Tekstgjennomgåelse for: 28. april 2024 -

 5. søndag i påsketiden

Prekentekst: Luk 13,18-21
Lesetekst I: 1 Kong 17,8-16. Alternativ lesetekst I: Apg 2,42-47
Lesetekst II: Rom 12,1-3

Den første påskehistorien handler om utferden fra Egypt, om påskelammenes blod som beskyttet mot den siste, ødeleggende landeplagen, og om frigjøring fra slaveriet. Da Sivsjøen hadde delt seg i to, og israelittene hadde gått tørrskodd over og var berget, ble det naturlige spørsmålet: Hva nå? Nå begynte det nye livet som Guds folk. Nå begynte vandringen hjemover.

Den andre påskehistorien handler om Jesu død og oppstandelse. Han er vårt påskelam som ble slaktet for at vi skulle ha liv og fred. Han satte oss fri fra slaveriet under grunnkreftene i verden. Da alt håp var ute, laget han en vei gjennom dødens hav. Når vi gjennom dåp og tro har koblet oss på denne underfulle historien og latt den bli fortellingen om vårt eget liv, blir det naturlige spørsmålet: Hva nå? Nå kaller Jesus oss til å være hans folk og følge ham på veien hjem til himmelen.[1]

Påsketidens bibeltekster svarer på ulike måter på spørsmålet: «Hva nå?» Svarene er både deskriptive og normative. De beskriver hvordan Guds rikes komme og Kristi død og oppstandelse har forandret verden og våre liv. Og de formaner oss til å leve det nye livet.

Den frittalende og i manges øyne fabelaktige amerikanske teologen Stanley Hauerwas oppsummerer budskapet sitt slik på hjemmesiden sin: «I take it to be crucial that Christians must live in a manner that their lives are unintelligible if the God we worship in Jesus Christ does not exist.»

Sennepsfrøet og surdeigen

Jeg lar disse betraktningene danne et bakteppe når jeg nå vender meg til evangelieteksten fra Lukas: Her forteller Jesus to korte lignelser om Guds rike. De har flere ting til felles: For det første er det overraskende stor kraft i både sennepsfrøet og den lille klumpen med surdeig; et beskjedent utgangspunkt vokser til noe stort.[2] Fra et lite frø kommer et flere meter høyt og litt buskete tre. Tre mål mel tilsvarer ca 20 kg mel. Det er 10 ganger så mye som i mine største deiger. Likevel klarer den lille klumpen med surdeig å gjennomsyre alt. Guds rike startet med et barn i en krybbe, en alminnelig utseende mann på et esel, en henrettet uromann. Men mot alle odds begynte det å ta plass i verden, på bekostning av de kreftene som vil det motsatte av Guds rike.

Selv om sennepsfrøet og surdeigen har stor kraft, er ikke lignelsene om dem triumfalistiske. Flere ganger i Bibelen er trær brukt som bilder på store rikers vekst og fall. Språkbruken kan ligge tett opp til Luk 13,19 (Dan 4,10-28 og Esek 17), men Luk 13,19 fremstår som en bevisst kontrast: Guds rike er ikke som en mektig og høyreist seder som kan utløse ærefrykt det ene øyeblikket og hugges ned det neste øyeblikket, nei, det er som en sennepsbusk: Den er ikke så storslagen å se til, men har du først fått den i hagen, er det vanskelig å bli kvitt den. Den sprer seg som et ugress. Litt som den norske skvallerkålen! Surdeigs-bildet er hentet fra en tid da baking primært var kvinnearbeid. Konnotasjonen til kvinnenes kjøkken er avvæpnende. Men man skal ikke undervurdere vanlige hverdagsmenneskers evne til å få til det de vil – ikke gjennom konfrontasjon, men gjennom å være lure og tålmodige. Slik er det også med Guds rike: Det kan transformere menneskers karakter og hele kulturer, uten bruk av vold og makt.

For det andre beskriver lignelsene organiske prosesser som skjer av seg selv og tar den tiden de tar. (jfr Mark 4,28: «Av seg selv [avtomatæ] gir jorden grøde…») Mennesker kan nok gjødsle og vanne der frøet er sådd, eller sørge for riktig temperatur for surdeigen. Men aller mest handler det om å vente og takke. Det nytter lite å prøve å forsere prosessene. Menneskene kan ikke kontrollere Guds rike. Men vi kan bli med på ferden, la oss fascinere, og gjøre det lille vi kan!

For det tredje blir det ferdige resultatet til velsignelse for andre. Fuglene finner et sted hvor de kan finne ly og bygge rede. Sennep setter god smak på maten, og ble i bibelsk tid brukt som medisinplante. Brød av 20 kilo mel er mye brød! Og John T. Carroll skriver i sin Lukaskommentar at det «would be sufficient to feed a large company.»[3] Det er bare å rope inn til mat, for her er det både næring og fellesskap å få. På samme måte gir Guds rike en overflod av liv og føde. Det er et tilfluktssted og et nådested, og det utfordrer oss til å dele denne overfloden videre.

Alt i alt tegner lignelsene opp Guds rike som kraftfullt, overraskende, annerledes, livgivende – og fremfor alt: Guds. Det finnes i verden. Det er synlig og usynlig. Det inviterer oss og andre inn.

La meg nevne en fjerde ting: Begge bildene, om sennepsfrøet og surdeigen, har noe provoserende ved seg, ja, noe ukontrollerbart og grenseløst. Ifølge gammeltestamentlig lovgivning var det viktig å ikke blande ting, men holde dem fra hverandre: Ikke pløye med okse og esel sammen. Ikke veve med ull og lin sammen. Og ikke blande ulike avlinger ved å så mellom vinstokkene. (5 Mos 22,9-11) Sennepstreet lagde rot i systemet. Den var ikke så lett å kontrollere, og spredte seg der den ville. Og fuglene som bygde reder mellom greinen, høres så søte ut, men fugler spiste korn, og kan være et symbol på at Guds rike kan ha en nedbrytende virkning på falske riker som har bygd seg opp i konkurranse med det.

Når det gjelder surdeigen, er den brukt som bilde på syndens og forfallets tendens til å vokse og gjennomtrenge mennesker og samfunn. Vi trenger ikke gå lenger enn til Luk 12,1! Se også 1 Kor 5,6-8.[4] Jesus snur bildebruken aldeles på hodet. Så umulig å få has på som synden – så umulig er Guds rike å få has på!

Sjur Isaksen er blant dem som trekker frem at dagens tekst inneholder et ord som ikke brukes noe annet sted i NT: egkryptå, som betyr å gjemme eller pakke inn i. Surdeigen legges inn i de tre mål med mel. Jeg må tenke på jomfru Maria, som tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte (Juleevangeliet, Luk 2). «Det er mulig å se dette som et uttrykk for at Guds rike vokser i stillhet og i det skjulte. Jesus la vekt på at disiplenes fromhet ikke skulle demonstreres på gatehjørner og i høylytt bønn.»[5]

Lesetekstene

Fortellingen om enken i Sarepta viser oss en Gud som kommer til oss for å gi «liv og overflod» (Joh 10,10). På den måten finnes det en bro mellom krukke-underet i Sarepta, det frodige sennepstreet og den rause mengden med brød i Luk 13. For den som ønsker å utforske teksten nærmere, anbefales Torill Farstad Dahls kapittel om den i den ferske boka Samklang. Det gamle testamentet i Den norske kirkes prekener (Verbum forlag 2023), som er et resultat av fantastisk innsats fra et nærmest samlet GT-miljø i Norge.

Apg-teksten beskriver selve urmenigheten. Den som spør: «Hva nå?» finner mange svar her. For her finnes svært mange av de elementene som til alle tider har preget sunne og sanne kristne forsamlinger: Vi kjenner de fire B-ene: Bibel, (liturgisk) bønn, broder- og søsterfellesskap og brødsbrytelse. I tillegg har jeg alltid bitt meg merke i at denne tidlige menigheten møttes på to arenaer: I det offentlige rom og i hjemmene. Det er forbilledlig for oss i dag. Og de maktet å forene et nært fellesskap seg imellom, med åpenhet og gjestfrihet mot nye. «Alle satte pris på dem.» De var også herlig frigjorte fra bindinger til eiendom og penger. Det er et ømt punkt for mange kristne i den rike del av verden. Jesus talte mye om rikdommens farer.

Romerbrevsteksten formaner de kristne om å la seg forvandle. Det kristne livet handler om mer enn lydighet mot ytre bud; hele karakteren skal gjennomsyres av Guds rikes verdier, slik surdeigen syrner melet. Guds rike skal vokse frem i den enkelte og i det enkelte fellesskapet, slik sennepsplanten spirer og gror og tar mer og mer plass.

 


[1] «Hva nå?»-spørsmålet er lånt fra Stian Kilde Aarebrot: «Plastisk teologi. Kunsten å forme livet.»

[2] Lukas-varianten av lignelsen om sennepsfrøet påstår riktignok ikke, i motsetning til Matt og Mark, at sennepsfrøet er det minste frøet, eller at sennepsplanten er den største hageveksten, men betydningen synes ikke å bli svekket. Det finnes flere ulike sennepsplanter. Den som vil, kan lese seg opp på botanikken, men dette er nok ikke nødvendig for å gripe hovedpoengene.

[3] John T. Carroll: «Luke. A commentary” i The New Testament Library (2012) s 288.

[4] For mer grundig oversikt over surdeigen som fenomen og symbol i GT, NT og rabbinsk tradisjon, se artikkelen

«Lessons from Leaven» på jewsforjesus.com

[5] Sjur Isaksen: «Ordet gjennom året. Evangeliebetraktninger over andre tekstrekke.» (Luther forlag 2011)

Skrevet av: Kathrine Tallaksen Skjerdal

Sokneprest i Høvåg