Av
Jarle Råmunddal
Kristoffer Eknes

Drapet på den messianske jøden, Yaron Lischinsky og hans kjæreste Sarah Milgrim, har opprørt hele den messianske bevegelse. Hvor er Den norske kirkes omsorg for sine jødiske trossøsken?

Det var 21. mai at Yaron Lischinsky og Sarah Milgrim ble skutt og drept utenfor det jødiske museum i Washington. Det antisemittiske angrepet har sjokkert hele den jødiske verden. Også messianske jøder kjenner på konsekvensene av det økende Israelshatet og antisemittiske handlinger. Spørsmålet vi ønsker å stille er,  hvor er kirkeledernes tydelige solidaritet med sine trossøsken?

Hvorfor lytter vi ikke til jøder og israeleres perspektiver?

Bare en uke før dette angrepet kom bispemøtet med en uttalelse om krigen på Gaza. Mens noen applauderer denne uttalelsen, reagerer Rabbiner Joav Melchior med skuffelse. Vi kan godt forstå Melchiors hjertesukk. For jødiske og israelske perspektiver slipper ikke til i bispemøtets uttalelse. Hvorfor er det slik?

På den ene siden er det opplagt at dialogen mellom Den norske kirke og Det mosaiske trossamfunn har vært lagt på is en stund. Selv om den nå er tatt opp igjen, virker ikke det å bidra til at norske jøders erfaring blir tatt på alvor.

På den andre siden er vi oppriktig bekymret over den nærmest ikke eksisterende relasjonen mellom kirkens ledere og den verdensvide messianske bevegelse. For hadde det vært et godt vennskap mellom dem, hadde ikke uttalelsen sett ut som den gjør.

Da hadde perspektivet vært bredere enn bare Gaza, en hadde kritisert Hamas i harde ordelag og en hadde snakket om sivile som rammes på begge sider. Da hadde biskopene lyttet til sine venner i den messianske bevegelse, slik utredningen om «Den norske kirke i møte med jødedom og jøder» har etterlyst.

Preses Olav Fykse Tveit skal ha ros for hans fordømmelse av drapet på Yaron Lischinsky og Sarah Milgrim. Vi håper at biskopene også tar seg tid til å vise omsorg for messianske jøder som kjenner frykten for slike angrep.

Kan en bygge bro med bare ett brofeste?

Vi forstår godt hvor vanskelig det er å finne gode formuleringer i en svært betent og krevende situasjon. Selv for en organisasjon som vår, som har jobbet med fred og forsoning mellom israelere og palestinere i en årrekke, må vi være bevisste på at vi har langt mer kontakt med den messianske bevegelse enn med de palestinske kirkene.

Den norske kirke har derimot sterke relasjoner til Den evangelisk lutherske kirke i Jordan og Det hellige land, og liten kontakt med den messianske bevegelse. Når en er så sterkt knyttet til en bevegelse, er en neppe objektiv. Det er viktig for både Israelsmisjonen og Den norske kirke å være svært bevisste på. Kanskje kunne vi i langt større grad enn nå, hjulpet hverandre til å skape innsikt fremfor distanse til de ulike sidene ved konflikten?

Vi håper at bispemøtet tar innover seg perspektivene til jøder, israelere og jesustroende jøder. Da må en våge å være nyanserte. Våge å bygge relasjoner med jøder og ta deres erfaringer og perspektiver på alvor. Våge å se menneskene i Gaza, Israel og landene rundt.

For vi kan ikke bygge bro ved å velge parti med den ene eller andre siden. En trenger to brofester. Da kan en ikke si at det er «viktig å møte den ene siden», men at «palestinere trenger oss mest», slik biskopen i Borg nylig formulerte seg. De formuleringene oser ikke kjærlighet og omsorg for sine trossøsken i den messianske bevegelse, eller overfor den jødiske befolkning for øvrig.

La oss jobbe for fred sammen

Som kirke må vi jobbe for fred. Vi må våge å tro på sprengkraften i evangeliet. At Jesus er fredsfyrsten som kan skape fred der alt virker håpløst. Vi lar oss utfordre av den sterke appellen som broren til Yaron Lischinsky holdt i begravelsen;

Hvis jeg en dag ser ham [terroristen], skal jeg gi ham en stor klem, og jeg skal fortelle ham hvilket fantastisk menneske Yaron var. Jeg skal si til terroristen hvor mye Gud elsker ham, og at jeg er full av kjærlighet overfor ham.