Bernhard Seland (1912-1983) kom til Budapest i april 1947. Hans misjonsoppgave var å forsøke å bevare og fornye kontakten med noen av de mange jødene og andre som Gisle Johnson hadde samarbeidet med gjennom lang tid. Johnson ble fulgt til en grav ved Kerepesi kirkegård året i forveien. Seland fikk bare snaut tre år i aktiv tjeneste for Israelsmisjonen i Ungarn og Budapest, før han ble utvist i 1950. Familien hans kom til Ungarn noen måneder etter ham, men allerede i 1949 fant han og misjonenes ledelse det tryggest å sende ektefelle og barn hjem igjen til Norge. Misjonen hadde også sendt ut cand. theol. Inger Jacobsen kort tid etter Selands (november 1947), der målsettingen var at de skulle bidra til å bygge opp igjen en menighet av Jesustroende jøder og andre troende, rundt kapellet og samlingsstedet i Gyarmat utca 14. Men i 1949 ble også Jacobsen kalt hjem. Det var for utrygt å ha dem der. Men Bernhard fikk fortsette noen måneder til.

I myndighetenes søkelys

Innstramminger i kirkelivet ble tøffere og tøffere, og både lutherske og katolske kirkeledere ble arrestert. Etter hvert forstod Seland at grunnen brant under ham. Han var i myndighetenes søkelys, og mistet arbeids- og oppholdstillatelse. Men i disse korte og intense årene fikk han  være med å rehabilitere lokalene i Gyarmat utca. Kapellet var blant annet en periode brukt som hestestall. Og menneskelig talt enda viktigere; ta opp igjen og fornye kontakten med noen av de Jesustroende jødene som enda fantes i byen. Antall jøder – Jesustroende og andre – som gikk til grunne i Holocaust, var høyt. Flere hundre tusen!

Seland var sterk i språk, og startet nokså tidlig med gudstjenester på ungarsk. Han fikk også tilbud om å videreføre Johnsons engasjement som lektor i norsk ved Universitetet i Budapest. Og som Johnson holdt han også gudstjenester for svensker og nordmenn, og andre skandinaver, som oppholdt seg i den sterkt skadeskutte byen. Oppgavene ved Universitetet ga ham kontaktmuligheter også inn i student- og ungdomsmiljøer. Seland la vekt på å pleie et godt forhold til den lutherske kirken i landet, som var, og er en minoritetskirke.

Seland ga i artikler senere uttrykk for en viss forundring over at han fikk så god kontakt med så mange jøder, både de Jesustroende og andre. Han var redd for at verdenskrigen hadde påført dem så mange sår at de avskydde kontakt med både vestlige og andre, og at de ikke kunne stole på noen lenger. –Tross de forferdelige sår forfølgelsene hadde etterlatt i jødiske sinn, kunne de møte oss misjonærer med tillit og åpenhet når de selv møtte kristen nestekjærlighet.

Good Shephard’s Mission

Før Seland riktig hadde kommet i gang med de mange oppgavene, fikk han en utfordring til som krevde mye av ham. Det begynte å komme sendinger med matvarer og klær både fra Norge og noen andre land, som måtte bli delt ut på en god måte, slik at det kom de mange nødlidende til gode. Israelsmisjonen ble således et ledd i et ganske omfattende internasjonalt hjelpearbeid for å avhjelpe noe av nøden i landet. Mye av dette var organisert i noe som ble kalt «Good Shephard’s Mission» (den gode hyrdes misjon, direkte oversatt). GSM var etablert allerede i slutten av krigen, og prøvde på ulike måter å berge noen jøder slik at de unngikk deportasjon og tilintetgjørelse. GSM prøvde også å hjelpe til rette noen av de jødene som faktisk overlevde, og som vendte hjem igjen til Budapest og Ungarn; noen etter å ha vært i konsentrasjonsleirene, andre etter å ha levd i skjul og på flukt i lang tid. Representanter fra GSM var øyenvitner til at jøder ble skutt og deretter kastet i Donau. De ungarske kirkene var også, i hovedsak, antisemittiske. Derfor var det radikalt på mange måter både å tale imot kirkene og ved å vise dette ved at en hjalp jøder. Det var sterke vitnesbyrd både om menneskeverd og Bibelens syn på utvelgelsen av dette folket. GSM fikk også hjelpe noen foreldreløse jødiske barn. Mat ble kjøpt inn og delt ut, i tillegg til det som kom via hjelpesendinger. Det ble et par år også arrangert sommerleir for noen av de mest hjelpetrengende barna og familiene. Noen slike barn noterte ned noe av det som skjedde, og har senere fortalt om hvor mye denne hjelpen betød for dem. «The Norwegian Mission» var en del av alt dette, og der stod både Seland og Jacobsen midt i sentrum.

Ungarske arkiver

Forskeren Balazs Wintermantel har forsket i noen ungarske arkiver for årene under og etter andre verdenskrigen, og blant annet gått gjennom en rapport fra 1948 der mye av dette stoffet kommer frem. Seland skrev aldri mye om dette. Han har nok tenkt at han og Inger Jacobsen gjorde sin kristenplikt, og at det i seg selv ikke var noe man trengte å skrive så mye om. Men vitnesbyrdene om deres oppofrelse for å hjelpe er lysende idealer for oss alle, så lenge etter!

Seland virket også i et samarbeid med Svenska Israelmisjonen en tid etter at han måtte ut av Ungarn. Han hadde Paris som base for sitt arbeid. Men Svenska Israelsmisjonen var mest konsentrert om Østerrike og hovedstaden Wien, der de gjorde en formidabel innsats for å berge og hjelpe jøder både før, under og etter andre verdenskrigen.

Seland var ellers godt forberedt på de utfordringene som møtte ham i øst-Europa. Han hadde studert i Strasbourg tidlig på 30-tallet, der han fikk god kontakt med studenter fra og kjennskap til forholdene i flere land som Donau renner gjennom. Seland ble ordinert i januar 1940, og gjorde prestetjeneste fem ulike steder i Norge under andre verdenskrigen, i regi av Den Midlertidige Kirkeledelse, der arbeidsforholdene var alt annet enn enkle. Han fikk lengst tid i Ringebu, fram til våren 1944 da han ble bortvist fra bispedømmet – men etterpå korte opphold også i Tinn, Rjukan og Fjotland. Fra krigens slutt og til avreise til Ungarn var han hjelpeprest i Flekkefjord.

Røtter i Flekkefjord

Far til Bernhard var opprinnelig fra Flekkefjord. Kona til Bernhard, Anna Maria (født 1915) var også fra Flekkefjord. De giftet seg i 1940, og fikk fem barn sammen. De hadde en barnegrav i Budapest, da ett av barna deres døde da de oppholdt seg i denne byen. Etter at tjenesten ute var avsluttet, fikk han nytt kall fra Israelmisjonen og var sekretær i Buskerud og Vestfold krets ett års tid. Etterpå ble det prestetjeneste i Fosnes i Namdalen (1953-63), og i Ytre Namdal (1963-67), der han også var prost, og så de siste tjenesteårene i Tjensvoll menighet, Stavanger (1967-1980).  Bernhard Seland var fødd i Strinda (Trondheim), men vokste opp i Stavanger. Faren Johan Severin døde da Bernhard var fire år gammel, og da flyttet familien til Stavanger, der moren Anna Karlotte, født Malde, hadde sin familie og bakgrunn. Så på sett og vis ble ringen sluttet for ham.

Også i Tjensvoll-årene levde misjonsengasjementet for jødene med ham og fru Anna Maria; ofte kalt Gingi. I menighetsbladet finner man både at en ny misjonsforening ble stiftet, og veldig ofte møteannonser for foreningsmøter i hjemmet deres. Som redaktør av bladet tok han også inn en flott artikkel om Israelsmisjonens 125-års jubileum i 1969, og artikkel om det nye sentret som ble reist i Haifa i andre del av 1960-tallet. I store deler av tjenestetiden i Tjensvoll ble gudstjenestene feiret i en sal ved Solborg folkehøgskole, før den nye kirken kom på plass i 1978.

Av: Paul Odland