Følgende intervju er et personlig vitnesbyrd fra et av medlemmene i vår samarbeidsmenighet i Haifa, Beit Eliyahu. Intervjuet ble gjennomført før våpenhvilen oktober 2025.

Selv om det nå råder en skjør fred, fortsetter lidelsen for mange – både i Israel og på Gaza. Vi ber for alle som er rammet, for trøst til de sørgende, for helbredelse for de sårede, for humanitær hjelp, og for en rettferdig og varig fred.

 

– Jeg kunne ikke klart meg uten Gud

Hun tok imot Jesus som tenåring. Men først da krigen brøt ut, forsto Avital hva det virkelig vil si å stole på Gud når alt raser rundt.

For Avital er troen personlig og viktig. Hun vokste opp i et hjem som ikke kjente Jesus. Første gang hun hørte om ham, var hun 18 år gammel. Det var bestemoren, som kom fra Nederland, som delte troen med henne. Senere fikk hun også høre vitnesbyrdet fra søsteren sin.

Gjennom et kristent ungdomsprogram fikk Avital selv et møte med Jesus.
«Vi så en film om en offiser som tok straffen for en soldat. Den scenen traff meg dypt. Jeg begynte å gråte – jeg visste ikke hvorfor, men senere forsto jeg at det var Den hellige ånd som rørte ved hjertet mitt.»

Etter filmen tok to venner henne til side og ba for henne. «Jeg tror virkelig det var et mirakel.»
Slik begynte en trosreise som har vokst seg sterkere for hver dag.

«Jeg har blitt bedre kjent med Jesus – og jeg fortsetter å lære ham å kjenne den dag i dag», forteller Avital.

 

Morgenen som forandret alt

Da Hamas angrep Israel 7. oktober 2023, forandret alt seg.

Avital husker morgenen som om det var i går. Hun og ektemannen Mark hadde nettopp pusset opp soverommet sitt og sov derfor på gjesterommet. Tidlig på morgenen våkner Mark urolig og sjekker telefonen.

«Han leste på nyhetene at terrorister hadde krysset grensen. Han vekket meg med en gang og sa: ‘Det skjer noe – dette er ikke normalt.’»

Mark hadde fullført sin militærtjeneste noen år tidligere, og skjønte fort at situasjonen var alvorlig og at han trolig kom til å bli kalt inn som reservist.

Han begynte straks å gjøre seg klar til å dra.
«Jeg begynte å gråte. Alt gikk så fort. Han tok telefoner, jeg pakket sekken hans med uniform, hjelm og utstyr. Rundt halv ti kjørte han sørover. Jeg ante ikke hva som kom til å skje,» minnes Avital.

Sjokk og bønn

Mens Mark hadde reist, dro Avital til menigheten Beit Eliyahu i Haifa for å delta på sabbatsgudstjeneste.
«Ingen visste helt hva som skjedde. Alle gråt. Det var egentlig ikke en gudstjeneste, men et bønnemøte. Vi ropte bare til Gud sammen», forteller Avital.

Senere flyttet hun hjem til foreldrene sine i byen Ashkelon, nærmere Gaza. Hun la arkitektstudiene på pause for å være der – og for å kunne treffe Mark hvis han fikk permisjon.
Men de første dagene var det stille.
«Han hadde ikke telefonen med seg. Jeg visste ikke hvor han var eller hva som skjedde. Først etter fire–fem dager fikk jeg en kort melding: ‘Det går bra.’ Det var alt.»

 

Syv punkter

Usikkerheten var det verste for Avital.
«Hver gang en bil kjørte forbi huset, våknet jeg og tenkte at noen fra militæret kom for å gi meg beskjed om at noe hadde skjedd med Mark. Jeg sov nesten ikke. Det var fryktelig.»

Men midt i frykten opplevde Avital at Gud møtte henne.
«Jeg kunne ikke beskytte Mark, bare be og stole på Guds løfter om at han er med i alt som skjer.»

Hun fant styrke i Bibelen og skrev ned syv punkter hun opplevde at Gud minnet henne om:

1. Det finnes ikke én ting, ikke engang den minste, som Gud ikke har kontroll over.
2. Det er ikke nødvendig å komme til Gud med store ord. Du kan komme som et barn – fredfullt og med trygghet.
3. Vi har fått autoritet fra Gud til å stå imot det onde.
4. Hvis vi skal frykte, så skal det bare være Gud – for han har virkelig makten og autoriteten.
5. Vi kan komme nær Gud og be om nåde og finne hjelp – det står i Hebreerbrevet.
6. I min situasjon kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å be. Jeg kunne ikke beskytte Mark. Jeg kunne ikke skjerme ham. Jeg var langt unna, men jeg kunne be.
7. Jeg skal ikke skamme meg over Herren. I denne krigstiden fant jeg så mye trøst i Ham. Og Han svarte på bønnene mine. Jeg stolte på Ham. Selv om det var en liten tillit, var det likevel tillit – og Gud så hver tåre. Så jeg skal ikke gå tilbake til å være redd for å dele evangeliet, selv om det noen ganger er vanskelig. Bare si det. Ikke vær flau. Se hvordan Han tok vare på deg.

 

Det viktige fellesskapet

I den usikre perioden ble fellesskapet i menigheten uvurderlig.
«Vi møttes ukentlig for å be. Mange i menigheten hadde familiemedlemmer i militæret. Vi var i samme båt. Å be sammen gjorde frykten lettere å bære.»

Hun opplevde også støtte gjennom vennskap med andre kvinner.
«Vi leste Bibelen sammen og oppmuntret hverandre. Når jeg var alene, føltes alt mye tyngre – men i fellesskapet ble jeg minnet om at Gud er nær.»

«Beit Eliyahu er virkelig et hjem og er en stor grunn til at vi flyttet hit og vil bli her.

Folk tok imot oss med åpne armer helt fra begynnelsen. Jeg føler meg alltid omsluttet av en varme – og jeg elsker det.»

 

Krevende tid

Dette har vært en mørk og krevende tid for mange. Nå er Mark tilbake i jobben sin, og Avital forteller at de setter ekstra pris på hver stund de får sammen. Hun understreker hvor viktig det er å søke Gud og holde seg nær ham – uansett hva som skjer.
«Jeg kunne ikke klart meg uten Gud. Jeg velger å stole på ham,» avslutter hun.