-

Nei til misjon?

«Vi driver ikke misjon overfor jøder. Dem fører vi dialog med. Vi leser den samme Hellige Skrift sammen med dem» Det vakte betydelig oppsikt da den tyske lutherske delstatskirken i Rhinen-området kom med denne uttalelsen i forbindelse med sitt synodemøte i 1980.

«Nei til jødemisjon» er senere adoptert av hele den lutherske folkekirke i Tyskland (EKD). Hva kan grunnen være?

La oss først se litt på historien: Inspirert av pietismens og Brødremenighetens sterke fokus på kristent liv og misjon, kombinert med jødevennlige impulser fra Holland og England, vokste det frem flere tyske og europeiske misjonsselskaper for jødemisjon på begynnelsen og midten av 1800-tallet. Foreningen av Israels Venner i Stavanger, forløperen til Den Norske Israelsmisjon, var ikke alene. Traktater ble trykket, evangelister sendt ut og seminar ble holdt.

Interessen for det jødiske folk og misjon medførte også at det ble opprettet utdanningsinstitusjoner, gjerne i nær tilknytning til universiteter, med fokus på studier i jødedom, rabbinsk teologi og Det gamle testamentet. Disse institusjonene ble også viktige for utdanningen av misjonærer. Mest kjent for oss i Norge, er vel «Institutum Judaica» i Leipzig, grunnlagt og ledet av mannen som oversatte Det nye testamentet til moderne hebraisk, Franz Delitzsch. Han ble en pioner i europeisk jødemisjon, og samarbeidet nært med den tysk-norske jødekristne professoren Carl Paul Caspari i etableringen av den tyske «Sentralkomiteen for misjon blant jøder»

På 1980-tallet skiftet organisasjonen navn. Misjon ble erstattet med vitnesbyrd. Det høres kanskje ikke så dramatisk ut, men innholdsmessig skjedde det en dreining: Forkynnelse og misjon med sikte på at jøder skal komme til tro på Jesus eller konvertere ble nedprioritert og delvis avvist. For noen år siden ble også ordet vitnesbyrd utelatt. Nå handler det bare om dialog. Arven fra Delitzsch er gjemt og glemt.

Den lutherske kirke i Tyskland avviser misjon

Ledelsen for de tyske kirkedagene følger opp dette synet i en uttalelse, datert 1. februar 2014: Vi hverken kan eller vil drive misjon overfor jøder. Kirkens øverste myndighet, synodemøtet, vedtok følgende uttalelse på sitt møte i Magdeburg 2016:

Uavhengig av kirkens kall til verdensmisjon, er kristne ikke kalt til å vise Israel veien til Gud og hans frelse. Alle forsøk på å overtale jøder til å skifte religion står i motsetning til Guds trofasthet og utvelgelsen av Israel.

Misjonsspørsmålet henger naturlig sammen med hvordan vi i dag skal forholde oss til jesustroende – eller messianske – jøder. Kirken strever med dette spørsmålet. Fort kort tid siden ble det derfor utgitt en bok i Tyskland om spørsmålet. I forordet til boken skriver lederen for synoden, dr. Irmgard Schwaetzer, at «Nei» til jødemisjon er udiskutabelt, også i møte med «messianske jøder». Det henvises til den såkalte messianske bevegelse i USA og Tyskland, men Israel nevnes ikke i denne sammenhengen.

Hva er så begrunnelsen som blir gitt for denne avvisningen? Ja, den er dels teologisk, dels praktisk:

Topakts teologi

Den teologiske begrunnelsen finner vi i den såkalte topakts-teologien, forenklet fremstilt slik:
Guds paktsinngåelse med Israel skjedde på Sinai, der Gud både gav dem Loven og forpliktet seg til evig troskap mot sitt folk. Denne pakten har evig gyldighet, bekrefter Israels særstilling og sikrer dem en varig gudsrelasjon uavhengig av Israels forhold til Jesus. Ved Jesu soningsdød på Golgata opprettes en ny pakt som primært får virkning for folkeslagenes frelse.

Denne forståelsen ble presist uttalt av lederen for denne tyske «sentralkomiteen», Wolfgang Raupach-Rudnic, til Først (Misjonsblad for Israel) for noen år siden: «Jeg kan ikke se at det er nødvendig for en jøde å tro på Jesus for å bli frelst. Som jøde er man allerede i et paktsforhold til Gud». Det er dette synet kirkens synode fastholder når den begrunner Guds trofasthet mot sitt folk, Israel, på følgende måte: Når vi kristne holder fast ved Den nye pakt som Gud opprettet i Jesus Kristus, sier vi samtidig at Guds pakt med sitt folk (Israel) er varig og uten forbehold.

Misjon i strid med Guds plan

Misjon blir ifølge dette synet ikke bare unødvendig. Det blir urett. Det angriper Guds trofasthet og devaluerer det jødiske folks særstilling. Derfor trekkes også den konklusjon at misjonsbefalingen ikke gjelder det jødiske folk. Det finnes ingen bibelsk legitimitet for at hedningekristne skal drive jødemisjon med det mål at jøder skal omvende seg til Jesus Kristus og bli døpt, sier kirkeledelsen i Rhinen-området i et vedtak fra desember 2008. Misjonsbefalingen i Matteusevangeliet (kap. 28) rettferdiggjør ingen misjon av ikke—jøder rettet mot jøder. Tvert imot er det et oppdrag til jødiske apostler om å gå til folkeslagene. Det handler altså om jødisk hedningemisjon; ikke hedningenes jødemisjon.

Grunnleggeren av det norske Karmelinstituttet, Per Faye-Hansen, hevdet et lignende syn:
«Dåps- og misjonsbefalingen i Mat. 28,19 ble gitt til Israel. Jødene har fått selve riksoppdraget: Å kristne folkene. Kirken skal bare ta ut et folk av hedninger for Herrens navn i en interimstid og berede Messias’ legeme, Apg.15». Nå skal det riktignok tilføyes at begrunnelsen for avvisningen av jødemisjon er vesentlig annerledes enn hos tyske kirkeledere, selv om konkusjonen blir den samme. Mens de tyske kirker ser bakover og mener at Sinaipakten er tilstrekkelig for Israels frelse, ser Karmelinstituttet fremover og knytter Israels frelse til Jesu gjenkomst og opprettelsen av tidsepoken kalt tusenårsriket. Jesu forsoningsverk er altså en nødvendighet for Israels frelse, men den jødiske oppdagelse eller vekkelse skal først skje ved Guds eget inngrep: «Israel skal bli frelst som folk ved Guds egne, mektige gjerninger i dette folket, ikke ved kristen misjon», sies det.

Det mer praktiske argument mot jødemisjon – og messianske jøder – er at dette forstyrrer dialogen mellom jøder og kristne. Så lenge den rabbinske jødedom ikke vil anerkjenne jesustroende jøder som rette jøder, og kirken ikke vil anerkjenne dem som rette kristne (messianske), blir de en støyfaktor i samtalen. Når det jødiske folks særstilling i tillegg innebærer et kollektivt og vedvarende gudsforhold eller frelse, og den rabbinske tradisjon ansees som bibelsk legitim, skyver kirken messianske jøder ut i kulden. Da jeg nylig utfordret Det Lutherske Verdensforbunds leder for misjon og utvikling; Fidon Mwombeki, til å inkludere messianske jøder både i misjonsstrategi og dialog, ble dette klart avvist som uaktuelt.

Hva er så vårt svar til denne teologien?

Jødemisjon er bibelsk begrunnet

For det første vil vi bekrefte at Guds paktstroskap er evig. Det innebærer også at Israel fortsatt er Guds utvalgte folk (Rom.11,1) Men denne utvelgelsen innebærer ingen garantier om velsignelse og frelse. Det ser vi tydelig gjennom hele Israels historie og profetenes kraftige oppgjør med sitt folks ulydighet og synd.

For det andre må det sies at loven, i betydningen Guds bud, aldri har vært ment som frelsesvei. Abraham levde uten lov. Han holdt fast ved løftet, og levde i tillit og tro til det. Det ble regnet ham til rettferdighet. Rettferdighet og frelse er altså noe som tilregnes og gis; ikke noe som vi kan fortjene eller leve opp til. Det er selve kjernepunktet i luthersk teologi: Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne. Guds rettferdighet gis ved troen på Jesus Messias til alle som tror, av nåde. (Rom.3,20ff).

For det tredje må det understrekes at alle Guds pakter er inngått i nærkontakt med det jødiske folk og innenfor en helhetlig bibelsk åpenbaringshistorie der Israel spiller en nøkkelrolle. Det var til og om Israel profeten sa at Gud ville opprette en ny og annerledes pakt (Jer.31,31ff). Det var over Jerusalem Jesus gråt og til byens innbyggere han talte om den fred han var kommet for å gjenopprette ((Luk.19,41f). Paktene tilhører dem, sier Paulus. Alle paktene (Rom.9,4f). Samtidig må det det også sies at vi ikke-jøder har fått del i hele Israels velsignelse og forpliktelse ved troen på Jesus. Vi er inkludert med Israel i Guds paktstroskap, og slik sett blitt deres medborgere. (Efes.2,19).

Ifølge den rabbinske tradisjon ble Loven overlevert Moses på Sinaifjellet i form av 70 ildtunger. Tallet representerer alle folkeslagene. Loven er altså allmenngyldig og for alle, på samme måte som evangeliet er det. Slik loven ble gitt og gjelder for jødene først, slik hevder Paulus at også evangeliet om Guds rettferdighet ved tro gjelder jødene først (Rom.1,16).

Kirker støtter misjon

Med disse kritiske merknadene rettet mot teologiske trender i den lutherske kirkefamilie, er det selvsagt også på sin plass å peke på det positive. Sentrale ledere fra den selvstendige lutherske kirke i Tyskland og Missourisynoden var sist sommer samlet i Bleckmar (Tyskland). Sammen formulerte de 13 teser om forholdet mellom kirken og det jødiske folk. Samtidig som utvelgelsen av Israel bekreftes, avvises synet om at jødedom og kristendom representerer to ulike veier til frelse. Bleckmar-tesene er riktignok forsiktig med å tale om jødemisjon, men fastholder at budskapet om Jesus Messias som Frelser gjelder alle, også jødene, og at vitnesbyrdet om ham derfor må lyde «overalt der det gir mening og er passende».

Den norske kirke sier i sin selvforståelse at den vil være misjonerende. Vi forventer derfor at dette kommer til uttrykk også i vårt forhold til det jødiske folk og i internasjonale fora der kirken er representert. Vårt samarbeid med Den norske kirke er basert på grunnlagsdokumentet for Samarbeidsråd for Menighet og Misjon som fastslår at frelsen bare er knyttet til troen på Kristus. I dette dokumentet sies det ettertrykkelig at det jødiske folk i henhold til NT trenger Jesus Messias like mye som alle andre, og at det vil være illojalt mot Kristi vilje å fravike det nytestamentlige vitnesbyrd om å bringe evangeliet til «jøde først»:

Dialog kan ikke erstatte misjon

Vi er klar over at begrepet «jødemisjon» er belastet og vanskelig. Mange jøder forbinder det både med korstog og tvangsomvendelse. Det er god grunn til å bekjenne kirkens synder gjennom historien og ta oppgjør med triumfialistiske holdninger i møte med jøder. Evangeliet handler ikke om tvang til tro, men om formidling av Guds kjærlighet og invitasjon til et forsonet og intimt fellesskap med ham. Kirkens synder må ikke lede oss inn i en ny og enda større synd: Å holde evangeliet tilbake fra det folket som har førsteretten til det.

Vi har stor tro på dialog i misjon, ikke minst i møte med jøder. Der er mange fordommer og vrangforestillinger som må ryddes av veien. Dialog som innebærer fornyet kunnskap og innsikt er vesentlig for å forstå hverandre. Men dersom dialogen kommer som erstatning for vitnesbyrdet, vil vår egen tro og overbevisning miste troverdighet. Kristen tro er i sitt vesen dialogisk og misjonerende på samme tid.

Da den israelske lederen for «Jews for Jesus», Dan Sered, nylig talte i Immanuelkirken i Tel Aviv, avsluttet han med følgende konklusjon: Hvis Jesus ikke er jødenes Messias, kan han heller ikke være Kristus for folkene. Avvisning av jødemisjon kan få dramatiske konsekvenser for det jødiske folk: De vil dø i sine synder. Men det kan også få dramatiske konsekvenser for all annen misjon. Jødemisjon er nemlig testspørsmål på gyldigheten av all misjon og på rekkevidden av Jesu forsoningsverk.

Det er interessant å merke seg at nettopp synoden i Rheinland-kirken fulgte opp med følgende problemstilling i 2014: Med hvilken rett kan vi forsvare misjon blant muslimer når vi har valgt å si nei til jødemisjon?

 

Nei til misjon?

Tekst: Rolf G. Heitmann