Margit Berg

En uforferdet og varmhjertet tjener

Uttrykkene i tittelen ble skrevet om Margit Berg (1875-1968) da hun ble takket av etter nesten tjue års tjeneste i Israelsmisjonen, noen år i Øst-Europa, og deretter flere år i Hjemmemisjonen i hovedstaden. Den formelle ansettelsen var fra 1919 til 1937. I deler av den tiden hun var i Romania, arbeidet hun sammen med Olga Olaussen og Antonia Aniksdal, trioen som av til bare ble kalt for «Damene i Galatz»; en tittel som for øvrig ble brukt da Signe Elisabeth Kvåle skrev spesialavhandling om arbeidet til Israelsmisjonen i Galatz på 1920-, 30- og 40-tallet.

Da arbeidet i Galatz i Romania ble startet tidlig på 1890-tallet, var det ikke minst skolearbeid man satset på. I tillegg var det også barnegudstjenester på sabbaten. Og man feiret i en viss grad de jødiske festene. Da kom også barnas foreldre gjerne, og kontaktkretsen ble utvidet. I noen år var det Otto von Harling som ledet dette arbeidet. Så overtok Gisle Johnson. Men det var også andre norske som drev skolearbeidet i noen år, ikke minst Wilhelmine Taubøll (fra 1911) og Aagot Koren (fra 1913). Arbeidet hadde blitt utvidet, og ble enda mer utvidet fordi de etter hvert ble flere medarbeidere. Men også fordi første verdenskrigen økte behovet på så mange områder.

Midt i blinken

Utdeling av klær og andre nødvendighetsartikler stod sentralt. Mange jøder var i utgangspunktet fattige. Verdenskrigen gjorde alt vanskeligere enn det var fra før. De to norske damene ble ikke der så mange år, og i 1919 reiste også Gisle Johnson hjem, nesten helt utslitt. Hjemme i Norge drøftet man hvordan man skulle gå videre. Raskt kom man frem til at man ville fortsette, men da ønsket man seg en sykepleier eller diakonisse. Man tenkte på de mange nødlidende, både barn og voksne. Israelsmisjonen hadde også kontakt med et jødisk barnehjem, som ble rammet av spanskesyken. En Røde Kors-søster ville vært midt i blinken.

Og Margit Berg meldte seg. Hun fikk åtte år i den tjenesten hun gikk inn i i Romania. Det ble en flying start. Hun måtte pleie krigsskadde og nødlidende mennesker, jøder og ikke-jøder. Krigens nød slo inn på de fleste livsområder, selv om verdenskrigen var over da Margit Berg reiste ut. Ikke lenge etter at Margit Berg var på plass, kom også Olga Olaussen, også hun sykepleier. Og i 1921 kom Antonia Aniksdal, hun var lærer. Med denne trioen på plass kunne man ta opp igjen skolearbeidet, og doble innsatsen i sykepleie og diakoni.

I en årrekke ofret Margit Berg sitt verdifulle arbeid til vår misjon, ble det skrevet om henne. Litt arkaisk sagt, men vi forstår at hennes innsats var enestående. I all ettertid har nok søster Olga blitt løftet frem som den store kapasiteten. Men søster Margit var av samme kaliber. Men søster Olga fikk anledning til å tjene Gud og misjonen i så mange flere år enn søster Margit. Søster Margit var en flittig brevskriver. I noen perioder skrev hun hjem hver uke. Mange av disse brevene ble trykt i misjonsbladet, slik at vennene hjemme kunne følge med henne og de andre, og minne Herren om alle utfordringene de stod overfor.

Stor familie

Men hvem var hun så, denne uforferdete og varmhjertede diakonissen? Hun ble født 09. desember 1875 i Å i Åfjord i Trøndelag. Foreldrene var Antonette, født Rønneberg, og faren Nils Berg. Moren var fra Ålesund. Faren var innfødt ækt trønder. Familien ble stor, det kom tretten barn til verden, Margit var nummer fire. Fem søsken levde ikke opp, og døde mellom ettårs og femårs alder. Faren hadde en butikk, og han hadde båter og solgte fisk og ved i Kristiansund, og tok andre varer med seg hjem igjen. Det var enkle kår der, som for nesten alle andre på den tiden. Kommunikasjonene var ikke all verden. Sykdom kunne lett bli livstruende, noe familien fikk sterkt erfare.

Margit gikk ikke på skole i vanlig forstand, men fikk sju års privatundervisning ved en guvernante i hjemmet. Deretter en industriskole i noen måneder etter at hun ble konfirmert. Hun hjalp så foreldrene med driften i butikken i noen år. Da hun var 25, ble hun 02. juni 1900 gift med Christoffer Gade Rude, født 1876, fra Drammen. Han var ingeniør i hovedstaden, og ekteparet bosatte seg der. En av søstrene hennes, Anna, bodde også i hovedstaden. Og noen andre slektninger, som hun hadde god kontakt med. Bilder fra disse årene viser at både Margit og søsteren var fjonge damer som var pent kledt. Kildene er ellers ytterst sparsomme med tanke på hva hun fylte tiden med i disse årene. Det er rimelig å anta at hun var hjemmeværende hustru og skjøttet sin rolle der og i omgangskretsen.

Det kom ingen barn ut av dette ekteskapet, som ble oppløst i 1909. Da var hun blitt 34 år. Og fra da av var det sykepleie og diakoni som var i fokus. Hun tok først et kurs i Hamburg. Men etter et drøyt halvår i Tyskland døde Nils, faren hennes, og Antonette, moren, ønsket henne hjem. Slik ble det. Først i 1914 fikk hun sluttført sykepleieutdannelsen, som hun tok dels ved Røde Kors i Oslo og noe i Trondheim. De fem neste årene arbeidet hun som sykepleier i privat pleie to år, og dernest ett års tid ved sykehuset i Trondheim, og to år som styrer ved Røde Kors søsterhjem i Trondheim.

Det var her hun var da hun søkte stillingen i Romania.

Åtte år i Romania

Da hun var klar for å reise, var det enda en norsk dame som reiste sammen med henne; Olga Bredal, som skulle inn i skolearbeidet. Bredal var ute et par års tid, og så ble mye av hennes arbeid overtatt av Antonia Aniksdal.

Søster Margits åtte år i Romania gikk fort. Hun kom til Norge på ferie i 1927. Landsstyret ønsket hun skulle reise noe og besøke foreningene. I denne prosessen ble det klart at hun kom til å avslutte tjenesten ute.

Men nye oppgaver ventet. Israelsmisjonen trengte folk til Hjemmemisjonen, knyttet til et senter i Osterhaugsgaten i Oslo. Dette hadde blitt etablert for mange år siden, og var en satsning med både diakonalt og evangeliserende perspektiv overfor hovedstadens jødiske befolkning. På denne tiden kunne det være bortimot et par tusen jøder i Oslo. Mange hadde kommet som flyktninger, før, under og etter første verdenskrigen. Om det ikke helt kunne måle seg mot det hun opplevde i Romania, så var det i alle fall i norsk målestokk mange jøder som levde i nød her blant oss. Hjemmemisjonen delte ut ymse slag pakker, både mat, klær, julegaver. Noen jødiske barn fikk hjelp til å reise på leir. Senteret var ellers et møtested. Men arbeidet bestod også i hjemmebesøk. Arbeidstiden var definitivt ikke begrenset til mellom 08 og 16!

Da det var gått noen år av 1930-tallet, kom det nye jødiske flyktninger til Norge, ikke mange, men noen av jødisk ætt. Den brune gufsen fra nazismen begynte å merkes.

Armbrudd og ingen julefest

Tidlig i 1937 melder søster Margit at hun ønsket å tre av fra tjenesten. Hun hadde falt og brukket en arm, og ble værende på sykehus i mange måneder. Bruddet innebar komplikasjoner. Hun ble aldri helt sterk etter dette. Hun beklaget at hun ikke maktet å ordne med julefest rundt nyttår 1936/37, og hun forteller om kontakt med jødiske flyktninger fra Tyskland – som hadde gjort inntrykk på henne.

Noe motstrebende må ledelsen i misjonen takke henne av, fordi de så gjerne hadde ønsket at hun kunne stå på lenger! Det var da de sterke og fine ordene om henne ble satt på trykk i misjonsbladet.

Ferden gikk hjem igjen til Åfjord, der hun bodde i hjemmehuset sammen med to søstre. Der var hun blant annet aktiv som søndagsskolelærer. Hun hadde ordet i sin makt, og ble i ikke liten grad også benyttet som forkynner. De siste årene bodde både Margit og en søster på helseheimen i bygda. Da hadde søster Margit mistet så godt som hele synet. Hun døde i august 1968, og ble 93 år gammel. Hun er gravlagt på Åfjord kirkegård.   

I 2009 var det en stor festdag i Åfjord da man markerte at det var 90 år siden søster Margit reiste ut. Mange slektninger deltok og hadde bidratt til å hente fram hennes livshistorie, sammen med Oddbjørn Stjern. Da hun reiste ut, ble det dannet to foreninger for Israelsmisjonen. De er visstnok ikke eksisterende nå. Men Israelsmisjonen er slett ikke glemt hos misjonsfolket. Geza Endreffy som arbeider i Budapest, var gjest ved denne anledningen, og på den måten synliggjorde man også båndene til Øst-Europa.