Shalom fra Jerusalem! 18.06.2024

Hei, jeg heter Carrie Eckmann. Jeg er en av tre ansatte ved Caspari-senteret her i Jerusalem.

Jeg ønsket å skrive og fortelle dere litt om hvordan livet er her i Jerusalem under denne nye (og pågående) krigen.

Natt til torsdag startet krigen med Iran. Hele Israel våknet rundt klokken 03.00 av rakettvarsler. At vi hadde flyalarmer var ikke så uvanlig. På grunn av krigen i Gaza har vi fått raketter fra Houthiene omtrent én gang i uken her i Jerusalem. Faktisk ble det så vanlig at romkameraten min begynte å planlegge helgene ut fra om vi allerede hadde hatt en rakettalarm tidligere i uken eller ikke!

Så selv om sirenene var ubehagelige, var de ikke uventede. Det som var uvanlig denne gangen, var at vi etter sirenene også fikk varslinger fra myndighetene om å gå i tilfluktsrom.

Jeg forstod egentlig ikke hva som foregikk før neste morgen. Vi hadde aldri fått slike varslinger før, og jeg er heller ikke så flink til å tenke klart når jeg blir vekket midt på natta!

Neste morgen, fredag, skulle jeg egentlig i bursdagsselskap til en venninne, men hun sendte melding om at det var avlyst «på grunn av situasjonen». Det overrasket meg, så jeg måtte finne ut hva hun egentlig mente med «situasjonen».

Da fant jeg ut at Israel hadde bombet Iran. Sirenene midt på natten var ikke på grunn av innkommende raketter, men for å advare oss om at det kanskje kunne komme et gjengjeldelsesangrep fra Iran. De fleste butikker var stengt, men matbutikker og bakerier holdt åpent. Mange rykter sirkulerte. En venn fortalte meg at droner fra Iran var på vei og ville ankomme kl. 14. Ingen visste hva disse dronene kunne gjøre – bare at vi trolig burde være i tilfluktsrom. En annen sa de ville komme allerede kl. 12. Mange visste ikke hva de skulle gjøre. Alle reservestyrker ble straks kalt inn. Noen venner var bekymret for å kjøre lange avstander, mens andre skyndte seg til butikken for å hamstre mat før hyllene ble tomme. Selv de jeg så på gata virket forvirret eller usikre på hva de gjorde, og bussjåførene kjørte som gale for å komme seg hjem.

Heldigvis ble alle dronene Iran sendte i det første angrepet skutt ned før de nådde israelsk luftrom, så vi slapp å oppleve dem.

Etter hvert begynte ting å roe seg litt. Menigheten min bestemte seg for å ha sabbatsgudstjenesten på Zoom, siden myndighetene hadde forbudt større forsamlinger (av frykt for store tap ved rakettangrep). Vi har en chatgruppe for unge voksne, og alle begynte å oppdatere hverandre på hvor vi var og sende bilder med naboene i tilfluktsrommene. ;) Vi begynte å leve i en slags «ny normal», der vi hver tredje-fjerde time først fikk en varsling, deretter en sirene, og så måtte gå i tilfluktsrom i 10–30 minutter.

 

Denne uken har vært veldig stressende for oss som bor i Israel. Jeg tror det vanskeligste er usikkerheten – hvor lenge vil krigen med Iran vare, og hva skjer videre? Bedrifter, skoler og offentlige kontorer er stengt, og alle som kan, jobber hjemmefra. Det er utrolig stille i byen. Avhengig av hvor du er, kan man se noen som går ute, men det er nesten ingen biler, og det føles som sabbat hver dag. En av mine beste venner har vært strandet utenfor landet siden fredag, usikker på når eller hvordan hun kan komme tilbake. En annen venn måtte reise via Jordan for å komme seg ut, og andre venter fortsatt på muligheten til å kjøpe nye billetter, siden alle flyvninger er kansellert.

 

Etter hvert som uken gikk, kom det flere raketter fra Iran, og boligblokker ble truffet. Flere av vennene mine har fått leilighetene sine skadet (knuste vinduer eller vegger som har blitt presset inn) på grunn av eksplosjoner i nærheten.

Romkameratene mine og jeg oppdaget at tilfluktsrommet i bygningen vår egentlig ikke er trygt – det er ikke under bakken, og har ikke en ordentlig dør. Det er en reell risiko for å bli skadet ved en eksplosjon eller hvis granatsplinter treffer bygget. Så vi har begynt å gå to kvartaler bort til et stort offentlig tilfluktsrom i kjelleren på en annen boligblokk. De fleste naboene våre går dit også når vi får sirenevarsel, så vi har blitt kjent med mange. Det er stressende, men israelere har en utrolig evne til å spøke og le – de gjør alltid det beste ut av en vanskelig situasjon! Første gang jeg var der, gikk en dame rundt og delte ut sushi hun hadde laget med barna sine for å få tiden til å gå, siden alle barna er hjemme fra skolen.

 

 

De to siste nettene har jeg klart å finne et sted å sove hos venner som har et ordentlig tilfluktsrom. Det har vært fantastisk, for i Jerusalem – som i resten av landet – har vi hatt varsler eller sirener hver natt. Nå føler jeg meg tryggere og klarer å sove.

Vær så snill å be for beskyttelse over oss i Israel, spesielt for dem som bor i sentrum av landet. Der har det vært enda flere sirener og rakettvarsler enn her i Jerusalem.

Be om at Gud bruker denne tiden til å gi oss muligheter til å dele om Ham med naboene våre og dem vi møter – og be om at vi skal være frimodige nok til å gripe de mulighetene.

Be også for familiene hvis hus er blitt truffet av raketter eller skadet – at de skal få oppleve fred og ikke angst under de neste alarmene.

Tusen takk for alle bønnene deres. Vi vet at Gud våker over Israel.
Salmisten minner oss i Salme 121: «Se, han som vokter Israel, slumrer ikke og sover ikke.» Dette gir oss håp! Selv når rakettene kommer midt på natta, passer Gud på oss. ;)

Jeg gleder meg til å møte dere her i Jerusalem når alt roer seg igjen! <3

Carrie