelse og radikale synsmaater (K 41).

Som et ekko av Ihlen lyder det når landssekretær Hexebergs foredrag under Nordisk Israelsmisjonskonferanse sommeren 1932 gjengis i tre nummer av misjonsbladet året etter.

Hva var det egentlig DNIs ledere sa om jødene i mellomkrigstiden?Bjarne Eugen Hexeberg

Foredragets tittel var «I hvilken grad betinges jødemisjonen av jødefolkets egenart

Hvordan er han egentlig laget innerst inne denne merkelige, evige jøde som vi har vandrende her midt i blandt oss? [...] Han er altså et dennesidighetsmenneske, et jordvendt sinn som setter sin vilje og energi inn på å vinne denne verdens goder.

Han vil regjere, han vil ha makt. Og da pengene alltid har vært denne skrøpelige verdens ypperste maktmiddel, blir det pengespørsmålene, finansen i stort som i smått som interesserer ham (K 32).

I samme foredrag sier han også dette:

I stedet for den enfoldig kristne lydighet under Guds ord, er nu alt relativt, alt er flytende, alt kan diskuteres. Men alt dette er også ekte jødisk. Derfor kan man – som jeg før har sagt – med en viss rett si at vår moderne verden efterhånden judaifiseres.

Det er i denne forbindelse også meget betegnende hvad en tysker sa til mig, da talen kom inn på nasjonalsocialismen og dens jødehat: «Selv om man får utryddet jødeheten, så blir jødedommen tilbake». Det er altså et spørsmål om ikke den moderne kulturbevegelse som ofte går under navn av «moderne hedenskap» i sitt innerste vesen er jødedom, iallfall i sine anlegg og intensjoner er jødisk infisert (K 43).

I dette sitatet ser man et nytt moment, som var ett av den moderne tyske antisemittismens yndlingstemaer: Jødene ødelegger oss ved å infisere, «judaisere» hele vår kultur.

Den siterte tyskeren mente at selv om hele det jødiske folk, die Judenheit, ble utslettet, ville man fortsatt slite med das Judentum, jødenes destruktive «moderne» ideer.  Eller som Hexeberg sier det et annet sted i sitt foredrag: «Der tales for ramme alvor om at hele den vesterlandske kulturverden i uhyggelig grad judaiseres» (alle kursiveringer mine).

Andre periode 1933 – 1940

Da nazistene i 1933 vedtok de første antijødiske raselovene (flere kom på løpende bånd i årene etter), fant DNI det nødvendig på sitt sommermøte å vedta en resolusjon i sakens anledning. Den lød:

[DNI ser med bekymring på] den stilling, hvori jødespørsmålet er kommet i den evangelisk-lutherske kristendoms moderland, Tyskland. Vi vil ikke på noen måte blande os op i det tyske folks politiske anliggender eller i for seg bestride berettigelsen av visse politiske forholdsregler overfor jødene. Men vi må protestere mot det prinsipielle rasehat og den mangel på hensynsfullhet og respekt for menneskelykke og rent menneskelige egenskaper og arbeide, som herunder gjør sig gjeldende (K 28).

Det er ingen grunn for DNI i dag til å beklage denne protesten, men: hvorfor fant man det nødvendig å dempe den med dette underlige forbehold angående «berettigelsen av visse politiske forholdsregler overfor jødene». Det siste må man kunne kalle en idyllisering av ganske voldelige lover.

Kjørven gir her ordet til tidligere generalsekretær i DNI Helge Aarflot, som i 1995 pekte på at det må være den inngrodde lutherske respekt for Luthers skjelning mellom det åndelige regimente og det verdslige som her er forklaringen. Kirken vil ikke blande seg i politiske spørsmål, den vil holde seg til de åndelige ting.

Jeg tror han kan ha rett i det, og at han også hadde rett når han pekte på at kirken på denne måten fratok seg selv den myndighet den kunne hatt, nettopp til teologisk underbygget kritikk av ukristelig politikk (K 30).

I misjonsbladet gjenga Ihlen i 1936 et foredrag han året før hadde publisert i Kirke og Kultur: «Jødeproblemet» (! – det var antisemittene som hadde dette «problemet»). Han omtaler her jødenes sterke økonomiske stilling i verden, deres mediemakt (en «klassiker» i den antisemittiske retorikken), deres sentrale rolle innenfor «lettere underholdning». Han omtaler dem blant annet som «pengefolket» og «journalistfolket».

Altså igjen de vanlige antisemittiske slagordene, denne gang også ideen om jødenes verdensomspennende medie-makt. Så fortsetter han:

Denne internasjonale jødedom kommer sikkert fremdeles til å hevde seg med alle midler som står til rådighet… Og dette er en verdensfaktor, som sikkert ikke er å spøke med. Om man i dag mener seg ferdig med den, så står den kanskje plutselig der i morgen igjen kampberedt (min kursivering).

Dette ble skrevet på et tidspunkt da alle jøder i Tyskland var blitt fratatt borgerrettigheter og kjempet mot å bli utvist fra landet!

Enda underligere er det å se at Ihlen i 1947, da hans historikk om Israelsmisjonen ble publisert (manus ferdig i 1944), lot følgende avsnitt bli stående i teksten:

[Reformjødedommen] skifter i mange nyanser, som en blanding av den gamle mosaiske åpenbaringsreligion og forskjellige typer av fornuftreligion i tilknytning til de forskjellige filosofiske systemer, bygd opp med all menneskelig idealisme og skarpsindighet, men uten virkelig skapende og livsfornyende kraft. Det ble da nå også for en stor del så at den jødiske ånd herunder utviklet den evne til i urolig, aldri hvilende skarpsindighet å trevle opp alt som er av positive livsverdier, en evne som man vel kan forstå kunne oppstå hos dette urolige vandrerfolket. Og de ble på denne måten førere for alt det som bryter ned, ofte ledere av verdensrevolusjoner i alle land. I alle tilfelle står vi overfor en verdensjødedom som har en veldig betydning i det mellomfolkelige samvær. Det er store kretser av det jødiske folk, som føler seg mest vel på denne måte som det internasjonale allverdensfolk, pengefolket, journalistfolket, de åndelige sensasjonsmakere og idétumlere, som opptar alt og gjengir alt på sin måte og som brukt og misbrukt, selv utnyttende alt og uten å føle seg forpliktet overfor noen, skaffer verden all slags underholdning, som formidler alt mellom nasjonene, ikke bare penger, men også idéer… Til alle tider, gjennom middelalderen og allerede i oldtiden, f. eks. i det gamle Rom, har rike jøder spilt en stor rolle som bankierer for ærgjerrige og utsvevende overklassemennesker. Da de i middelalderen ble sperret inne i sine ghettoer, var de henvist til … å sjakre med utlån av sammensparte midler. De ble på denne måte slue og hjerteløse ågerkarler, og man oppdager trekk av slikt hos jøder på et dannelsestrinn hvor man ikke skulle vente det… [Den moderne] internasjonale jødedom hevder seg med alle de midler som står til rådighet. Med boikott mot boikott, med agitasjon mot agitasjon, med pengemakt mot pengemakt. Og dette er en verdensmakt som sikkert ikke er å spøke med. Om man i dag mener å være ferdig med den, så står den der kanskje plutselig igjen kampberedt og fryktinngytende (Ihlen 35–38).

Det kan nesten se ut som om Ihlen i denne teksten har hatt til hensikt å få med seg alle de negative klisjeene om det jødiske folk som samtidens tyske antisemittisme – og han selv –hadde brukt om dem. Og det hjelper ikke mye at Ihlen etter denne lange tiraden begynner med ett av sine mange men: det finnes noen bra jøder også! – før han igjen slår om og fortsetter med en svært karikerende og nedsettende beskrivelse av de ortodokse «øst-jødene».

Jo, det ble sagt atskillig i mellomkrigstiden av DNIs ledelse som det er god grunn til å beklage.     

Kilder

  • Først og fremst Einar Kjørven, Den Norske Israelsmisjons syn på jødene i tidsrommet 1918–1942. Hovedoppgave ved Oslo Universitet 2004. Nedlastbar pdf-fil tilgjengelig på nettet (man skriver Einar Kjørven og de første ordene i tittelen i søkefeltet).
  • Torleiv Austad, «Israelsmisjonens syn på jødene i mellomkrigstiden», 2021, upublisert foredragsmanuskript, velvillig stilt til min disposisjon av forfatteren.
  • Øyvind Foss, Antijudaisme, kirke og misjon. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1994, kapitlene IX–X, sidene 121–156.
  • Christian Ihlen, Den Norske Israelsmisjons historie i hundre år 1844–1944. Oslo: Landsstyret for Den Norske Israelsmisjon, 1947.
  • Oskar Skarsaune, «Kirkens antijødiske tradisjon i norsk utgave» i Skarsaune og Inger Margrethe Gaarder (red.), Vår eldre bror: Fragmenter av jødedom og jødisk liv i Norge. Oslo: Credo Forlag, 1992, s. 17–31.
  • Bjørn Westlie, Mørke år: Norge og jødene på 1930-tallet. Oslo: Res Publica, 2022, sidene 37–45. Westlie var så elskverdig å sende meg kopi av disse sidene mens boken fremdeles var under produksjon. Mitt utvalg av sitater er delvis inspirert av hans.   

 

Av: Oskar Skarsaune, prof. em. i kirkehistorie

  • Professor emeritus i kirkehistorie ved MF vitenskapelig høyskole
  • Medlem av DNIs fagpanel (tidligere teologisk nemnd)
  • Redaktør av bokverket Jewish Believers in Jesus through history.
  • Har skrevet flere bøker og artikler om jødisk-kristne relasjoner og misjon.

 


Artikkelen er hentet fra bladet Først nr. 5/2022

Les mer om kampanjen "Det skal være trygt å være jøde!".