Trenger vi en israels-teologi? Ja!

Det er fullt mulig å se opprettelsen av staten Israel som et ledd i Guds plan for å bevare det jødiske folk, uten at det betyr at man legitimerer urett og undertrykkelse av det palestinske folk.

Hvem er det egentlig Sommerfeldt anklager, og hvorfor tar ikke Bispemøtet tak i utfordringer som er mer dagsaktuelle i kirken når det gjelder israelsteologi? Det er vårt spørsmål og utfordring til Bispemøtet. Vi gjenkjenner nemlig ikke kritikken når vi ser på en bred kirkelig kontekst i Norge. Derimot er det flere andre israelsteologiske emner Bispemøtet burde uttalt seg om når det gjelder forholdet mellom kirken og det jødiske folk. Her er Bispemøtet tause.

Den Norske Israelsmisjon mener også det er kritikkverdig at biskopene, som med rette påpeker at vi må lytte til våre trossøsken i Midøsten, ikke selv lytter eller viser vilje til å høre på evangelikale arabiske ledere eller Jesus-troende (messianske) jøder. Vi vil derfor, som vi har gjort ved flere andre anledninger, oppfordre og invitere norske kirkeledere og Bispemøtet til også å utvide sine perspektiver i Midtøsten, og lytte til flere av våre trossøsken i Israel.

Sommerfeldt sier han angriper «kristensionisme», men i realiteten angriper han en gruppering innenfor såkalt dispensjonalismen. Dispensjonalismen fortjener en lengre forklaring, og det finnes flere utrykk og retninger. Helt kort har den sine røtter fra den amerikanske teologen John Nelson Darby, og hevder at Gud har to folk og to frelseshusholdninger, og at disse ikke må blandes sammen. Oskar Skarsaune har en lengre artikkel (gå til side) om dette.

Vi har også kritisert dispansjonalismen, men Sommerfeldt generaliserer og eksemplifiserer med ytterliggående synspunkt fra enkelte grupper innenfor denne retningen. Det er utfordrende. Visst finnes det grupper, særlig i USA, som rammes av biskopenes karakteristikk og kritikk. Men de fleste evangelikale som vi kjenner, vil ikke kjenne seg igjen i biskopenes uttalelse.

Men er det amerikanske grupperinger som er målgruppen for Bispemøtets uttalelse og kritikk? Kritikken er viktig, men vårt inntrykk er at den bevegelsen som kritiseres er langt fra så dominerende i Norge at det skulle kreve en slik kraftsalve som Bispemøtet gir. Vi har til gode å høre en preken i Dnk som legger opp til Bispemøtets definisjon, og som dermed rammes av kritikken.

Når Bispemøtet uttaler seg om israelsteologi, er det andre tematikker vi mener er mer dagsaktuelle og dominerende i en norsk kirkelig kontekst. Det gjelder blant annet en klassisk anti-jødisk lesning av evangeliene, og en anti-sionistisk og anti-judaistisk forkynnelse. Sagt med andre ord, en forkynnelse som både karikerer og karakteriserer det jødiske folk og den mosaiske tro på en måte som jøder i beste fall ikke vil kjenne seg igjen i, og i verste fall vil underbygge antisemittiske holdninger. Det er også en stadig økende anti-israelsk holdning i Norge, som i enkelte tilfeller fremstår som en ny form for antijudaisme. En slik antijudaistisk holdning har i noen tilfeller også en skremmende retorikk, som grenser mot antisemittisme.

Trenger vi en israelsteologi? Ja! Den Norske Israelsmisjon publiserte i 2004 sin Prinsipperklæring (gå til PDF). Den fikk ganske stor oppslutning i Kristen-Norge, også blant biskopene. Her presenteres en israelsteologi som fremholder at utvelgelsen av Israel (det jødiske folk) står fast, samtidig som vi presiserer at utvelgelsen ikke handler om privilegier som gir rett til diskriminering eller undertrykkelse.

Samtidig løfter vi fram troens jødiske utgangspunkt, altså våre jødiske røtter. Den kristne kirke har fra første stund basert sin bekjennelse på to grunnleggende overbevisninger. For det første: Vi tror på Abrahams, Isak og Jakobs Gud – Israels Gud. Det andre: Jesus er Israels Messias, og derfor er han også verdens redningsmann.

Som kristne står vi derfor i et spesielt forhold til det jødiske folk, enten vi vil det eller ikke. Jesus var jøde, og de første jesustroende menneskene var jøder. Bibelen er skrevet av jøder, i en jødisk kontekst og i en jødisk kultur. Likevel er ikke Gud bare jødens Gud, han er universell. Et av mysteriene Paulus løfter fram er jo nettopp at Gud er én, han som rettferdiggjør både jøder og folkeslagene ved samme tro (Rom 3,29-30).

At vi som ikke-jøder har fått del i frelsen og nåden, betyr i midlertidig ikke at kirken har erstattet det jødiske folk, eller at det jødiske folk er forkastet av Gud. En slik tolkning beror i bestefall på feillesning av Det nye testamentet. Vi fremholder at det universelle (det som gjelder alle mennesker) og det partikulære (det jødiske folk) ikke slår hverandre i hjel. Man må ikke velge mellom det ene eller det andre. I Kristus er vi et utvidet gudsfolk. Dette perspektivet forsterker troens jødiske utgangspunkt og vårt forhold til det jødiske folk, samtidig som det ikke går på bekostning av andre folkegrupper. I dette ligger også den enheten både jøder og hedninger er i Kristus, slik Paulus utrykker det i Efeserbrevet kapittel 4.

Det er ifølge Bispemøtet også uenighet om hvordan landløftene skal fortolkes. Det er det også i Den Norske Israelsmisjon, ikke minst når det gjelder de konkrete oppfyllelsene. Samtidig mener Israelsmisjonen at det er fullt mulig å se opprettelsen av staten Israel som et ledd i Guds plan for å bevare det jødiske folk. Det går fint an å tro og forkynne at Gud har gitt løfter knyttet til landet, og at disse løftene står fast, uten at det betyr at man legitimerer urett og undertrykkelse av den palestinske folk. Det er altså ikke enten/eller.

Trenger vi en israels-teologi? Ja!
Vegard F. Soltveit
Generalsekretær

Kronikken har også blitt publisert på VL.no (gå til kronikken).