Vladimir Pikman
Vladimir Pikman

Vitnesbyrd fra Vladimir Pikman

Vladimir Pikman vokste opp som jøde i det ateistiske Sovjetunionen, hvor ideen om en Gud ikke hadde noen plass, og det jødiske livet var noe man måtte skjule. Men det endret seg drastisk da jernteppet falt. Her forteller han sin historie.

På skolen ble jeg mobbet. En dag var det noen i klassen som hadde tegnet en Davidstjerne på ryggen min og skrevet “Dra hjem til Israel!” på pulten min. Men jeg hadde ikke lyst til å dra til Israel; jeg var Sovjet-patriot, og hadde ikke planer om å dra noe sted. De andre barna i klassen pleide å slå meg, så ofte ble jeg dradd inn i slåsskamper. De kalte meg «Din skitne jøde!» og gjorde narr av etternavnet mitt fordi det ikke hørtes russisk eller ukrainsk ut. All mobbingen hadde med min jødiske identitet å gjøre, og jeg husker jeg følte meg såret og tråkket på. 

«Det finnes ingen Gud!» var parolen både hjemme i familien og på skolen. Vi tilhørte tredje generasjon av jødiske ateister i Sovjetunionen – og var stolte av det! Like fullt hadde vi en sterk jødisk identitet – jeg vet ikke om noen i min familie som ikke var bevisst sine jødiske røtter. Men vi ønsket ikke å gjøre livet vanskeligere enn nødvendig ved å tro på Gud i tillegg! Dermed var ikke Gud en del av vår jødiske kulturarv i Sovjet. 

Da Sovjetunionen begynte å slå sprekker på slutten av 80-tallet, medførte det plutselig en helt ny opplevelse av frihet. For første gang kunne vi leve ut det jødiske livet åpent uten å være redde for represalier fra samfunnet. For første gang lærte jeg om Holocaust på skolen. Jeg skjønte da at flere i min familie var blitt skutt under Babij Yar-massakren rett utenfor Kiev. Jeg begynte å lære hebraisk og ble en overbevist sionist. Jeg gikk til og med i synagogen – ikke for å tilbe Gud, men for å treffe andre jøder. Og da jeg endelig flyttet fra Ukraina til Israel, gikk min sionistiske drøm i oppfyllelse. Jeg var så lykkelig over å kunne forlate hjemlandet, at jeg kysset bakken da vi ankom Israel. 

En dag gikk jeg i Gamlebyen i Jerusalem, og kom til Klagemuren. Jeg ble overveldet av en følelse av å ha nådd målet for reisen. Det var ubeskrivelig da jeg gikk fram og berørte de tusen år gamle steinene som en gang hadde vært en del av templet vårt. Jeg hadde nådd høydepunktet i livet mitt. Der og da begynte jeg instinktivt å tro på Gud. 

Et par måneder stod jeg overfor en viktig avgjørelse i livet mitt, og bestemte meg for å spørre Gud om råd. Den eneste måten jeg visste om, var å skrive en lapp og legge den inn mellom steinene i Klagemuren, slik at Gud kunne lese den. På lappen ba jeg om Guds ledelse og retning i livet, og jeg lovet å ikke klage over svaret, uansett hva det ville bli. Allerede neste dag visste jeg hva jeg måtte gjøre: Gud ville at jeg skulle dra tilbake til Ukraina. Det var slett ikke det jeg hadde sett for meg, så løftet om ikke å klage var fort glemt! Hvordan kunne Gud gjøre dette mot meg?

På vei tilbake til hjemlandet møtte jeg noen som ga meg et nytestamente på russisk, som var førstespråket mitt da. Jeg ønsket å forklare at jeg var jødisk, og at Det nye testamentet ikke var for oss. Men samtidig elsket jeg å lese bøker, så det endte med at jeg takket ja. På den tiden hadde jeg en jødisk venn – han var den mest jødiske personen jeg noen gang hadde møtt – som jeg var veldig glad i og respekterte høyt. Han sa til meg: «Vladimir, du er en synder! Du kommer til å ende opp i helvetet hvis du ikke omvender deg og begynner å tro på Jesus!» Jeg sa tilbake at han var sprø, og at jeg aldri kom til å begynne å tro på Jesus. Jeg var jo jødisk! For meg var Det nye testamentet en antisemittisk, antijødisk bok.

Men da jeg til slutt begynte å lese det selv, ble jeg overrasket. Den var full av jødisk historie og jødisk humor, med en jødisk verdensanskuelse! Jeg syntes den til og med var mer jødisk enn Talmud! Jeg hadde ikke sett på meg selv som en synder som trengte frelse – jeg hadde en god utdannelse, en lovende karriere, og jeg levde et sømmelig liv. Men den dagen var det som om sløret ble tatt bort fra øynene mine, og jeg så meg selv slik jeg virkelig var. Jeg forstod at jeg ikke var et så godt menneske som jeg likte å framstå som. Og jeg skjønte at Jesus var den eneste som kunne redde meg. 

Den neste dagen fortalte jeg mine foreldre at jeg hadde begynt å tro på Jesus – at Han var den jødiske Messias. De tenkte først at dette var noe som kom til å gå over, men skjønte etter hvert at forandringen i livet mitt var ekte. Jeg oppdaget selv mer og mer hvor jødisk Jesus var. Og jeg er blitt enda stoltere over å være jødisk når jeg ser hvilken Messias vi har!