Fortalt av Sharona, oversatt og bearbeidet av Benna Fredsgaard Merrild, kommunikasjonsrådgiver i den Danske Israelsmisjonen.

 

På Ebenezerhjemmet i Haifa, det eneste pleiehjemmet i Israel for Jesustroende, bor Sharona. Hun vokste opp med sin jødiske mor i New York, og hennes første møte med Jesus var ikke særlig positivt. Men da hun var 24 år gammel, møtte han henne i en vanskelig tid, og hun kom til tro og ble misjonær.

Her får du lese historien hennes, slik hun selv forteller den:

Jeg ble født på 1930-tallet og vokste opp i New York som enebarn. Moren og faren min skilte seg da jeg var ett år gammel, så jeg vokste opp uten far. Moren min giftet seg igjen, men ikke med en mann som var noe særlig farsfigur. I etasjen under oss bodde onkelen min og familien hans, og de tok meg også inn som en del av familien og ga meg en farsfigur. Livet var godt, og jeg hadde egentlig lite å klage over.

Jeg vokste opp i et tysk middelklasseområde under andre verdenskrig, Glendale i Queens i New York. De kalte meg «en skitten jøde» fordi jeg var jødisk. Jeg undret meg over hvordan jeg kunne være det. De sa også at jeg hadde drept Kristus. Jeg forsto ikke hvordan jeg, som tiåring, kunne ha drept Kristus som døde 2000 år tidligere – en Kristus jeg ikke engang kjente.

Selv om det var mange troende mennesker i området, var det ingen som noen gang vitnet for meg.

 

Jesus kom i en drøm

Da jeg var 19 år gammel og gikk på college, giftet jeg meg med en ung mann på samme alder. Han var katolikk. Jeg ble gravid det første året av ekteskapet vårt, og da jeg var 25 år, hadde jeg allerede fem dyrebare døtre som jeg var hjemme med. Vi flyttet fra New York til Miami. Først jobbet mannen min for ulike flyselskaper, men senere søkte han seg til politiet for å få en mer stabil jobb slik at han kunne forsørge oss alle. Han tok alle ekstrajobber han kunne få, fordi han måtte forsørge familien. Til tider var det veldig tungt.

Det var i denne perioden, da jeg var 24 år gammel, at jeg kom til tro. Jeg søkte ikke Gud, men han visste hvor jeg var. En natt, mens jeg lå i sengen, hadde jeg en opplevelse der jeg ble løftet opp til himmelen, og jeg så Jesus. Jeg kan ikke huske hvordan han så ut, men det eneste jeg gjorde var å si: «Jeg tror på Jesus Kristus.» For mitt indre øye kunne jeg se meg selv holde meg for ørene, fordi jeg ikke kunne tro det. Og da jeg sa: «Jeg tar imot Jesus Kristus», kom det bare ut av munnen min. Neste dag fortalte jeg det til mannen min, og han sa: «Kjære, du tror i hjertet ditt. Jeg tror bare i tankene mine.» Det bekreftet for meg at jeg virkelig kjente Herren, og livet mitt ble forvandlet. Omtrent ni måneder senere kom også mannen min til tro. Takk Gud!

Etter at vi kom til tro, hadde jeg Herren å gå til når livet var vanskelig. Jeg kunne be, stole på Gud og tro at han ville hjelpe oss gjennom det.

 

Kallet til misjon og til Israel

Barna ble eldre, og mannen min ble pastor. Det gikk reiser til Israel fra Miami, og jeg reiste dit på tur. Da jeg kom tilbake, sa jeg en dag til mannen min: «Kjære, jeg tror vi skal flytte til Israel.»

Vi var begge opptatt av misjon og engasjerte oss alltid i misjonsarbeid. Jeg foreslo at vi kunne flytte til Bradenton i Florida, hvor det lå et kristent konferansesenter. Vi kunne kjøpe en leilighet der og reise inn og ut av misjonsmarken, også til Israel, og til slutt bosette oss i Israel.

Jeg vet ikke hvor tanken kom fra, men jeg vet at det var Gud. Mannen min syntes det var vanskelig. Vi la alt i Guds hender, og tre dager senere sa han ja. Så gjorde vi det. Vi pakket, flyttet og reiste inn og ut av misjonsmarken, blant annet til Israel. Jeg talte og tjente i mange land: Ukraina, Romania, Sør- og Mellom-Amerika, Filippinene og ulike steder i Afrika.

 

En skjebnesvanger flyreise – til Himmelen

I 1997 var vi igjen i Israel, denne gangen på ferie og for å gjøre frivillig arbeid i menigheten. Vi bodde hos gode venner fra menigheten, familien Leonard. Mannen min hadde lovet en bror og søster fra YMCA å ta imot noen gjester for dem og passe hundene deres mens de var på ferie.

En annen mann ringte fordi han ønsket å invitere mannen min til å tale på en stor konferanse i Kongo. Han svarte nei, fordi han allerede hadde en annen forpliktelse, selv om han gjerne ville reist – mannen min elsket Afrika. Mens vi bodde hos familien Leonard, ringte en av sønnene deres, som tilfeldigvis hadde jobbet på YMCA. Han tilbød seg å passe hundene i stedet, slik at mannen min kunne reise til Kongo.

Men da flyet var på vei opp over en høyde, hadde hjulene ikke blitt trukket inn. Tyngden dro flyet ned, og vingen traff siden av bakken slik at flyet tok fyr. Ingen overlevde, og mannen min var den eneste som kunne identifiseres etter ulykken. Han ble ført hit til Israel for å bli begravet. Det var et mirakel, for nå kan også jeg bli begravet her sammen med ham.

Senere skrev kona til mannen som hadde invitert ham til Kongo, en bok om det som skjedde. Jeg leste den ti år senere. Der stod det at mannen hennes hadde spurt mange om å komme og tale, men alle hadde sagt nei. Kona hadde oppmuntret ham til å spørre én person til, men han svarte: «Nei, jeg spør ingen flere. Men hvis én person er interessert, må vedkommende si disse tre tingene. Da vet jeg at det er Gud som har kalt ham.» Jeg har glemt hvilke tre ting det var, men da mannen min ringte tilbake, stilte han nettopp de tre spørsmålene. Så han reiste – til himmelen.

Samtidig som sorgen over mannens død var stor, ble jeg også fysisk syk, uten å vite hva som var galt. I USA fant legene ut at det var skjoldbruskkjertelen min som sviktet, og jeg fikk behandling. Moren min levde fortsatt og bodde på pleiehjem. Det var vanskelig å reise fra henne. Først omtrent femten år etter mannens død flyttet jeg tilbake til Israel for godt. Moren min flyttet da inn hos datteren min og bodde der til hun døde.

 

Den siste flyttingen til Ebenezerhjemmet

Jeg flyttet igjen inn hos familien Leonard i Israel. De hadde blitt familien min der, og de var virkelig en stor velsignelse for meg.

Men både jeg og de kjære Leonardene ble eldre, og alle var bekymret for trappene opp til andre etasje der vi bodde. En dag sa hun plutselig: «Jeg tror du må flytte. Du har to valg. Du kan reise tilbake til Amerika, eller du kan flytte til Ebenezer.»

Jeg ble sjokkert, men ikke i tvil: «Jeg reiser ikke tilbake til Amerika. Gud kalte meg ikke hit for at jeg senere skulle dra tilbake. Så da flytter jeg til Ebenezer.»

Den natten var jeg naturligvis skuffet over avgjørelsen, for jeg elsket å bo der. Men Herren talte til meg og sa at dette var som min Isak. Jeg måtte legge min Isak ned. Og jeg sa: «Greit, hvis dette er min Isak, så legger jeg den ned her, Gud, og så får du ta den.» Da fikk jeg fred. Jeg skulle til Ebenezer, og det var godt.

Jeg er ganske fleksibel som person, så det var lett for meg å tilpasse meg. Nå er dette stedet hvor jeg ønsker å bo. Det største er at alle her er troende. Guds nærvær er her. Jeg liker å være sammen med brødre og søstre, og så kan jeg gå ut og være et vitne for Herren. Sykepleierne, legen, alle som arbeider her, lederen David – dette er ikke bare en jobb for dem, det er en tjeneste. Det er et kall Gud har lagt på livet deres, og de vandrer i Guds kjærlighet. Det merker jeg.

Jeg er en forbeder. Jeg elsker å være på rommet mitt innerst i gangen, for der kan jeg be. Jeg ber om dagen, og jeg ber om natten når folk sover. Det gir meg frihet.