Tekst: Synnøve Aarskog 

Gal og ektemannen Ariel hadde akkurat lagt seg etter avslutningen av høytiden «Sukkot». Sammen med andre jødiske venner i byen Richmond i Virigina hadde de delt et deilig måltid og hatt en hyggelig kveld i løvhytta som vennene hadde satt opp. Kvelden var komplett.

Det at Gal våkner litt i løpet av nettene, er normalt. Denne natta våkner hun i 01-tiden. Hun gløtter bort på telefonen. Familiechatten på «Whatsapp» er full av uleste meldinger.

“Hi guys, let’s cancel, be safe.”

Det var mange andre lignende meldinger som hadde tikket inn. Med en tidsforskjell på 7 timer, var det nå morgen i Israel. Hver sabbat pleier familien til Gal å samles. Dette var dessuten ikke en vanlig sabbat, men «Simchat Torah», feiringen av Toraen som starter siste dag av «Sukkot». Men familiesammenkomsten denne lørdagen blir altså avlyst.

Gal skjønner ut ifra meldingene at noe er fryktelig galt. Hun vekker mannen og prøver samtidig å få tak i familien sin. De bor i byen Bersheva, sør i Israel.

Hun ringer faren, men han svarer ikke. Redselen tar overhånd. Hun får panikkanfall.

Videre ringer hun søsteren. I den andre enden av telefonen hører hun en gråtende og opprørt stemme:

– Gal, de har tatt over flere kibbutzer, mange er døde og kidnappet, de skyter, de kaster stein. Vi vet ikke hva som skjer! Vi har fått beskjed om å holde oss inne, låse dørene og ikke gå ut av huset. Det er tusenvis av terrorister som har kommet seg inn.

En grusom dag

Denne lørdagen skulle Gal egentlig på tur sammen med en venninne. Hun hadde gledet seg lenge til dette. I stedet var hun bare i sengen og gråt, skrek og ropte.

Det er 2,5 måneder siden denne dagen når Først snakker med Gal, men den sitter friskt i minnet. 7.oktober blir aldri glemt.

– Det var en av de verste dagene i mitt liv. Jeg husker jeg fulgte med på direkte-nyhetene. Det var mange som savnet sine, og som ringte nyhetsbyråer i håp om at de skulle vite noe.

– Jeg så også videoer fra Sderot – der Hamas gikk inn og skjøt overalt – i gatene, på busstopp og i hjemmene til folk.

Det gikk heldigvis bra med familien til Gal og kibbutzen som de bor i, ble ikke angrepet av terroristene denne grusomme dagen.

Fra Negev-ørkenen til USA

Gal er en israelsk jøde, født og oppvokst i Israel. Hennes besteforeldre på fars side er fra Irak og Egypt, mens besteforeldrene på mors side flyktet fra Marokko og kom til Israel i 1950.

– Sammen med søsteren min, vokste jeg opp i Bersheva, sør i Israel. Etter militærtjenesten, flyttet jeg til Jerusalem der jeg bodde i 12 år. Her studerte jeg miljøvitenskap og møtte Ariel, som etter hvert ble min ektemann.

I 2019 flyttet dere til USA. Hvorfor gjorde dere det?

– Både Ariel og jeg er veldig eventyrlystne, og ønsket en forandring. Etter å ha bodd flere år i Jerusalem, for så å flytte til en rolig kibbutz i Negev-ørkenen, begynte vi å snakke om hvordan fremtiden vår skulle se ut. Mannen min jobbet som turguide, og jobbet veldig mye. Da Ariel fikk mulighet til å jobbe innenfor turistbransjen i USA, tok vi sjansen.

– Det som var mest utfordrende med å være jøde da vi først flyttet til USA i 2019, var å bli kjent med en helt ny kultur. For oss er de jødiske høytidene svært viktige. Siden USA ikke er en jødisk stat, er det selvsagt ikke fokus på de jødiske høytidene heller. Det var en terskel å gå til sjefen og spørre om fridager i forbindelse med høytidene.

På den israelske kulturkvelden på Bridgebuilders, ledet Ariel og Gal deltakerne gjennom et sabbatsmåltid.

Et før og et etter

Hvordan er livet deres nå etter 7. oktober?

– Jeg er definitivt ikke den samme lengre. De to første ukene var de verste. Hver gang jeg holdt datteren min begynte jeg å gråte, fordi jeg tenkte på alle barna som hadde mistet foreldrene sine og alle foreldrene som hadde mistet barna sine.

Gal forteller videre at politiet har vært i synagogen der hun jobber, for å snakke om sikkerhet og hva de eventuelt skal gjøre dersom det oppstår trusselsituasjoner.

– Vi fikk en alarm som vi har fått beskjed om å gå med konstant, til og med når vi bare skal en tur på toalettet. Jeg har også papirer som skal fylles ut liggende på pulten, i tilfelle vi opplever noen trusler.

– Politiet har også fortalt oss at vi bør ta mezuzaen* på innsiden av huset, da de mener det kan være farlig for oss å vise at vi er jøder. Det å snakke hebraisk eller gå med smykker med jødiske symbol er heller ikke anbefalt. Når noen forteller deg at du ikke kan være deg selv, fordi noen faktisk vil skade deg, så påvirker det livet i stor grad.

– Det var ikke akkurat sånn at jeg gikk og ropte høyt at jeg er israeler før krigen brøt ut, men nå er alt veldig annerledes. Før jeg skal et sted, tenker jeg over hvilke mennesker jeg kan komme til å møte og om de kan ha noe imot jøder. Jeg vil si at vi jøder er langt mer mistenksomme til folk vi møter nå enn før. Hvis noen hører aksenten min og spør hvor jeg kommer fra, tenker jeg meg godt om før jeg deler noe.

– Det er skummelt. Tenk på det, dette var også sånn det startet i 1930. Dette er sånn det startet så forferdelig i Europa. Dette er sånn det startet så forferdelig i Europa. Jeg vil oppfordre alle til å stå opp mot antisemittisme. For dette påvirker alle jøder i hele verden. Rekk ut en hånd til de jødene du kjenner, avslutter Gal.

 

---

*Mezuza er en liten beholder med en håndskrevet bibeltekst inni. De henger på dørkarmer i jødiske hjem og bygninger og teksten er hentet fra en av de viktigste bønnene i jødedommen, Shema Israel.