-

Om Luther og hans løgner

- en messiansk jøde ser nærmere på Luther
Om Luther og hans løgner

Dr. Richard Harvey, seniorforsker, Jews for Jesus

I fem år har Luthers skrifter og påvirkningen av hans syn på det jødiske folk, tynget meg.

Jeg er vokst opp i Storbritannia, hvor reformasjonen ledet til dannelsen av Church of England og hvor den anglikanske kirke, som den lutherske, kombinerer katolsk og reformert tradisjon. Da jeg kom til tro på Jesus, ble jeg i mine første år primært opplært i en evangelisk/protestantisk sammenheng, så jeg er godt bekjent med hans skrifter, på samme måte som jeg ble undervist i de klassiske dogmer om rettferdiggjørelse ved tro, Skriftens forrang og behovet for personlig tro.

Nytt perspektiv på Paulus

Da jeg begynte å studere teologi i 1970årene, opplevde faget en revolusjon innenfor paulinske studier, forårsaket av E.P. Sanders bok ”Paul and Palestinian Studies”. Boken satte spørsmålstegn ved det han karakteriserte som ”den lutherske lesning av Paulus”, hvor man satte Loven, som den kommer til uttrykk i det Gamle Testamente, opp mot evangelium og nåde, som det kommer til uttrykk det Nye Testamente. Min underviser i det Nye Testamente, John Ziesler, var i regelmessig kontakt med Sanders, mens vi hele tiden arbeidet oss gjennom Romerbrevets greske tekst i undervisningen. Jeg ble klar over at dette ”nye Paulus-perspektiv” var gode nyheter for Jesus-troende jøder som meg selv, som ofte har følt seg tvunget til å velge mellom Toraen og Messias, og som ofte er blitt beskyldt for loviskhet hvis vi har valgt å leve etter Toraen, selv om vi er Jesus-troende.

Jeg var en del av den messianske bevegelse og engasjert i Londons Messianske Menighet i 1980årene. Mye av den messiansk-jødiske teologien var på det tidspunktet en reaksjon mot de anti-jødiske elementene i kristen teologi - som særlig kom til uttrykk i erstatningsteologien - som hevder at den kristne kirke har erstattet det jødiske folk som det ”nye” eller det ”sanne” Israel. Den messianske teologien tok likeledes et oppgjør med ”foraktelseslæren” som hevder at jøder fortjener å leve i eksil og bli straffet, fordi de slo Jesus ihjel og fortsatt avviser ham som Messias.

Fortvilet over å lese Luther

Mitt eget møte med Martin Luther har skjerpet min fornemmelse for Luthers sentrale plassering i den kristne anti-jødiske og anti-semittiske tradisjon på en måte som har utfordret mitt eget perspektiv på troen og min egen evne til å tilgi Luther og lutheranere i det hele tatt for de lidelsene de har påført mitt folk. Men jeg opplever også et sterkt engasjement for å se forsoning mellom lutheranere, jøder og Jesus-troende jøder i dag.

Jeg ble fortvilet over å lese Luthers anti-jødiske skrifter. Hans nedlatende og hånende uttrykk er fylt med hat og fiendskap mot jøder og jødedom, hvilket er sjokkerende og uakseptabelt. Det er umulig å unnskylde hans onde, vulgære og oppildnende språkbruk. Hans blanding av rase- og religionshat, hans påstander om å være fundert i Skriften og i Jesu og apostlenes lære, hans mordtrusler og giftige beskyldninger mot det jødiske folk, er nok de verste eksemplene på kristen anti-judaisme noensinne. Han håner den jødiske respekten for Guds hellige navn og påstår at Talmud er kommet til verden gjennom en gris’ anus.

Lovprist av nazistene

Det er ikke så merkelig at Luthers tanker ble lovprist og viderepublisert av nazistene, som påstod han ville være stolt av deres handlinger under Krystalnatten, og som henviste til Luther under rettssakene i Nürnberg for å rettferdiggjøre seg selv. Luther argumenterte for at jødene skulle utvises av Tyskland, deres eiendeler konfiskeres, deres bøker brennes, synagogene ødelegges og at jødene selv ikke skulle beskyttes. Han fulgte opp sine ord ved å forsøke å overtale tyske ledere til å utføre det han foreslo. Luthers anti-jødiske teologi og hans sosiale og politiske antisemittisme kan ikke skilles eller unnskyldes.

Mytene om anger

Der er to almene myter omkring Luthers syn på det jødiske folk. Ingen av dem er riktige, men de brukes i vidt omfang til å gjøre holdningene hans mer spiselige. Den første er at Luther i begynnelsen av sitt arbeid hadde en positiv holdning til det jødiske folk, idet han mente at hvis de bare ble behandlet ordentlig, ville de komme til tro på Jesus og hjelpe Luther i hans kamp mot den romersk-katolske kirke. Den andre er at Luther angret sine anti-jødiske og antisemittiske synder på sitt dødsleie.

Mens det er korrekt at Luthers tidlige verker, særlig ”At Jesus Kristus ble født som jøde”, har noen positive oppfordringer om hvordan jødene skal behandles, og at han argumenterte for at man ikke skulle bruke tvangsomvendelse, så bruker han helt fra sine tidlige verker, som for eksempel hans undervisning ut fra Salmene og 1. Mosebok, en antisemittisk retorikk. Den har han tatt med videre fra sin tid som augustinsk munk; Augustin mente at jøder var dømt til å være ”motvillige vitner” om kristendommens sannhet, fordi de har avvist Jesus. Derfor er de, som en konsekvens, dømt til å være et omflakkende folk innenfor kristendommen.

Når man undersøker om Luther ”angret på sitt dødsleie”, er det nok sant at han bekjente sine synder, men hans frykt for og angrep på det jødiske folk fortsatte helt inntil tiden omkring hans siste prekener. Etter hans mening var det jødene som angrep ham, og som prøvde å drepe ham. I sine siste prekener og private ord til sin kone, formante og fordømte han dem hardt. 

Der er elementer av teologisk anti-judaisme og samfunnsmessig antisemittisme i Luthers liv og verker. Teologisk, fordi den jødiske fortolkningen av skriften, slik den er videreformidlet i rabbinsk tradisjon, benekter at Jesus er Messias, og derfor måtte Luther komme med innsigelser mot slike fortolkninger i sine oversettelser, utlegninger og applikasjoner av Skriften. ”Om jødene og deres løgner” er en 65,000-ord lang tirade mot det jødiske folk og deres fortolkning av Skriften, især deres utlegning av de messianske profetier i det Gamle Testamente, som Luther prøver å påvise er blitt oppfylt i Kristi komme. Ifølge Luther er det jødiske folks fortsatte eksil gjennom de siste 1500 år bevis på at Guds fordømmelse og dom hviler over dem.

Messiansk jødiske perspektiv på Luther

Hva er så mitt messiansk-jødiske perspektiv på Luther?

For det første anerkjenner jeg alt det gode Luther gjorde. Hans fryktløse og trofaste forkynnelse av evangeliet, hans villighet til å stå imot kirkens misbruk og ondskap på hans tid, hans bidrag til utviklingen av den moderne verdens reformasjon, hans oversettelse av bibelen til tysk, hans innflytelse på dannelsen av den moderne verden, nasjonalstaten og utviklingen av allment kristent liv og kultur. Jeg anerkjenner og setter pris på alle disse tingene og Luthers bidrag.

Tilgivelse

For det andre tilbyr mitt perspektiv tilgivelse. Luthers anti-judaisme kan ikke og skal ikke adskilles fra den senere antisemittismen som kulminerte under holocaust. Mitt folk lider stadig under posttraumatisk stress, som strekker seg på tvers av generasjoner, og som likeledes har uheldige og utilsiktede konsekvenser, såsom at den forfulgte blir forfølgeren, som vi ser i Israel-Palestina-konflikten. Så forsoning, først mellom tyske kristne og messianske jøder, og deretter i større utstrekning blant jøder og lutheranere, er i høy grad tiltrengt. Dessverre har jeg observert svært lite av dette og opplever at mange lutheranere simpelthen ikke forstår hva jøder og Jesus-troende jøder føler. Dette er en stor sorg for meg, da jeg gjerne vil at min familie, hvorav størstedelen ikke tror på Jesus, skal høre oppriktig gode nyheter fra lutheranerne, eller i det minste et uttrykk for anger, en antydning av en unnskyldning og en villighet til å gjøre noe for å rette opp tingene igjen.

Jeg ber daglig bønnen om tilgivelse, som en ortodoks jøde ber fra en jødisk bønnebok. Den minner mye om Jesu ord på korset ”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør”. Den lyder slik:

”Jeg tilgir herved enhver som har provosert meg eller syndet imot meg fysisk eller økonomisk eller ved å unnlate å gi meg den respekt som tilkommer meg, eller i noe annet anliggende som vedkommer meg, ufrivillig eller frivillig, ubevisst eller bevisst, om det er i ord eller handling: la ingen pådra seg straff på grunn av meg.”

Kjærlighet til Israel

For det tredje kaller mitt perspektiv på konsekvensene av anger.

Etter 500 år med Luthers anti-judaisme og over 2000  år med kristen antisemittisme, er det behov for at lutheranere viser Jesu kjærlighet til hans folk Israel. Jeg venter på at det skjer, og savner stadig å se bevisene på det. Et svært sterkt symbol på Luthers anti-judaisme, er den wittenbergske ”jødegris”, som burde fjernes, idet man ber det jødiske folk om tilgivelse og plasserer den i et forskningssenter i stedet for å etterlate den på en vegg i en kirkebygning dedikert til tilbedelsen av Gud.

Jeg venter på at lutheranerne, både som kirkeretning og som individer, viser anger i både handling og ord. Det er uttrykt anger i forhold til det jødiske folks lidelser, men ofte uten noen handling bak. Der er behov for en ny holdning og villighet til å følge unnskyldninger opp med handlinger, hvis relasjonen mellom jøder og lutheranere skal gjenopprettes.

For det fjerde leder mitt perspektiv til den forsoning kun Jesus kan gi. Messianske jøder og lutheranere har én ting til felles – vi tror begge på Jesus/Yeshua, Guds sønn, som ble jødisk kjød og døde for oss på korset, og som oppstod for å forsone oss med Gud og med hverandre. Vi er kalt til å være Guds ambassadører for forsoning i verden, og dette må begynne mellom de splittede folk og etnisiteter vi har innenfor Kristi globale kirke. Når jeg kommer til himmelen, ser jeg frem til å omfavne Martin Luther og takke ham for alt det han har velsignet meg med. Jeg håper at han også vil omfavne meg med tårer av anger i sine øyne, og at vi i sannhet vil være forsonet i kjærlighet, i fellesskapet vi har gjennom Ham som er Gud både for Israel og folkeslagene.

 


Om forfatteren:

Dr. Richard Harvey er dekanus ved All Nations College i England og foreleser i emnene Den hebraiske bibel og Jødiske studier.