Knut Holter, professor ved NLA Høgskolen
Knut Holter, professor ved NLA Høgskolen

Vekkelse og bibelbruk på det afrikanske kontinentet

I løpet av de siste 100 årene har en opplevd et religionsskifte i Afrika. To tredjedeler av befolkningen sør for Sahara er medlem av en kristen kirke, men for 100 år siden var det bare marginale grupper som tilhørte en kristen kirke med unntak av de ortodokse kirkene i Egypt og Etiopia. I 1900 var det omtrent 9 millioner kristne på det afrikanske kontinentet. I år 2000 hadde tallet steget til 335 millioner. Det er en kirkevekkelse som mangler sidestykke, og som en knapt har opplevd tidligere i kirkens verdenshistorie.

Midt i denne vekkelsen blir jeg nysgjerrig på hvilket forhold afrikanske kristne får til Bibelen. For å se nærmere på bibelbruk på det afrikanske kontinentet, setter jeg med ned for en prat med professor ved NLA Høgskolen, Knut Holter. 

Afrika er blitt kristendommens tyngdepunkt

Det er ingen tvil om at tyngdepunktet til den kristne kirken har endret seg dramatisk de siste 100 årene. Nesten halvparten av verdens kristne bor nå i Afrika eller Latin-Amerika. Det er faktisk flere afrikanske misjonærer i Europa, enn det er europeiske misjonærer i Afrika. Vi kan også se dette skiftet i medlemmer av det som tidligere ble sett på som vestlige kirkesamfunn.

– ­På verdensbasis finnes det omtrent 80 millioner anglikanere. 20 millioner av dem bor i Nigeria. Altså er hver fjerde anglikaner en nigerianer, forteller Knut Holter.

Han forteller videre at en kan se den samme tendensen innenfor den lutherske kirke. Globalt er det omtrent 60 millioner som er medlem av et luthersk kirkesamfunn. Bare i Etiopia finner man 10-11 millioner av dem, 4-5 millioner av dem i Tanzania og tilsvarende 4-5 millioner lutheranere i Madagaskar.

– Bare i disse tre landene, hvor norsk misjon har vært aktiv, har vi samlet en tredjedel av verdens lutheranere, poengterer han.

Av alle verdens kristne regnes 25% av verdens kristne å være på det afrikanske kontinentet. Denne utviklingen av afrikansk kirkeliv er helt spesiell, og det snakkes om det afrikanske mirakelet. Men hvorfor skjer det nå?

For det store flertallet i Afrika, dersom en ser bort fra de ortodokse kirkene i Egypt og Etiopia, kom kristendommen parallellt med koloniseringen. En kunne kanskje sett for seg at kristendommens tilknytning til koloniseringen kunne blitt en hindring for kirkeveksten og at Bibelen som en vestlig bok kunne ha blitt forkastet. Det overraskende er at det motsatte har skjedd.

– Bibelen er i stedet omfavnet og nærmest blitt gjort til en afrikans bok, forteller Holter.

Han foreller at Bibelen er blitt afrikansk på den måten at den blir lest inn i den afrikanske erfaringen. Holter forteller at det er vanskelig å si noe endelig om hvorfor dette har skjedd, men han understreker at det har skjedd og at en kan utforske enkelte sider ved det. Ikke minst den store bruken av Bibelen og Det gamle testamentet (GT).

Det gamle testamentet minner om den afrikanske erfaringen

GT kan synes å være langt mer populært i afrikansk kristenhet, enn i vesten. Holter tror det kan forklares med at den verdens- og livsforståelse som en møter i GT, ligger nært den afrikanske erfaringen. Han nevner fellestrekk som primærnæringene, jordbrukskulturen, nomadekulturen, erfaringen av sult, erfaringen av overflod, undertrykkelse og frigjøring.

– Hele den afrikanske erfaringen fra de siste 100 årene, kan man finne paralleller til i Det gamle testamentet, sier Holter.

Han forteller videre at Bibelen også er blitt en bruksbok. Der hvor en i vesten har tendenser til å nedtone bibellesning, finner man det motsatte i afrikansk kristenhet. Holter understreker at han generaliserer, men at det er et tydelig skille mellom vestlig og afrikansk kristenhets forhold til Bibelen i hverdagen og i samfunnet.

Han nevner blant annet de mange gatepredikantene en kan finne i byer på det afrikanske kontinentet. Et annet eksempel som Holter deler er fra hovedstaden Antananarivo i Madagaskar, fra et sted som heter Trappene. Der møtte han fire bibelselgere på rekke og rad med rundt 30 meters mellomrom.

– Bibelen er til de grader til stede i dagliglivet. Den ligger åpent på bordet og er en naturlig del av hverdagslivet, selv i TV-reklamer, sier han.

Forholdet mellom GT og NT

De siste årene har det vært en debatt i den kristne dagspressen om blant annet forholdet mellom GT og NT, og hvilken rolle GT skal ha i gudstjenestene. Hvordan ser dette forholdet ut i afrikansk kristenliv.

– Rent teologisk vil jeg tro at en finner den samme tenkningen som i de store kirkesamfunnene i vesten som en gjør i de sammen kirkesamfunnene i vesten. Den store forskjellen er i bruken.

Dette hevder Holter at særlig kommer frem i forkynnelsen hvor GT brukes mye mer enn i vestlige sammenhenger.

– I norsk tradisjon så brukes Det gamle testamentet svært lite i gudstjenester i Den Norske kirke, noe mer på bedehuset. Men i mange afrikanske kirker spiller det en mer aktiv rolle, forteller Holter.

De fleste afrikanske kirker virker å sidestille de to testamentene. Det kan skille seg fra en luthersk forståelse hvor en ser en dynamikk mellom de to testamentene der en skiller noe mellom kjernen av Guds ord og det som er periferi. Holter sier likevel at den store forskjellen handler først og fremst om volum.

Vekkelse og bibelbruk på det afrikanske kontinentet

 

Hvordan bruker man GT?

– Poenget med all kristen forkynnelse er å si at dette leser vi ikke fordi vi er museumsvoktere for noen flotte, gamle tekster, men at vi leser dem fordi de er Guds ord til oss i dag, sier Holter.

Han understreker at Det gamle testamentet blir lest rett inn i en afrikansk hverdag. Eksempelvis har en innenfor frigjøringsteologien lest exodusfortellingen som et mønster for hvordan Gud er. At Gud er på de undertrykte og de fattiges side. Da har de en referanse å vise til som også kan aktualiseres i deres erfaring. Dette gjelder under flere hermeneutiske strømninger.

– Tekstene hjelper oss å tolke erfaringen, og erfaringen hjelper oss å tolke tekstene. Slik er det en kontinuerlig dialog mellom tekst og erfaring, reflekterer Holter.

GT, tilhørighet og Israels tapte stammer

Mange av de afrikanskinitierte kirkesamfunnene er veldig opptatt av GT. Et godt eksempel er et kirkesamfunn i Nigeria som består av rundt 10 millioner medlemmer, som heter «Kjeruber og serafer». Et navn som sier noe om hvor opptatt en er av GT.

Det finnes også et fenomen hvor enkelte afrikanske grupper hevder tilhørighet til Israels tapte stammer. Noen har hatt en jødisk identitet over lang tid, mens andre har tatt til seg denne identiteten helt nylig. Et eksempel på det førstnevnte er Beta Israel i Etiopia.

 – De aller fleste av dem ble hentet til Israel i forbindelse med forferdelige tider i Etiopia, forteller Holter.

Det finnes også andre afrikanske grupper med en lengre jødisk tradisjon, som Iboene i Nigeria eller Lemba i Zimbabwe og Sør-Afrika. Samtidig vokser det frem andre grupper som helt nylig har begynt å utvikle en jødisk tilhørighet og som bygger såkalte tilhørighetsmyter. Mange av disse oppgir at de leste i Bibelen om israelittene og fant de ut av at dette måtte være dem. Et klassisk eksempel kan være at en leser om omskjærelse, samtidig som de selv praktiserer omskjærelse. Dermed dannes en tilknytning eller tilhørighet til dem en leser om i GT.

– Når de først har fått denne ideen, om at de er i slekt med de gamle israelittene, da bekrefter alt den ideen, forteller Holter.

Denne ideen utvikler seg gjerne og blir altomfattende. Mange afrikanske grupper hevder også en språklig slektskap til hebraisk. Noen utvikler også tilknytning til riter, skikk og tradisjoner hvor de mest vanlige er bønnesjal og kipa. Noen tar også inn hebraiske ledd i gudstjenesten.

Kan være problematisk

– Det er sider ved denne judafiseringen som er problematisk fra et jødisk perspektiv, advarer Holter.

For enkelte grupper vil ikke bare si at de er jøder, men at ‘vi er de egentlige jødene’, og dermed havner i en erstatningsteologi eller i ren antisemittisme. Det er selvsagt svært problematisk, men Holter minner om at de aller fleste ikke utvikler en slik tanke.

– De fleste afrikanske gruppene som utvikler en konstruerer jødisk tilhørighet, er positive til de store og tradisjonelle jødiske miljøene, samt til staten. Israel, slår han fast.

Hvor omfattende en slik konstruksjon av jødisk tilhørighet er, er vanskelig å fastslå. Holter poengterer også dersom en skulle utfordre personer som tilhører f.eks. iboene eller lambaene, om de er jødiske eller kristne, så kunne kanskje mange av dem sagt at de var kristne.

– Graden av identifikasjon er veldig uklar, forklarer han.

Tilhørighetsfortellingene må ses i lys av kolonitiden

– I den afrikanske konteksten tror jeg det er vanskelig å forstå dette uten gjennom kolonitiden, sier Holter.

I denne perioden ble afrikansk kultur og religion sett ned på og ble fremstilt som mindre verdt. Da kontinentet ble frigjort fra kolonimaktene, begynte kirken en stedegengjøring av tro, teologi og praksis. Men graden varierer.

­– Det er klart at det er noen fordeler for disse gruppene å si at de er jøder. Da kan man nemlig også si at Guds interesse for afrikanere, ikke var noe som startet for cirka 200 år siden med den vestlige misjonsbevegelsen, påpeker Holter.

På den måten kan man konstruere en fortelling om et helt spesielt bånd med Gud, som strekker seg bakenfor kolonitiden. Dette er heller ikke ukjent i en vestlig kontekst.

– Det er ikke noe rart at en kan kjenne på behovet for å konstruere en slik tilhørighet, men noen ganger så krysser det en moralsk linje der det kan bli svært problematisk, avslutter Holter.

 

Av: Kristoffer Eknes, Markedsleder i Den Norske Israelsmisjon

 


Artikkelen er hentet fra bladet Først nr. 4/2022