Om sammenhengen mellom Det gamle og Det nye testamentet

Av: Reidar Hvalvik

Hiro er en japansk ungjente som er totalt fremmed for kristendommen, men hun har fått høre om Jesus og fattet interesse for ham. Hun får tak i en utgave av Det nye testamente og starter i begynnelsen, med Matteusevangeliet. Der møter Hiro en hel rekke ukjente navn. Allerede i det første verset støter hun på David og Abraham. Etter noen vers tales det om at «folket ble bortført til Babylon». Hvem er dette folket og hvem skjuler seg bak alle disse merkelige navnene? Hun oppfatter raskt at her er det noe som forutsettes – en historie om et folk som går forut for det som omtales i Det nye testamente. Her er det mer hun trenger å få kunnskap om.

Elijah er jøde, men svært uvitende når det gjelder kristendommen. Det eneste han har lært, er at det å være kristen er det helt motsatte av å være jøde. Kristendom og jødedom har ingenting med hverandre å gjøre. Ved en tilfeldighet kommer Elijah over et nytestamente – det er til og med skrevet på hebraisk. Han starter med å lese forfra (eller rettere: bakfra) i boken. Forbløffelsen er stor. Allerede i de første versene leser han om en som er «sønn av David» (ben-David) og Sønn av Abraham (ben-Abraham), før han støter på navnene Isak, Jakob og Juda. Det er jo bare kjentfolk! Og denne Jesus som han bare så vidt har hørt om, fremstår som jøde – av hans eget folk.

 

Det både Hiro og Elijah oppdager, er at Det nye testamente ikke står på egne ben, men er fortsettelsen på en – for Hiro – totalt ukjent historie, men som Elijah kjenner svært godt fra Tanakh.

At det er forbindelseslinjer mellom Det gamle og Det nye testamente, er ikke noen overraskelse for en kristen bibelleser. Men det er kanskje ikke alle som er klar over at de to testamentene på mange måter utgjør en sammenhengende fortelling. Fra en side sett kan nemlig Bibelen som helhet best omtales som Gudsfolkets historie. Det er dette folkets utvelgelse og fortsatte historie som danner den røde tråden i Bibelen. Ja, mer enn det: Historien om dette folket er fortalt som en mer eller mindre sammenhengende, kronologisk ordnet fortelling. Dette er tydeligst i Det (kristne) gamle testamente fordi tekstene der har en annen rekkefølge enn i den hebraiske bibelen (som jødene kaller Tanakh). Dette skal vi se nærmere på.

Tanakh

La oss begynne med Tanakh, jødenes hellige skrifter. De består av tre deler: Loven, Profetene og Skriftene. Det mest bemerkelsesverdige er at Profetene er delt i to: Først kommer «de tidlige profetene» som vi helst kan kalle historiske bøker: Josva, Dommerne, Samuelsbøkene og Kongebøkene. «De senere profetene» omfatter de tradisjonelle profetbøkene fra Jesaja til Malaki. Vi skal merke oss at Loven (de fem Mosebøkene) og de tidlige profetene sammen utgjør en lang historie som begynner med skapelsen, går videre med utvelgelsen av Abraham og historien om hans slekt. Videre fortelles det om Moses og utferden fra Egypt, om ørkenvandringen og lovgivningen på Sinai før inntagelsen av det lovede landet. Deretter følger historien om den tidlige tiden i Kanaans land under Josva og dommerne, fulgt av Israels og Judas historie i kongetiden som ble innledet med Saul, David og Salomo. Historien følges frem til Judas siste konge, Jojakin, som ble bortført til eksil i Babylon.

De fem Mosebøkene og de tidlige profetene kan sies å utgjøre grunnstammen i den gammeltestamentlige historie, det vi kan kalle kjernefortellingen. Det skjer en viss utvidelse av denne fortellingen i det som forskerne kaller det kronistiske historieverket (dvs. 1. og 2. Krønikebok + Esra og Nehemja), men dette verket er først og fremst en dublett til kjernefortellingen.

Så langt har vi bare sett på den delen av Tanakh som har fortellende/historisk karakter. Men det gjenstår likevel to store grupper: 1) Den delen av Profetene («de senere profetene») som med full rett kan kalles profetbøker, og 2) «Skriftene» – der flere har et poetisk preg. Hvordan passer disse tekstene inn i den fortellende (eller narrative) grunnstrukturen som er nevnt i det foregående? Svaret er todelt. For det første: Enkelte av disse skriftene har et betydelig innslag av fortellende stoff og føyer seg derfor glatt inn i helheten. Det gjelder f.eks. profetene Jeremia, Esekiel og Daniel. For det andre – og det er det viktigste: Disse skriftene lar seg innordne i den kronologien som vi finner i den grunnleggende fortellingen.

La oss se på noen eksempler: De fleste profetskriftene starter med en angivelse av hvor i Israels historie de hører hjemme; de plasserer seg altså inn i fortellingskronologien og kan sies å supplere eller utfylle fortellingen. Det berettes f.eks. om ulike profetord som ble talt på den tiden da en eller annen navngitt konge regjerte i Israel eller Juda-riket (se f.eks. Jesaja 1:1; Hosea 1:1; Mika 1:1; Sefanja 1:1).

Det samme gjelder de poetiske skriftene som i Tanakh utgjør en viktig del av «Skriftene». Noen av dem er tilordnet kjernefortellingens kronologiske fremstilling ved at de er tilskrevet personer som forekommer der. Tydeligst er dette med Salomos ordspråk, Høysangen og Forkynneren som alle er tilskrevet kong Salomo. I kjernefortellingen (1 Kongebok 4:29–34) omtales Salomo som en svært vis mann og det sies at han laget 3000 ordspråk og 1005 sanger. De nevnte poetiske skriftene utfyller altså fortellingen på dette punktet ved å gi eksempler på den store kongens diktekunst.

Det samme gjelder Salmene. To av dem er koblet til Salomo (Salme 72 og 127), tolv er av Asaf, en tempelsanger i tidlig kongetid (Salme 50 + 73–83) og en lang rekke er tilskrevet kong David. Og i den forbindelse skjer det interessante at Salmene ikke bare tilskrives en person vi kjenner fra kjernefortellingen, men de kobles direkte til begivenheter som er omtalt i denne fortellingen. De viktigste eksemplene finner vi i Salme 51–52; 54, 56; 59–60. Mest kjent er kanskje innledningen til Salme 51: «En salme av David, da profeten Natan kom til ham etter at han hadde vært hos Batseba».

Fortellingens slutt

Så langt har vi altså sett at også de mange ikke-fortellende tekstene i Tanakh lar seg innordne i den grunnleggende fortellingskronologien. Men hvordan ender fortellingen? Det kommer an på hvilke skrifter som tas med. Dersom vi holder oss til Loven og «de tidlige profetene» – de skriftene som utgjør det vi kalte kjernefortellingen – slutter fortellingen med 2. Kongebok 25. Teksten omtaler eksilet i Babylon og slutter slik:

I det trettisjuende året etter at Juda-kongen Jojakin var bortført, den tjuesjuende dagen i den tolvte måneden i det året han selv ble konge, tok Babel-kongen Evil-Merodak Juda-kongen Jojakin til nåde og satte ham fri fra fengselet. Han snakket vennlig med ham og ga ham den fremste plassen blant de kongene som var hos ham i Babel. Jojakin fikk legge av seg fangedrakten, og siden spiste han alltid ved kongens bord så lenge han levde. Sitt daglige brød fikk han av kongen, dag for dag så lenge han levde. (2 Kong 25:27–30)

Denne slutten er i høyeste grad åpen. Vi venter en fortsettelse, og får klare signaler om en positiv fortsettelse. Teksten kan sies å være preget av håp.

Ser vi nærmere på fortsettelsen i den jødiske kanon, ser vi at «de tidlige profetene» følges opp av «de senere profetene». Først blant dem kommer de tre store profetene (Jesaja, Jeremia og Esekiel), deretter de tolv små i antatt kronologisk rekkefølge. «De senere profetene» følges opp av den siste store hoveddelen – «Skriftene» – som i Tanakh er nokså sammensatt. Det er en blanding av poetiske og historiske bøker og det hele avsluttes – underlig nok – med Krønikebøkene. Mer naturlig ville det være å avslutte med Esra og Nehemja som forteller om tiden etter 2. Krønikeboks avslutning. Men slik er det altså ikke. Den jødiske kanon toner ut med ordene fra 2. Krønikebok 36:

I det første året Kyros var konge i Persia, vakte Herren en tanke i ham for at det ordet som Herren hadde talt gjennom Jeremia, skulle bli oppfylt. Perserkongen Kyros sendte da ut en kunngjøring i hele sitt rike, både muntlig og skriftlig: «Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle kongeriker på jorden, og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda. Hvem av dere hører til hans folk? Må Herren hans Gud være med ham. La ham dra opp!» (2 Krøn 36:22–23)

Her gis svaret på den åpne slutten i kjernefortellingen: Israels folk får vende tilbake til sitt land for å bygge opp templet. Dermed går et tidligere profetord i oppfyllelse og det settes et punktum.

Vi blir da stående med følgende helhetsbilde: Tanakh starter med Loven – den desidert viktigste delen av den jødiske kanon. Og den slutter med en henvisning til Templet, et svært viktig tema i Lovens mange forskrifter. Slik sett bekrefter Tanakhs slutt den sentrale rollen Loven og templet har i jødedommen. Også profetien er nevnt i teksten (Jeremia 29:10), men da som noe som er oppfylt ved folkets tilbakevending til sitt eget land.

Det gamle og Det nye testamentet

Ganske annerledes er det i Det (kristne) gamle testament (GT), der ordningen av skriftene i stor grad følger Septuaginta (den greske bibelen) og Vulgata (den latinske bibelen). Der er alt styrt av fortellingsstammen i de historiske bøkene. Etter at denne fortellingens kronologi er lagt i bunnen, kommer de poetiske og profetiske bøkene – som mer eller mindre direkte lar seg innordne i den narrative strukturen. Og det er neppe tilfeldig at profetskriftene kommer til slutt. Flere av dem peker nemlig tydelig fremover mot noe som en gang skal komme. Og dette fremtidsrettede blir sterkt fremhevet ved at det kristne GT avsluttes med profeten Malakis profeti i kap. 4. Den handler om Herrens dag, om Guds komme til dom og frelse. Og det hele avsluttes slik:

Se, jeg sender profeten Elia til dere

før Herrens dag kommer, den store og skremmende.

Han skal vende fedrenes hjerter til barna

og barnas hjerter til fedrene,

så jeg ikke skal komme og slå landet med bann. (Malaki 4:5-6)

Det vi ser her, er igjen et eksempel på en åpen slutt. Malaki 4:6 representerer ikke noe punktum, men et kolon. Her tales det om en fremtid, om noe som skal komme. Det er en tekst som «skriker» etter en fortsettelse.

Og i den kristne kanon kommer det en fortsettelse – Det nye testamente (NT). Det viktige i vår sammenheng er at denne fortsettelsen fremtrer som en direkte forlengelse av den gammeltestamentlige fortellingen. Det fremgår klart av det skriftet som står først i NT, evangeliet etter Matteus. Som vi alt har sett, knytter Matteus direkte an til kronologien i den gammeltestamentlige kjernefortellingen og nevner viktige personer og begivenheter som Abraham, David og eksilet. Men historien slutter ikke med eksilet, heller ikke med hjemkomsten fra Babylon. Det kom nye slektsledd, og Matteus fører historien frem til Kristus, Messias – han som profetene hadde lovet at skulle komme. Matteus er seg altså meget bevisst å skrive i forlengelsen av den gammeltestamentlige fortellingskronologien. Men det er ikke bare en forlengelse, det er også tale om en oppfyllelse av det fremtidshåpet som finnes hos profetene. Derfor sies det i 1:22: «Alt dette skjedde for at det Herren har talt gjennom profeten, skulle oppfylles …»

Det samme gjelder også de andre evangeliene. Markus starter med å presentere døperen Johannes og gjør det i tilknytning til et sitat som delvis stammer fra Jesaja og delvis fra profeten Malaki – GTs siste bok. Slik sett er det en kobling mellom slutten av GT og begynnelsen på Markus’ versjon av Jesusfortellingen. Dessuten: Den personen som presenteres, døperen Johannes, sies å være «den Elia som skulle komme» – med klar henvisning til ordene i Malaki 4. Dette kommer tydelig frem i Markus 9:12–13 (og enda mer dirkete i Matteus 11:14). Saken er klar: Jesusfortellingen er den direkte forlengelsen av GTs fortelling.

Lukas går rett inn i Israels historie i romersk tid, og åpner historien med å fortelle om en jødisk prest og hans tjeneste i templet. Også Lukas starter med å omtale døperen Johannes eller rettere sagt: varslet om hans fødsel. I den sammenheng heter det: «Han skal være en forløper for Herren og ha samme ånd og kraft som Elia, vende fedrenes hjerter til barna og gi de ulydige det sinn som rettferdige har, og gjøre folket vel forberedt for Herren» (Lukas 1:17). Igjen er henvisningen til Malaki 4:5–6 helt åpenbar og linjen tilbake til GTs fortelling er ivaretatt.

Også i det siste av evangeliene, Johannes, finner vi en klar linje tilbake til GT. Der knyttes ikke linjen tilbake til GTs avslutning, men snarere til dens begynnelse – ved å spille på åpningsordene i 1. Mosebok: «I begynnelsen var Ordet» (Johannes 1:1). Men også koblingen til GTs løfter og profetier blir fremhevet når det i Johannes 1:45 sies om Jesus: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet i loven, og som også profetene har skrevet om.»

Resten av Det nye testamentet

Bildet er altså helt entydig: Alle evangeliene knytter an til GTs fortellingskronologi. Og på samme måte som i GT, starter NT med narrative tekster. Men ulikt GT kan ikke de første skriftene legges etter hverandre i kronologisk rekkefølge. De fire evangeliene må legges ved siden av hverandre. De utgjør nemlig fire parallelle versjoner av det vi kan kalle NTs kjernefortelling, dvs. fortellingen om Jesus fra hans fødsel til hans død og oppstandelse. Det er denne Jesusfortellingen som resten av NT forholder seg til og forutsetter kjennskap til. Det er den som utgjør kjernen i og fundamentet for NT som helhet.

Noe mer må imidlertid sies om denne kjernefortellingens innhold. For det første merker vi oss at evangeliene – på linje med en del av de narrative tekstene i GT – også inneholder mye talestoff. Jesusfortellingen inkluderer altså både fortellingen om Jesus og Jesu egne fortellinger og annet talestoff. Og for det andre: Blant Jesu liknelser og taler finner vi flere som retter seg mot fremtiden. På den ene siden finner vi stoff der Jesus taler om en fortsettelse av sin virksomhet gjennom sine disipler. Det skjer f.eks. når han sender ut disiplene for at de skal undervise folkeslagene om det han har lært. På den annen side finner vi stoff som taler om Jesu gjenkomst, f.eks. i Matteus 24–25. Det betyr at den nytestamentlige kjernefortellingen ikke fremstår som en avsluttet fortelling; den peker fremover, men den forutsier også et sluttpunkt i historien: Jesu gjenkomst og denne verdens ende. Selv om kjernefortellingen litterært sett avsluttes med Jesu oppstandelse, har den altså gitt klare antydninger om en fortsettelse og om hvordan det hele vil ende.

En av evangelieforfatterne – Lukas – har supplert kjernefortellingen ved å skrive en bok om Jesu fortsatte gjerning gjennom sine apostler, nemlig Apostlenes gjerninger. Den boken starter der evangeliet sluttet og forteller om Jesu etterfølgere og deres virksomhet i de følgende årtier, frem til ca. år 60.  Sammen med Lukasevangeliet utgjør Apostlenes gjerninger den lengste fortellingen i NT og innenfor denne fortellingskronologien kan alle de øvrige skriftene i NT plasseres.

For Paulusbrevene skjer det på to måter. For det første: Innholdsmessig relaterer Paulus sitt budskap til kjernefortellingen. Det er sjelden han gjengir større deler av Jesus­fortellingen, men vi ser hvordan han forutsetter at den er kjent. Et godt eksempel er Romerne 6 der Paulus taler om dåpen. Der henspiller han tydelig på Jesusfortellingen ved å tale om korsfestelse, død, begravelse og oppstandelse. I 1. Korinterbrev 15:3–5 gjengir han selv en ekstremt kort versjon av slutten av kjernefortellingen og gir oss dermed et av de eldste eksemplene på Jesusfortellingen.

For det andre er Paulusbrevene relatert til fortellingskronologien i Apostlenes gjerninger. Når Paulus skriver til menighetene i Galatia, Korint, Filippi, Tessalonika eller til sin medarbeider Timoteus er dette steder og personer vi kjenner igjen fra fremstillingen av Paulus’ misjonsvirksomhet i Apostlenes gjerninger. Noe tilsvarende kan sies om de øvrige («katolske») brevene og Johannes’ åpenbaring; deres forfattere kjenner vi fra NTs fortellingsstamme og de knytter an til Jesusfortellingen.

Johannes’ åpenbaring illustrerer dessuten et annet poeng. Innholdsmessig er den i beskjeden grad relatert til kjernefortellingens narrative deler, men den korresponderer med Jesusordene om de siste tider. Slik sett forutsetter altså Åpenbaringen den fortsettelsen og den avslutningen som ligger implisitt i Jesusfortellingen.

Den kristne bibelens slutt

Åpenbaringen avrunder ikke bare Det nye testamente. Den avrunder også den kristne kanon som helhet. Og som sådan passer den utmerket. Mens 1. Mosebok begynner med skapelsen og fortellingen om de første menneskene i Edens hage, avslutter Åpenbaringen med et tilsvarende universelt perspektiv, med nyskapelse og menneskenes tilbakevending til paradiset. Slik sett blir den kristne kanon et sluttet hele som forteller om Gudsfolkets historie fra skapelse og frem til denne verdens avslutning og den kommende verdens begynnelse.

Ser vi på GT og NT under ett, ser vi altså en helhet som med god grunn kan kalles «den store bibelfortellingen». Ut fra det perspektivet vi har anlagt i denne artikkelen, fremstår ikke Bibelen som en tilfeldig samling av ulike skrifter fra ulike tider og ulike forfattere, men som en samling av skrifter med sterke innbyrdes forbindelseslinjer – tilordnet en grunnleggende narrativ struktur. Det gjør det naturlig å betrakte Bibelen som en helhet og tolke dens enkelte deler i lys av helheten. Og dermed blir det klart at Det gamle og Det nye henger nøye sammen. For den japanske Hiro vil mye falle på plass når hun også får lest Det gamle testamente. For den jødiske Elijah vil kanskje alt falle på plass når han får se at Jesus fa Nasaret faktisk er oppfyllelsen av de gammeltestamentlige profetiene.