Carl Paul Caspari

Caspari ble med fra starten da tyngdepunktet i Israelsmisjonen flyttet seg fra Stavanger til Christiania.

Carl Paul Caspari – Skulle aldri kommet til Norge

Carl Paul Caspari (1814-1892) var professor i teologi ved Universitetet i Christiania i rundt regnet et tredjedels århundre, og formann i Centralkomiteen for Israelsmisjonen fra 1866 til sin død i 1892. Men egentlig skulle han aldri ha kommet til Norge. Han skulle ha blitt nektet adgang! I ettertid er generasjoner av teologer, misjonsvenner og mange andre overlykkelige for at så ikke skjedde.

Caspari var nemlig jøde; begge foreldrene hans – Rebekka (født Schwabe) og Joseph – var jøder. Carl var født i Dessau, han ble døpt i 1838; og da tok han tilleggsnavnet Paul. Selvsagt opphørte han ikke å være jøde. Eller var det ikke så selvsagt? For oss som nå har nærkontakt med messianske jøder, er det selvsagt. Men på den tiden var det slett ikke så. Noe av forklaringen på hvorfor Caspari fikk adgang til Norge, kan ligge her. En luthersk teolog kan ikke være jøde. Det er jo en selvmotsigelse!?

Professor Gisle Johnson møtte Caspari i Leipzig og overvar noen av Casparis forelesninger. Caspari hadde da i flere år arbeidet med og undervist i både orientalske språk og teologi, ved flere fakulteter og i en periode som selvstendig vitenskapsmann. Johnson utfordret Caspari til å søke stilling som lektor ved universitetet i den norske hovedstaden. Det sies at Caspari da spurte om det var noen fare for at det ruslet bjørner i nærheten av universitetet; og likedan om det var muligheter for å kjøpe seg kaffe der. Da han fikk tilfredsstillende svar på disse spørsmålene, var det grønt lys. Han kom så til Norge høsten 1847.

Men da skal vi altså huske på at Norge fortsatt hadde en grunnlov som sa at det var ulovlig for jøder å oppholde seg i landet vårt. Riktignok var man da inne i en mangeårig prosess der målet var å forandre på Grunnloven. Men det skjedde ikke før i 1851. Likevel fikk altså Caspari så vidt man vet, ingen problemer. At det skulle ligge skjult en flokete innvandringssak i forbindelse med ansettelsen av ham som lektor ved Det teologiske fakultet, var det visst ingen som tenkte på eller ofret en tanke.

Samtidig var både studenter og kolleger ved universitetet, og folk i sin alminnelighet, klare over Casparis bakgrunn. Og han ble da også møtt med stor fascinasjon, og ikke lite forventning til både hans undervisning og hans person. En jøde som tror på Jesus? Og ikke bare det, men erklært og bevisst luthersk teolog?

Vi må i denne artikkelen la Casparis store og omfattende teologiske forskning og undervisning ligge. Sammen med nettopp Gisle Johnson ble han stående som landets fremste representant for luthersk ortodoksi i andre del av 1800-tallet. De var med og formet to-tre generasjoner med prester. Caspari ble utnevnt til ridder (1862) og til kommandør av St. Olavs orden 1. klasse (1876), og alt fra 1849 ble han medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Nevnes må også hans årelange innsats i Bibelselskapets sentralkomite, der man nøt godt av hans store språklige og teologiske kompetanse da Norge etter hvert fikk den første norske oversettelse av Bibelen.

I de nyere biografiene over Elias Blix og Bernt Støylen finner vi både mange og fornøyelige glimt av den kontakten som var mellom disse og Caspari. Det er ingen hemmelighet at Caspari gjerne så Blix som sin ettermann som professor. Slik gikk det imidlertid ikke, men det er en annen historie.

Caspari ble i 1849 gift med Marie Caroline Constanze von Zezschwitz (1830-1918). De fikk sønnen Theodor (1853-1948). Da Caspari Center i Jerusalem ble opprettet i 1983, fikk det navnet sitt nettopp fra Carl Paul Caspari.

Caspari ble med fra starten da tyngdepunktet i Israelsmisjonen flyttet seg fra Stavanger til Christiania. Centralkomiteen ble etablert i hovedstaden i 1861. Fem år senere ble nettopp Caspari formann, og dette vervet beholdt han til sin død i 1892.

Caspari ytret seg sjelden offentlig om Israelsmissionen sin sak. På denne tiden hadde man ingen utsendinger; og kretsapparatet var ikke utbygd. Man samlet inn midler, i perioder flere midler enn man greide å finne anvendelse for. Disse ble formidlet til flere tyske og etter hvert også østeuropeiske kontakter og misjonsselskaper. Israelsmissionen mottok i denne perioden en lang rekke impulser både teologisk, missiologisk og personlig fra ulike tyske miljø; ikke minst gjennom nettopp Carl Paul Caspari. Missionsbladet var da som nå den ”beste emissæren”; og man ga også ut andre publikasjoner og holdt slik sett ilden brennende. Israelsmisjonen fikk i disse årene gjennomslag i den norske kirke, og i nærkontakt med vekkelsene som fulgte både Gisle Johnson og andre. Det ble lagt vekt på at jødemisjonen måtte skje i nært samarbeid med hedningemisjonen.

Gjennom disse årene var Caspari den stabile og trygge lederen. Da organisasjonen etter lang tids leting endelig hadde funnet og kunne sende ut sin første misjonær (Ragnvald Gjessing), stilte Caspari opp og holdt spennende og innholdsrike taler som viste hva han tenkte. Både Jesus og apostlene gikk med det gode budskapet til jødene først, minnet Caspari om. Og Israel – både i GT og Romerbrevet - det er jødene, ikke kirken. Utdeling av NT på hebraisk er umåtelig viktig i misjonsarbeidet, sa Caspari. Og da han velsignet Gjessing, minnet han både ham og de andre om at han slett ikke går til en enkel gjerning, og at han ikke måtte forvente store resultater. Rett etter innvielsen av Gjessing senhøstes 1891, ble Caspari syk, og døde 9. februar 1892.

 
Siste nytt
Gladfest for misjonen på Kleppe
Krystallnatten markeres i to byer
Klart for julemesse på Brusand