-

Israel og folkene – to veier til Gud?

Har Gud to folk – ett jordisk og ett åndelig? Hva med opprykkelsen og tusenårsriket? Les om dispensasjonalismen fra A til Å.

Skal evangeliet forkynnes for det jødiske folk?

Det finnes sterke teologiske retninger som ikke uten videre kan svare ja på dette spørsmålet. En av disse teologiske retningene kalles i sitt hjemland USA «dispensationalism», på norsk kan vi kalle det dispensasjonalisme.

Opphavsmannen var den anglikanske presten John Nelson Darby (1800–1882) fra Irland. Han sluttet seg til en opposisjonell vekkelsesgruppe i kirken, de såkalte Plymouth Brethren (Plymouth-brødrene), og han ble snart en av lederne. Det Darby var spesielt opptatt av, var endetidslæren i Bibelen. Her mente han å ha oppdaget et nytt, men grunnleggende prinsipp: Gud har to folk og to frelseshusholdninger, og disse må ikke blandes sammen. Først når dette prinsippet gjennomføres konsekvent, kan man finne sammenhengen i de mange utsagn om endetiden i Bibelen.

Darby fikk imidlertid ganske liten oppslutning i England. Dette ble helt annerledes da han flyttet til USA. Der fikk han et stort publikum for sin nye endetidslære, som han ivrig forkynte i 1860-70-årene. Særlig i de første tiår etter Darbys død skulle hans endetidslære komme til å erobre viktige deler av amerikansk kirkeliv, ikke minst blant sørstatsbaptistene, kongregasjonalistene, og etter århundreskiftet: pinsevennene. I det 20. århundre kan man trygt si at denne læren ble den dominerende i evangelikal tradisjon i USA. Den er ny og annerledes i forhold til all endetidslære før Darby, og den har hatt en enorm påvirkningskraft innenfor amerikansk kristendom – delvis også i skandinavisk og norsk kristenliv.

Grunntanken i dispensasjonalismen

Grunntanken er, som nevnt, at man må skille mellom to guds-folk i Bibelen: Det ene folket er Israel, det jødiske folk. Dette er Guds jordiske folk, og Gud har en plan for dem som betyr frelse her på jorden. Denne jordiske frelsesplan for Israel har flere faser eller perioder, likesom hele historien fra Adam til Det nye Jerusalem har det. Disse periodene kalte Darby «dispensations». På norsk kunne vi kanskje si «husholdninger» eller «pakter». Profetiene i Det gamle testamente handler utelukkende om dette jordiske folket og dets jordiske frelse.

Det andre folket er kirken, de kristne, som Darby gjerne omtalte som Kristi himmelske folk. Om jødenes «sted» er jorden, så er kirkens «sted» himmelen. For kirken er det bare én husholdning, og det er tiden mellom Jesu første og andre komme. Her sier Darby noe oppsiktsvekkende: Denne frelseshusholdning for kirken – Guds andre folk bestående av ikke-jøder – ble ikke åpenbart for profetene i Det gamle testamente. Og derfor har de heller ikke sagt noe om den! Kirkens tid kan Darby omtale som «den profetiske parentes» fordi profetene var tause om tiden mellom Jesu første og hans andre komme.

Darbys lære ble ikke formelt adoptert av noe bestemt kirkesamfunn i USA, men kom til å prege flere av dem. I løpet av 1900-tallet ble dispensasjonalismen langt på vei betraktet som gjeldende ortodoksi i endetidsspørsmål blant toneangivende evangelikale ledere i USA, ikke minst innenfor pinsevekkelsen.

Dispensasjonalistisk endetid - et lite grunnkurs

Gud har to folk: Jødene og den kristne kirke. Han har én frelsesplan for hver av dem, men verken de to folkene eller de to planene må blandes sammen. Den første planen gjelder jødene. Gud begynte å sette denne i verk da han kalte Abraham. Han ga Abraham og hans etterkommere ubetingede løfter om et land og stor velsignelse i dette landet. Senere ga Gud loven til det jødiske folk som inneholdt betingelser knyttet til landet og velsignelsen. Folket brøt disse betingelsene, og måtte gå i eksil i Babylon.

De fikk en ny start i landet, brøt betingelsene på nytt, og Gud sendte Jesus som Messias for å frelse folket. Men jødene avviste Jesus Messias, de tok ikke imot den soning for synd som han tilbød dem. Da – og dette er et viktig punkt – utsatte Gud sin plan for det jødiske folk, han satt den så og si på «pause».

Og i denne pausen iverksatte Gud en helt annen plan: Han kalte seg et nytt folk fra hedningene. Til forskjell fra jødene, som er et jordisk folk med jordiske frelsesløfter, skulle dette nye folket av hedningene være et åndelig folk. Deres hjem er i himmelen, og frelsen som gis dem er åndelig. Profetenes løfter i Det gamle testamente gjelder kun jødene og er jordiske. Om kirken og dens åndelige velsignelser hadde profetene intet å si. Samtlige profetier handler, fra begynnelse til slutt, om Israel, det jødiske folk og dets jordiske frelse.

Når kirkens tid går mot slutten, vil Kristus komme usynlig og hente den sanne kirke til seg, til himmelen. Den sanne kirke av hedningefolkene vil Kristus ved sin første gjenkomst – som er usynlig – opprykke til seg i himmelen. Dette kalles the rapture, «opprykkelsen».

Israel og "det profetiske ur"

Dermed – gjennom opprykkelsen – er Guds husholdning for kirken fullført, og han kan på nytt vende sin oppmerksomhet mot Israel, det jødiske folk. Gud tar fingeren bort fra «pauseknappen», og det profetiske ur for Israel begynner igjen å gå, etter å ha stått stille i løpet av kirkens tid. Og nå kommer også «de 70 årukene» inn. Disse 70 årukene som omtales i Daniel 9, fortolkes slik at de 69 første løper foran Jesu første komme, og så kommer denne «pausen» av ubestemt varighet som profetene ikke visste noe om. Den 70. åruke settes så i gang etter opprykkelsen av kirken.

Jødene samler seg i landet, og slutter først pakt med antikristen. Men midt i uken, etter 3,5 år, avslører han sitt sanne vesen, og de siste 3,5 år blir en trengselstid som aldri før har vært på jorden. Den sanne rest av Israel, de 144.000 utvalgte, trer nå synlig frem som det forfulgte Guds folk. Ved årukens slutt (etter de sju år) kommer Kristus til jorden for annen gang, denne gang synlig og med stor makt. Han knuser antikristen og alle Guds fiender i det store slaget ved Harmageddon. Deretter opprettes Guds kongedømme ved Kristus som Davids sønn, og han hersker i et nybygget Jerusalem slik det er skildret i Esekiel 40 – 48. Jødene er nå hans folk, de har omvendt seg, og lyder ham. Og nå opplever de all den jordiske velsignelse, slik profetene talte om (Jes 2,2-4 og flere steder). Slik blir Guds ubetingede løfter til Abraham til slutt oppfylt i dette tusenårige riket.

Men dette tusenårige riket varer ikke evig – det varer tusen år. Deretter løses Satan for en kort stund, men kastes så i ildsjøen. Alle mennesker som er døde på dette tidspunkt, og som ikke fikk del i opprykkelsen før trengselen før tusenårsriket, de oppvekkes nå til den endelige dom. Deretter følger det evige liv. Og først her virker det som skillet mellom jødene og kirken, og jordisk og åndelig, omsider oppheves. Kristus overgir riket til Faderen, og Gud blir alt i alle.

Dispensasjonalistene mener altså at Johannes’ Åpenbaring hovedsakelig handler om de syv forfølgelsesårene før Tusenårsriket, etter bortrykkelsen, altså en konsekvent «endehistorisk» tolkning av boken. Men siden de sanne kristne er opprykket før disse sju årene, har Åpenbaringsboken egentlig liten relevans for de kristne av hedensk ætt.

Evangeliet og det jødiske folk

Hvordan ser dispensasjonalismen på evangelieforkynnelse for jøder, i lys av det vi nå har sagt? Den offisielle posisjonen er at jødemisjon er en kristenplikt, og at de jøder som vinnes gjennom misjonen, innlemmes i kirken og blir frelst gjennom kirkens husholdning. De blir dermed frelst på nøyaktig samme måte som hedningene som blir frelst ved kirkens evangelieforkynnelse. De får altså del i den åndelige frelse som er for kirken.

De andre jødene frelses i tusenårsriket og får del i dets jordiske velsignelser. Dette er den andre frelseshusholdningen – for Israel. Men det sier seg nærmest selv at dette at enkeltjøder kan forkynnes for og dermed bli innlemmet i kirken, ikke er noen nødvendig konklusjon ut fra dispensasjonalismens grunnleggende tanke. Man kunne like gjerne slutte omvendt: At jødemisjon fra kirkens side betyr å blande to frelseshusholdninger, og at man skal overlate jødene til Guds plan for dem. Kirken kan så og si gå ut over sitt mandat om den forkynner evangeliet for jøder.

Denne tvetydigheten i det dispensasjonalistiske skjema, antar jeg er noe av forklaringen på den litt uklare holdning til Israelsmisjon som jeg mener å ha møtt blant noen norske pinsevenner. Det kan virke som de deler det dispensasjonalistiske prinsipp, om å ikke blande kirkens og jødenes frelseshusholdninger.

I strid med sentrale bibeltekster

Dispensasjonalismen er på mange måter fascinerende, ikke minst ved at den får mange og ulike bibeltekster til å passe inn i et tilsynelatende logisk og sammenhengende system. Men nettopp dette er også svakheten. Systemet tar over styringen i tolkningen av de enkelte bibeltekstene, og overstyrer tekstenes naturlige mening.

Selve grunnsynet, at kirken ikke har noe med de gammeltestamentlige frelsesløftene å gjøre, og heller ikke med endetidens trengsler eller med Tusenårsrikets velsignelser, og motsatt; at jødene ikke har noe med kirkens åndelige velsignelser å gjøre, mener jeg er en oppfatning som frontkolliderer med en rekke sentrale utsagn i Det nye testamente..

La meg kort nevne to av dem. Den første finner vi i Romerbrevet kap. 11. Paulus omtaler der jødene gjennom bildet av et tre. Og han sier at det som nå skjer, det er at en del av grenene på dette treet, nemlig de jødene som ikke tror på Jesus, hugges av. I deres sted blir det podet inn fremmede grener som opprinnelig er vokst på helt andre trær. Dette må sikte til de kristne fra folkeslagene.

Dersom dispensasjonalismen var riktig, burde Paulus brukt et annet bilde, nemlig at treet som representerer Israel settes på en slags "vekstpause". Og så planter Gud et helt nytt tre ved siden av, kirkens tre, som han har en annen plan for. Men det er ikke det Paulus sier.

En annen sentral tekst er Efeserbrevet 2,12-17: "Husk da at dere (= de hedningekristne) en gang var uten Kristus; dere var utestengt fra borgerretten i Israel og hadde ikke del i paktene og løftet og var derfor uten håp og uten Gud i verden". Sånn var det før Kristus! Og da må det Paulus sier i fortsettelsen bety at dette er annerledes etter Kristus, i Kristus. Og Paulus fortsetter akkurat slik: "Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, ved Kristi blod kommet nær. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned det gjerde som skilte, fiendskapet. Slik skulle han stifte fred og skape ett nytt menneske av de to. I ett legeme skulle han forsone dem begge med Gud da han døde på korset og der drepte fiendskapet. Så kom han og forkynte det gode budskap om fred, for dere som er langt borte, og for dem som var nær".

Altså blir hedninger og jøder ett i Kristus. Vi får del i det samme borgerskap, de samme løfter, den samme pakt. Gud har ikke to frelsesplaner, han har én, og den handler om Jesus som frelser for jøder så vel som hedninger, slik at de blir ett. Det er der vi må beholde vårt fokus.

 

Av professor emeritus, dr.theol. Oskar Skarsaune