Olga Olaussen

Grovsmed med diakonale hender

Diakonisse og misjonær Olga Olaussen (1892-1981) sa om seg selv ved slutten av sin lange og trofaste tjeneste at hun regnet seg som en «misjonens grovsmed». Hun pekte på at i nesten alle årene i misjonærtjenesten hadde hun gode medarbeidere som kunne gjøre ”finarbeidet”. Med det mente hun nok – som den sanne diakonisse hun var – at hennes kall var å hjelpe og lindre, pleie og passe på, sørge med og sørge for. Og så var det andre medarbeidere som kanskje fikk oppgaven med å lede inn til frelsens hvile og trygghet, og å forestå bibelundervisning og lede menighetsarbeidet.

Duker som taler

I årtier hadde hun først en duk, senere to små duker på sitt enkle bord der hun bodde, som talte sitt tydelige diakonale og misjonale språk. En god venninne fra nord i Norge sendte henne en brodert duk. Giveren var plaget av leddgikt, men hadde maktet å brodere en duk som hun først tenkte å selge til inntekt for Israelsmisjonen.

Men hun syntes det ville bli så lite av det, for hun hadde ikke frimodighet til å sette prisen opp. Derfor sendte hun duken til søster Olga, og ba henne bruke den når hun stelte til for vennene sine. Noen år senere fikk hun enda en duk, til samme formål. Det er kjærlighet i hvert sting, sa giveren av denne. Olga Olaussen brukte dem begge. Dukene talte sitt stille språk om kjærlighetens oppfinnsomhet og utholdenhet; ja dypest sett om ham som ofret alt for oss. Og slik sett passet dukene så godt til søster Olgas egne diakonale hender – og til hennes livs- og tjenesteinnstilling!

Romania og Israel

Da hun nesten var blitt 30 år, reiste hun (i 1921) til Galatz i Romania. Det ble startpunktet på en sjelden lang og trofast – og krevende – misjonærgjerning. Først rundt regnet 30 år i Romania; de første 17 i Galatz; deretter 12-13 år i Jassy, men inkludert noen tvangsforflytninger i løpet av andre verdenskrigen.

Etter et par års opphold i Norge (1951-53) fikk hun nesten 30 nye år i Israel (mest Tel Aviv og Haifa); til hun døde i 1981; nær 90 år gammel. Da det nybygde Ebenezerhjemmet i Haifa stod ferdig i 1976, fikk hun flytte inn der; og delte kår med aldrende Jesus-troende jøder; der de fleste hadde svært traumatiske minner fra andre verdenskrigens redsler. Men også i livskvelden fikk hun være til trøst og hjelp for disse medvandrerne.

Før hun kom ut til Galatz, var søster Margit Berg på plass. Lærer Antonia Aniksdal kom ut nesten samtidig. Mange år senere kom Cilgia og Magne Solheim. Isaac Feinstein med familie var kjære og nære medarbeidere.

Svært dramatisk kapittel

Historien om disse norske, og andre medarbeidere fra ulike nasjoner, er historien om en heltedåd, målt med både menneskelige og himmelske mål. De stod last og brast med jødene, som stort sett ble syndebukker for alt og alle. De drev skole og helsearbeid, diakoni og vitnetjeneste, litteratur- og menighetsarbeid. Mange jøder ble reddet fra døden under svært dramatiske omstendigheter; både barn og voksne. Utsendingene ble også øyenvitner til trakasseringer, bortføringer, pogromer, mord og forferdelse. Årene fra 1930-45 i Romania, der Israelsmisjonen hadde arbeid, er ett av norsk misjons mest dramatiske kapitler overhodet.

Søster Olga gjennomlevde og gjennomled både tysk og russisk okkupasjon, og senere kommunistisk diktatur. Hun var den siste av de norske som forlot Romania, og hun fikk på grunn av sin spesielle status lov å være der noen få år lenger enn de andre. I de årene hun senere bodde i Israel, opplevde hun og overlevde hun tre kriger. Hun ble dekorert med H. M. Kongens fortjenestemedalje i gull. Hun fikk israelsk spesialvisum som ga henne lov å bo i jødenes land så lenge hun kunne og ønsket. Bak alt var det tvangen av Kristi kjærlighet som drev henne.

Lødingen og Lovisenberg

Men hvem var hun? Hvor kom hun fra? Hvordan havnet hun i Galatz og i Israelsmisjonen? Som svar på det siste, rent ytre sett, må nevnes at misjonær Gisle Johnson tydelig tilkjennega overfor ledelsen i Norge at de trengte forsterkninger til arbeidet i Romania, både lærere og sykepleiere. Tidligere hadde både Wilhelmine Taubøll og Ågot Koren vært ute noen år; og Olga Bredal bare en kort periode. Så viste det seg at Gisle Johnson selv måtte skifte arbeidssted og få nye utfordringer. Det førte til at det ble ”damene i Galatz” – Berg, Olaussen og Aniksdal – som skulle få oppgaven å drive arbeidet videre. Og det gjorde de godt. Lenge hadde de heller ikke noen mann til å hjelpe seg. Men først kom Feinstein, og senere Solheim.

Olga Olaussen var fra gården Stokke i Tjeldsund ved Lødingen; født 24. juli 1892. Foreldrene var Jakobine og Olaf Olaussen. De drev fiske og småbruk. Hun kom til hovedstaden i 1914 og ble elev ved Diakonissehuset Lovisenberg. I seks år var hun knyttet til både Lovisenberg og til Rikshospitalet som sykepleier og diakonisse. Søster Olga arbeidet med tanken om hun skulle reise ut i tjeneste for Misjonsselskapet. Madagaskar var langt på vei et kall for henne. Hun ble også engasjert i hjemmearbeidet til Israelsmisjonen. ”Gjennombruddet” kom i form av et brev datert 3. februar 1921, der forstander Aug. B. Jahnsen ved Lovisenberg skriver at ”Søster Olga Olaussen har erklært sig villig til at reise til Galatz i missionens tjeneste”.

Israelsmisjonens motto

For en lykke at det ble slik – for Israelsmisjonen, for hennes kolleger hjemme og ute, og ikke minst for de mange, mange jødene og andre hun fikk bety så mye for. Hele hennes liv og tjeneste er et vakkert og sterkt uttrykk for Israelsmisjonens motto; å vekke til ansvar for jødene, forkynne evangeliet for dem, å vise dem kristen nestekjærlighet.