Prekentekst:  Matteus 26,6-13
Lesetekst I:   Jes 56, 6-8
Lesetekst II:  Rom 3:21-26

Hjemme hos Simon den spedalske

Tiden rett før påske tilbringer Jesus med sine venner i Betania, en forstad til Jerusalem på østsiden av Oljeberget. Denne fortellingen finnes også hos Johannes og Markus, mens Lukas forteller det som antakelig er en lignende historie som fant sted i Galilea.

Navnet Beit Aniya kan oversettes til noe sånt som «fattighuset», og var nok ikke å regne som et av Jerusalems finere strøk. Likevel har Jesus fått oppleve gjestfrihet her, både hos Marta, Maria og Lasarus, og i vår tekst; hos Simon den spedalske.

Spedalskhet var en svært smittsom og potensielt dødelig sykdom, derfor er det rart å lese at Jesus besøker en spedalsk. Vi får ingen ytterligere opplysninger om Simon – det er mulig at han har blitt frisk eller helbredet fra sykdommen, eller at han av andre grunner er utstøtt fra samfunnet og dermed omtales som en spedalsk selv om han faktisk ikke lider av sykdommen. Uansett trosser Jesus et sosialt stigma ved å besøke ham.

Den neste opplysningen vi får, bryter med bildet av den spedalskes hjem i «fattighuset»: En kvinne kommer med en alabastkrukke med kostbar salve. Johannes forteller at kvinnen var Maria, Martas søster, og at salven var nardussalve, importert fra det fjerne østen. Matteus kaller salven myrra – et ekko av vismennenes besøk i Betlehem i kapittel 2.

Vi får også vite at mengden var et «pund» eller en mina, kanskje 3-400 gram, og at verdien blir anslått å være 300 denarer – Tilsvarende en alminnelig, god årslønn!

Disiplenes reaksjon

I omtrent alle andre tilfeller ville disiplenes innsigelser vært berettigede: Dette så ut som et hårreisende, umoralsk sløseri! Tenk – Salve for 500.000 kr, tømt ut på et blunk! Det måtte jo være mange bedre måter å forvalte en slik verdi på – Hva om salven var blitt solgt, og pengene gitt til de fattige? Kunne ikke 1.000 sultende i Jerusalem vært mettet istedenfor?

I forrige kapittel hører vi at det å hjelpe de fattige, er det samme som å hjelpe Jesus – «Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (Matt 25:40). I Matteus 26 er det å gjøre noe for Jesus, å salve ham som soningsoffer, den beste hjelpen man kan gi til de fattige.

Fra parallelltekstene lærer vi at det var Judas som protesterte sterkest. Ikke av omsorg for de fattige, men fordi han selv forsynte seg av felleskassen. I Matteus’ tematiske fremstilling ser det ut som om dette var dråpen som fikk det til å flyte over for Judas, og han øyner bedre utbyttemuligheter ved å selge Jesus til overprestene i de påfølgende versene. Maria og Judas ser ut til å være motpoler. Begge har investert i Jesus. Kanskje forstår de begge at Jesus snart skal dø. Maria går «all in» og satser alt hun har på Jesus. Judas kutter tapet ved å forråde ham.

Salving til en gravferd

Uansett – Maria heller nardussalven over Jesu hode, i hvert fall ifølge Matteus og Markus. Johannes, som har hatt litt mer tid til å fordøye historien før han skriver sitt evangelium mot slutten av det første århundre, bruker et annet ord – «aleifo». Hun salvet ham. Ordet brukes i Septuaginta, den greske oversettelsen av GT, for salving av prestene som skulle bære frem offer. Han som var Messias – Den salvede – blir her salvet. Ikke på den flotte, stuerene, religiøse måten, ofte gjengitt med uttrykket «chrio» som i «christos» – Kristus. Dette er de fattiges salving. Universets herre, alfa og omega, alle tings begynnelse og ende, salvet i Jordan av Den Hellige Ånd som kom ned over ham som en due idet en røst lød fra himmelen som sa «Dette er min sønn, som jeg har glede i» … Og i all stillhet, med nardussalve helt over hodet hans av Maria, i Simon den spedalskes hjem i «fattighuset».

I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden (Jes 57:15)

Salvingen i Jordan innleder Jesu tjeneste, salvingen i Matt 26 er en salving til en gravferd. Jesu henrettelse som en lovbryter ville komme til å begrense muligheten for en skikkelig begravelse.

Matteus og Markus utelater at Maria også salver Jesu føtter og tørker dem med håret sitt. Den detaljen finnes kun hos Johannes. Jødiske kvinner skal egentlig dekke til håret i offentlighet.

Mishnah, den første delen av Talmud, forteller at hvis en gift kvinne gikk ute blant folk uten å dekke til håret, kunne mannen skille seg fra henne uten å gi økonomisk oppreising. En historie, angivelig fra Jesu samtid, forteller om to brødre, Ishmael og Josef b. Kimeth, som begge får utføre yppersteprestens plikter på Yom Kippur i ett og samme år. Deres mor blir spurt om hvilken rettferdig gjerning hun han gjort for at Gud skulle vise henne en så stor ære, og hun svarte «Bjelkene i huset mitt har aldri sett hårene på hodet mitt» – Hun slapp ikke en gang ut håret hjemme! I hennes oppfatning var det denne fromheten som gjorde at Gud anså henne som verdig til å ha to sønner som yppersteprest på Yom Kippur.

Maria ser fullstendig bort fra fromhetsidealet som sier at håret alltid skal tildekkes – Hun lar, bokstavelig talt, sløret falle for å komme nær Jesus og tjene ham. Ærlig og sårbar oppriktighet trumfer from fasade.

«De fattige har dere alltid hos dere», siterer Jesus fra 5. Mos 15:11. I GT er det et argument for å villig lukke opp hånden for de nødlidende og fattige i landet. Det er normalsituasjonen. Matteus 26 er et unntak. Det som skjer handler hverken om etikk eller symboler, men om en faktisk salving av et faktisk offer som faktisk skal dø, og som, en gang for alle, skal sone for verdens synd.

Kanskje er det nettopp derfor Jesus pålegger at denne fortellingen av nødvendighet hører med, overalt hvor evangeliet forkynnes.