Ragnvald Gjessing

Første mann ut

Ragnvald Gjessing (1859-1927) ble første mann ut; i bokstavelig mening. Han var Israelsmisjonens første utsendte misjonær, og hadde sin tjeneste først en kort periode i Romania, deretter flere år i Ungarn.

Han ble innviet den 13. oktober 1891, og kom til Galatz (det norske navnet på byen slik det ble skrevet den gangen) i Romania i november. Før utreisen hadde han vært på to rekogniseringsturer til Romania og Russland for å finne ut hvor det var klokest å starte et arbeid. Gjessing hadde nok et ønske eller plan om Odessa som ligger i dagens Ukraina, men ble frarådet dette. Finn deg heller en by i Romania, var et råd han fikk, og som han fulgte. Før utreisen hadde Gjessing også et år bak seg som misjonsstudent ved Institutum Delitzschianum i Leipzig (året 1890-91).

Første etter 45 år

Gjessing tok selv kontakt med Centralkomitteen for Israelsmissionen (Landsstyret), og meldte seg til tjeneste. Det var i 1889. Han ble straks antatt, med begeistring. Man skal huske på at da hadde Israelsmissionen eksistert siden 1844; altså rundt regnet 45 år; og til da hadde man ikke hatt egne misjonærer, men støttet enkeltmisjonærer og misjonsorganisasjoner økonomisk; ikke minst tyske og østeuropeiske.

Etter hvert som jødemisjonsorganisasjonene i de andre nordiske landene og andre europeiske land sendte ut egne misjonærer, økte trykket også på ledelsen i Israelsmissionen hos oss. Man måtte finne seg utsendinger, og ikke bare drive med pengestøtte til andre. Ellers ville man ikke på lang sikt klare å holde verken interessen eller gløden oppe. Så da Gjessing banket på døren, var det særdeles kjærkomment. Centralkomitteen hadde nok ønsket å sende ut folk de siste årene, særlig på 1880-tallet, men de stilte også strenge krav til den som skulle reise. For å være jødemisjonær i Europa, eller andre steder, var ingen enkel oppgave. Her krevdes både tid og tålmodighet, personlig egnethet og mye kunnskap.

Sørlandet, Kristiania og Lindås

Nå var imidlertid mannen på plass. Men hvem var han?
Ragnvald Gjessing var født i Kristiania. Slekten kom fra Sørlandet. I hovedstaden kan man si at de tilhørte den øvre middelklasse. Faren, Mathias Dahl Gjessing, var direktør for Den Norske Alminnelige Enkekasse. Den unge Ragnvald hadde gode evner, og tok det teologiske studiet, med eksamen i 1884, og praktikum året etter. I 1885 ble han utnevnt til kapellan i Lindås i Nordhordland. Her var han prest sammen med sokneprest Jacob Hveding. Det var her han virket da han meldte seg til tjeneste noen år senere.

Ragnvald Gjessing giftet seg i 1886 med Regine Louise Waage Erichsen (1863-1912). Hun var fra Bergen. At det ble Lindås som ble første tjenestested for den unge presten og familien, henger blant annet sammen med fruens bakgrunn. Senere er det svært lite vi får vite om fru Regine Louise. Når Ragnvald senere skriver både i Misjonsbladet og i brever, er hun så godt som ikke omtalt. Hun står ved sin mann last og brast i gode og vonde dager – det ble mange vonde – men fører altså en bemerkelsesverdig anonym tilværelse. Ekteparet fikk fire barn. Ett av dem mistet de i sykdom kort tid etter ankomst til Romania. To av barna ble født i Ungarn-perioden. Ragnvald Gjessing giftet seg for andre gang i 1920, med den 32-årige Helga Løken.

Han ble i 1899 utnevnt til sokneprest i Høgsfjord, Rogaland, med bopel i Høle. I 1908-11 var han stiftskapellan i Oslo bispedømme; årene 1911-1917 prest i Grønland, Oslo, og deretter ti år sokneprest i Wexels menighet, Oslo. Fra 1917-27 også lærer i misjonslære ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i hovedstaden.

Men hvordan gikk det? På mange måter gikk det ikke. Ytre sett kan man i en viss grad beskrive både innsatsen og resultatene i de årene han var ute, som mislykket. En feilplassert akademiker, var uttrykk som ble brukt om ham. Død og sorg banket fort på døren. Sykdom gjorde overflytting til et annet land nødvendig. Det han hadde lært under misjonsstudiet i Leipzig, viste seg ikke å passe helt til de forholdene han møtte. Få jøder tok imot Jesus som sin personlige frelser. Frustrasjoner ble det mange av, både ut og hjemme. Ledelsen i Norge opplevde i perioder å ha lite kontakt med Gjessing, og vice versa.

Et frø ble sådd

Likevel; det ble sådd et frø. Man har sett det samme i flere land; Kina ikke minst. Kanskje vi kan si det slik at én måtte ofre seg først, for at de neste skulle få høste. Det ble Gjessing og hans families store kall. For etter at han reiste hjem, begynte ting å skje. Da kom andre utsendinger ut; skole- og menighetsarbeid ble satt i gang, og vi fikk på noen områder en blomstringstid i noen tiår, før de brune skyggene fra andre verdenskrig satte en stopper for arbeidet og veksten. Enn den dag i dag aner man spor tilbake til dette rike misjonsarbeidet i Romania og Ungarn, når man besøker Ebenezerhjemmet og Beit Eliahu-menigheten; begge i Haifa.

Det er sagt om Gjessing at han tegnet bildet av seg selv altfor utydelig. Det var langt mer frukt enn han opplyste om. Ikke minst var det flere jøder som hadde kommet til tro på Jesus som Messias. Den gang ble de ikke kalt messianske, men heller jødekristne. Disse var nært knyttet til Ragnvald Gjessing, og sørget da han reiste. Man kan også beskrive Ragnvald Gjessing som en særdeles trofast arbeider i Herrens vingård. Han var alene, og sto på sin post også da det buttet imot nær sagt på alle fronter. Han sa også selv at det er en grunnlov i alt misjonsarbeid at én sår, og en annen høster. Innhøstningen i denne sammenhengen var det Gisle Johnson, Otto von Harling, Olga Olaussen, Antonia Aniksdal, Cilgia og Magne Solheim, og mange flere, som fikk oppleve. Men det er en annen historie.