Tekstgjennomgåelse for: 14. april 2024 -

 3.  søndag i påsketiden

Prekentekst: Joh 10,1–10
Lesetekst I: Esek 34,23–31 (eller Apg 3,12–21)
Lesetekst II: Hebr 13,20–21

Bakteppe

Hyrdene har vært mange i Israels historie. Mange har vært troløse. Men Jesus tar ikke oppgjør med det store antall mennesker som Gud har brukt gjennom sin historie med Israel, når han nevner «de som har kommet før Ham». Moses og David passer inn i gjeterbildet. De var begge gjetere, Moses for sin svigerfar Jetro, og David for sin far Isai. Begge er – i kraft av profetiene som er knyttet til dem og i lys av Det nye testamente – forbilder på Jesus Messias.

5 Mos 18,15ff; Joh 1,45; 6,14; Jes 63,11-12; 2 Sam 7,16; Jes 11,1; Jes 55,3; Esek 34.

Tekstens disposisjon

Evangelieteksten fra Joh 10,1-10 består av to deler. Teksten er knapp i formen og hver setning er ladet med sitt eget innhold. Den første delen må leses i lys av den andre, der Jesus forklarer, og drar sluttpoenget.

Vers 1-3: Den som går inn til saueflokken gjennom porten – og de som ikke gjør det. Vers 34: Den som er sauenes gjeter, har portvokterens og sauenes tillit. Vers 5: Sauene kjenner ikke stemmen til den fremmede, og flykter. Vers 6: Lignelsen blir ikke forstått. Vers 7: Jesus forklarer: Han er porten inn til sauene. Vers 8: Koblingen til vers 1: De som har kommet før, som ikke har gått gjennom porten, er tyver og røvere. Vers 9: Å gå inn gjennom porten, gir frelse, frihet og føde. Vers 10: Forskjellen mellom tyven og Jesus.

Budskap

Gjeteren for sauene kan lettest forstås som den som har vært tro mot Guds ord og veiledning, det vil si alle som gjennom historien har vært trofaste i kall og teneste for Hans folk – her forstått som det jødiske folket. De har gått inn gjennom porten, det vil si de har levd i henhold til – og pekt på – paktene, historien, torahen, løftene. Herrens stemme er gjenkjennelig gjennom dem.

Men bildet Jesus tegner av gjeteren for sauene, er også et bilde på ham selv.  Han er alt det som paktene, historien, torahen, løftene – har pekt fram mot. Hyrdens stemme er både Jesu stemme, og stemmen til dem som taler som Ham. I de seks første versene kan vi skjelne to lignelser i én: Om porten, – og om gjeteren.

I den andre delen av vår tekst forstår vi at porten inn til sauene, er Jesus.  Sauene er de som utgjør fellesskapet rundt ham. Man kan saktens gli inn i flokken («ved å klatre over gjerdet») og utgi seg for å være både sau med rettmessig plass i flokken, – og hyrde. Men det er inngangen gjennom porten – det vil si relasjonen til Jesus – som gir del i frelsesgodene: frelse, frihet og føde. Og det er inngangen gjennom Ham – det vil si troen på Ham, som den lovede Messias, som Guds sønn og verdens Frelser, som er avgjørende moment for den som skal være gjeter. Referansen til den sterkt messiansk pregede Salme 118, er verd å merke seg: «Dette er Herrens port, de rettferdige skal gå inn gjennom den» Salme 118,20 (BS 1978/1930)

Kontekst hos Johannes

Forut for vår tekst finner vi fortellingen om den blinde mannen som Jesus helbredet. Det hele står i en større sammenheng, der Jesus er i Jerusalem til løvhyttefesten, kap. 7ff. Det oppstår kontroverser i møte med de jødiske ledere, knyttet til det Jesus sier om seg selv: Han gir det levende vannet, Han er verdens lys, motiver som begge er nært knyttet til løvhyttefesten. Slik knyttet han seg sterkt til den jødiske overlevering. Han blir den som det hele peker fram mot, som om Han er: Messias! I vår tekst i Johannes 10 gir han seg ytterligere til kjenne: Jeg er døren. Og siden: Jeg er den gode gjeteren. Jesu motstandere ser ingen kontinuitet, men setter ham derimot opp mot de gjetere som har gått foran, jfr 9,28f.

«Jeg er»-formelen, gresk:«Ego eimi», går stadig igjen i Johannesevangeliet. Jeg er: «Det sanne brødet», «det levende vannet», «verdens lys», «oppstandelsen og livet». Vi minnes Guds selvpresentasjon som Jahve – «Jeg er den jeg er» – i sitt møte med Moses i tornebusken ved Horeb, 2 Mos 3. Det mest utvetydige «Jeg er»-utsagnet hos Johannes får vi kanskje i 8,24: Dersom dere ikke tror at Jeg er, skal dere dø i deres synder. Gjennom disse «jeg er»-utsagnene, gir Jesus til kjenne sin identitet. I dag er det kanskje særskilt relevant å merke oss det kjente utsagnet fra Johannes 14: «Jeg er veien, sannheten og livet».

Opp på prekestolen

Den som skal være gjeter i Jesu sted – må være gjenkjennelig i sitt budskap – med utgangspunkt i det Herren har sagt i sitt ord. Det er Hans stemme som må gjenkjennes. Denne søndagens tekst er på ny en påminnelse til predikanten om dette.

Det er en søndag for å være personlig – både i trøst og formaning. Det er trygge og nære bilder som brukes: gjeteren, relasjonen mellom ham og hans flokk, og tryggheten som finnes for flokken innenfor porten. Porten er Jesus.

Særlig de av oss som taler til en menighet der man er kjent med sauehold, kan spille på gjenkjennelsen mange vil ha når de hører lignelsen. En dyktig, lokal sauebonde som er kjent for godt sauehold, minnet meg nylig om at «det var til sauefolkene han kom først». Og da var det kanskje ikke bare for å vise hvor lavt han ønsket å nå – til de fattige, slik mange av oss har minnet om ved juletider. For nettopp sauefolkene var kjent med hvordan samspill mellom sauer og gjeter utspiller seg, med stemmen som er så kjent og gjør dem trygge, med betydningen av et «hjerteforhold» mellom gjeter og flokk, og med behovet flokken har for beskyttelse mot tyver og røvere – eller rovdyr. Jeg tror det er noe her som utgjør en grunn for at gjeterbildet er et så yndet bilde i vår bibel.

Så har den kjærlige formaning om den troendes absolutte behov for å «gå inn gjennom Jesus» – og leve under hans beskyttelse – i troen på ham – en viktig plass denne søndagen.

I begrepet «tyven» ligger det en advarsel mot den onde fiende, Djevelen. I vers 10 er vi ute av lignelsen og inne i realitetene. Man skal ikke gi den onde usunt mye oppmerksomhet. Men Jesus vil at vi skal vite at han eksisterer og hva han vil. Og i motsetning til tyven, er Jesus kommet «for at dere skal ha liv og overflod». Så skulle valget mellom de to si seg av seg selv. Jesus kom ikke for å ta fra oss noe, – men for å gjøre det den gode gjeter gjør: Lede til grønne enger med overflod (Salme 23). I dette ligger også en god link videre til fortsettelsen fra vår tekst: Jesu beskrivelse av seg selv som den gode gjeter: vers 11-16 og 27-29.

Jødisk og misjonalt sikte

Det jødiske folk har, gjennom Loven, Profetene og Skriftene – vårt GT – fått det som skal til for å gjenkjenne Jesus som Messias.  Den som går inn gjennom Ham, skal bli frelst. Det gjelder også det jødiske folket, «når sløret blir tatt bort» (2. Kor 3,16). Jesus tar oppgjør med de dårlige hyrder både i fortid og samtid. Men i sitt oppgjør og sine advarsler sikter han ikke til de gode. Tilbake dem, som Moses og David, er det kontinuitet, ikke brudd.

Søndagens lesetekst fra Brevet til Hebreerne, knytter på en særskilt måte den store hyrden, Jesus, til paktene. Og når det heter at det er en «evig pakts blod» – handler det om kontinuiteten mellom det blod jødene kjenner til fra sin offertjeneste og sin historie, 1 Mos 22; 2 Mos 12; Jes 53 – og blodet som fløt på Golgata. «Evig» er det som både var og er og blir. Det handler dypest sett om det samme blodet, det som var foregrepet i GT – det som er fullbrakt ved Jesus Messias – og som for alltid blir gjeldende, for både jøder og grekere.

Skrevet av: Bernt Rune Sandrib

Sokneprest i Hægebostad og Eiken