Trønderen Arne Ole Nikolai Jonsen (1885-1969) var forut for sin tid. Han etablerte et arbeid i Jødeland om lag 25 år før Magne Solheim gikk i gang i slutten av 1949.

Ønsket til Jonsen var å danne en jødekristen menighet i Palestina. Ikke særlig originalt, sier vi kanskje nå – nesten hundre år senere. Men den gangen da Jonsen var aktiv – grovt regnet i perioden 1915-1935 – var dette nesten revolusjonerende. I alle fall var det så pass annerledes måte å tenke på at sentrale ledere i Israelsmisjonen både var skeptiske, og enda mer, direkte advarte mot Jonsens ideer. Men en gang da han fikk fortelle om visjonene sine, på landsmøtet i Bergen i 1923, fenget dette på en sånn måte at folket ble tatt nesten med storm.

I jødenes eget miljø

Jonsen pekte på at jøder som ble vunnet for evangeliet, ved dåp og tro, nesten alltid ble integrert i en hedningkristen kirke. Slike jøder ble også som regel utstøtt fra det jødiske miljøet de var en del av, og fra hedningekristent hold ble det også forkynt slik at de opplevde det som et klart krav å bryte med alt jødisk om/når de ville omvende seg og tro på Jesus som Messias og frelser. Skal man få en endring på dette, mente Jonsen, må man oppta arbeid i Palestina, i jødenes eget miljø. Der vil det gå an at jøder kan ta imot evangeliet om Jesus ved dåp og tro uten at de trenger å bryte med all jødisk kultur og tradisjon.

Var dette så annerledes måte å tenke på enn både ledelsen i Israelsmisjonen og mange andre gjorde? På mange måter, ja. De aller fleste jødemisjonsorganisasjoner drev misjon blant jøder i diasporaen, der jøder bodde, både i Europa og Amerika og andre kontinent. Vanlig praksis var at når en jøde ble døpt og tok imot Jesus til frelse, medførte det et fullstendig brudd med alt jødisk. Og deretter innlemmelse (integrering) i ett av de historiske kirkesamfunnene.

Tross ledelsens skepsis mot Jonsens visjoner, lot de seg overtale av både Jonsen selv og folket som syntes å støtte Jonsen. Arne Jonsen fikk løfte om økonomisk støtte først tre år, så tre år til, men så stoppet det hele opp. Det gikk ikke særlig godt verken med landbrukskolonien som Jonsen etablerte, og heller ikke med den vesle menigheten han fikk etablert. Det ble etter hvert noe uro over det teologiske synet både hos Jonsen og i menigheten han var med og etablerte. Det ble stilt spørsmål ved de økonomiske disposisjonene. Etter noen år ble en liten kirkedelegasjon sendt på besøk til Jonsen, og kom tilbake med en nokså nedslående rapport. Resultatet syntes gitt; Israelsmisjonen løste Jonsen fra kontrakten. Det meste av det han satte i gang i Palestina, så ut til å ebbe ut; uten varig virkning.

Et frø ble sådd

Men likevel. Han satte i gang noe; han sådde et frø; og startet en praksis som har blitt fulgt opp til denne dag; ja det er egentlig Arne Jonsens ideer vi arbeider etter nå når vi er støttespillere for den messianske bevegelsen. Og selv om ikke navnet hans er nevnt, er det ikke vanskelig å finne Jonsens tankegods bakenfor mange formuleringer i Prinsipperklæringen. Arbeidet hans kunne kanskje ikke bli reddet. Til det var han nok for uryddig, på flere områder. Kanskje like uryddig som døperen Johannes, uten sammenligninger for øvrig. Men felles for dem begge var at de var veiryddere; de åpnet opp, og begge fikk hodene kappet av; den ene bokstavelig, den andre økonomisk og ansettelsesmessig.

Røtter i Leksvik

Til sist, litt om hvem han var denne noe ”uryddige” trønderen; en av pionerene våre som samtiden både var motstander av og samtidig fascinert av. Han var født i Trondheim 23. mars 1885 av foreldre Ingeborg Johanna og Gudmund Jonsen. Faren var opprinnelig fra Leksvik. Da Arne var ferdig på skolen som 14-åring, fikk han arbeid i butikk; noe han drev på med i ti år. Han sluttet fordi han som 24-åring opplevde å ha fått et kall til jødemisjon. Sokneprest Hans B Klæboe var en sentral støttespiller for den unge Jonsen på denne tiden. I 1910 var han i kontakt med ledelsen i Israelsmisjonen, og de fattet stor interesse for mannen og sendte ham til London for å lære språk og for å få innblikk i hvordan man driver jødemisjon. Deretter ble det kurs både i Berlin og Leipzig, før han ble ansatt en periode i hjemmearbeidet (Hjemmemisjonen) i hovedstaden. Etter et par år i dette arbeidet ble det mer utdannelse, både teologi, språk og filosofi i flere europeiske byer; Berlin, Zürich, Würzberg, København. Våren 1922 tok han filosofisk doktorgrad. I september 1918 ble han gift med Sara Elisabeth (oftest kalt Lisa) født Petri. Ekteparet fikk tre barn; to jenter og en gutt. Svigerfaren var en russisk jøde – Philemon Petri. Philemon hadde blitt Jesus-troende som helt ung, og av den grunn reiste han fra Russland, først til Sverige, så til Danmark.

Beskyttet jøder i Oslo

Etter bruddet med Israelsmisjonen ble Arne Jonsen ansatt av svensk israelsmisjon og fikk arbeid i Wien. Her ble han seks år sammen med sin familie. Også her gikk det etter noen år litt i stå, og det endte med oppsigelse for Jonsen. Mens andre verdenskrig raste, bodde familien i Oslo, og Jonsen var en av flere som beskyttet norske jøder i leiligheten sin. På grunn av dette måtte han etter en tid flykte til Sverige. I 1948 tok han etternavnet Vigtel, som var navnet på slektsgården hjemme i Leksvik. Han var 84 år gammel da han døde i 1969. Fru Lisa døde tre år senere, i 1972.

Av: Paul Odland