Det har nå blitt offentlig kjent at jeg har sagt opp min stilling som generalsekretær fra august 2026. Jeg må si at det er med ganske mye vemod jeg nå slutter i Israelsmisjonen til høsten, etter tre år som generalsekretær. Det har vært tre viktige og inspirerende år for meg. Tiden har også vært utfordrende, men først og fremst svært lærerike.

Jeg har måttet lære mye nytt: gå inn i en ny organisasjon, bli kjent med nye mennesker og arbeidsformer, arbeide teologisk på nye måter og ikke minst bli kjent med misjonsarbeidet, særlig i Israel. Alt dette har vært positivt utfordrende og berikende, og jeg kjenner stor takknemlighet for disse årene.

Samtidig er jeg pastor, og jeg opplever at min grunnleggende utrustning er som hyrde. Da utfordringen kom fra denne menigheten om å gå inn i det pastorale teamet der, og jeg fikk høre om behov og muligheter i den situasjonen de sto i, merket jeg at noe ble berørt i mitt eget pastorhjerte. Gradvis flyttet perspektivet mitt seg mer og mer i retning av tjenesten i den lokale menighet.

På mange måter kunne jeg gjerne ha blitt lenger i Israelsmisjonen. Jeg opplevde at vi var inne i en god utvikling, og at det lå mye spennende foran oss. Samtidig har disse årene vært preget av krevende situasjoner, ikke minst på grunn av krigen i Israel, som har preget nesten hele perioden jeg har arbeidet der.

Disse årene har også styrket mitt kall og min overbevisning om betydningen av det vi noen ganger har kalt kirkens glemte oppdrag: at evangeliet ikke bare skal bringes til alle folkeslag – for det skal det. Misjonsoppdraget til alle nasjoner står fast. Men samtidig må vi ikke glemme det oppdraget kirken så ofte har oversett gjennom store deler av sin historie: at vi også skal være Jesu vitner i Jerusalem.

Jesus sender oss ikke bare til nasjonene, men også til det jødiske folk. Evangeliet er Guds kraft til frelse – for jøde først og så for greker. Dette perspektivet har blitt enda sterkere i meg gjennom disse årene, og det er noe jeg tar med meg videre. Det er et kall og en overbevisning som fortsatt lever i meg, og som jeg ønsker å være med på å løfte fram også i tiden som kommer.

Derfor opplever jeg heller ikke overgangen til en lokal pastortjeneste som et brudd med Israelsmisjonen eller med arbeidet for det jødiske folk. Det er ikke noe dramatisk som ligger bak dette skiftet. Da jeg merket at mitt pastorhjerte igjen ble trukket mot den lokale menigheten, opplevde jeg at jeg måtte følge det kallet.

Likevel må jeg innrømme at jeg også kjenner litt på et vemod – og kanskje en liten følelse av å svikte Israelsmisjonen siden perioden ble så kort. Jeg skulle gjerne ha vært her to–tre år til. Men noen ganger krysser tidslinjene hverandre på en måte som ikke er ideelt og derfor ble valget slik det ble.

Jeg vil benytte muligheten til å takke Landsstyret for det gode samarbeid vi har hatt. Det har vært et styre preget av kontinuitet, tillit og enhet. Jeg har opplevd stor frihet i rollen som generalsekretær, og jeg kan faktisk si at jeg har gledet meg til hvert eneste styremøte, noe det nok ikke er alle generalsekretærer som kan si.

Det samme gjelder staben. Jeg har hatt gleden av å arbeide sammen med en fleksibel og dedikert stab, mennesker som virkelig brenner for oppdraget og for organisasjonen. Mitt håp er at overgangen til en ny leder blir god, og at organisasjonen får en generalsekretær som kan føre arbeidet videre på en god måte.

Til slutt vil jeg også si at det har vært en stor glede å møte så mange engasjerte Israelsmisjonsvenner rundt omkring i landet. Gjennom disse møtene har jeg sett hvordan Gud har lagt kjærligheten til sitt folk ned i mange mennesker i ulike kirkesamfunn. Det har vært med på å utvide mitt perspektiv og mitt bilde av kirken i Norge.

Så takk for måten hele organisasjonen har tatt imot meg på, og takk for disse årene jeg fikk lov til å være en del av arbeidet.