Da Christian Ihlen (1868-1958) rundt juletid 1907 ble spurt om å overta sekretærjobben i Den Norske Israelsmission, svarte han ja til det. Men det ble presisert at det bare var ”inntil videre”; fordi han mente at hans arbeid som professor i teologi ved Universitetets teologiske fakultet neppe ville gi ham den tid som var nødvendig for å gå inn i arbeidet for Israelsmisjonen. Man burde lete etter en mann som kunne gå inn på heltid i denne oppgaven!

Men dette ”inntil videre” gikk fort over i noe mer permanent. Ja, ikke bare det; Ihlen fikk lenger tjenestetid enn kanskje noen andre hittil i Israelsmisjonen; og med flere tunge og krevende verv, mer eller mindre samtidig. Han ble sekretær på deltid frem til 1918.

Når nye krefter kunne overta denne oppgaven, på heltid, gikk Ihlen inn som formann i Centralkomiteen (etter hvert Landsstyret); et verv han hadde i 30 år frem til 1948. Samtidig med at han ble sekretær ved årsskiftet 1907-08, ble han også redaktør for Misjonsbladet; en oppgave han hadde helt til 1956.

Redaktør i Drammen

Han ble født lille julaften 1868 i Holmestrand, av foreldre Johan Henrik Tordenskjold Ihlen, og Alette Christiane født Michelsen. Ihlen ble uteksaminert fra Drammens latinskole i 1886; og ble deretter cand.theol. i 1892. Så kom et kort intervall på et par år der han engasjerte seg innenfor politikk og journalistikk; nemlig med verv for Høyres sentralstyre og som redaktør for Drammens Tidende.

For øvrig er det mange storheter som har hatt kortere eller lenger politisk og journalistisk fartstid i Drammen. Omtrent et tiår før Ihlen var Per Sivle redaktør et drøyt år i Buskeruds Amtstidende. Sivles avis og engasjement var på den politiske venstresiden.

I 1895 ble Ihlen stipendiat ved Universitetet i hovedstaden; og i 1906 tok han den teologiske doktorgraden og allerede samme sommeren ble han utnevnt til professor i systematisk teologi og dogmehistorie. Allerede i 1897 fikk han en pris for en avhandling om Paulus og hans fremstilling av forsoningen. Doktorgraden tok han på et arbeid om de protestantiske prinsippene i moderne åndsliv.

Teologisk storm

Utnevnelsen som professor kom på et tidspunkt da det var sterk teologisk uro; hovedgrunnen var utnevnelsen av den markert liberale Johannes Ording til professor i teologi samme sted som Ihlen, bare noen måneder forut for utnevnelsen av Ihlen. Menighetsfakultetet ble dannet i 1908; ikke minst med bakgrunn i all den teologiske uro som var disse turbulente årene. Når myndighetene utnevnte Ihlen, var det nok med både et håp og et ønske om en viss teologisk balanse ved Teologisk fakultet.

Ihlen betegnet seg selv som nykonservativ. Andre har karakterisert ham som moderat-konservativ. Johan B. Hygen skrev om ham at det var noe monumentalt over ham; og at han var preget av både dyp fromhet, og en humørfylt, maskulin menneskelighet. Han beholdt både den store arbeidskapasiteten og tankens klarhet til langt inn i alderdommen, selv om det nok sviktet noe de siste årene. Ihlen var også medredaktør i Luthersk Kirketidende (1911-1918); og etter hvert ble han en ivrig skribent og debattant, med en rekke artikler i både Norsk Teologisk Tidsskrift og Tidsskrift for Teologi og Kirke.

Landsdekkende organisasjon

Ihlen fikk i sin lange formannstid bruk for alle sine evner til å lede. Omtrent samtidig med at han ble formann i Landsstyret, begynte prosessen for alvor frem mot at organisasjonen ble landsdekkende. Allerede i 1915 var det gjort det forsøk på å kalle inn noen delegater fra ulike fylker og landsdeler, men det kom så få at man ikke kunne vedta noe på et så spinkelt grunnlag.

I september 1918 var det et nytt forsøk, og nå var det mange nok til at organisasjonen fikk en ny skikkelse, så og si. Det ble vedtatt grunnregler, og etter hvert ble det dannet kretser. Det ble lagt planer for landsmøter; og det første av disse gikk av stabelen i Trondheim i 1920. Det ble ansatt reisesekretærer og flere folk i administrasjonen, og mange trodde og håpet at det skulle skje en aldri så liten vårløsning av engasjement. Det er vel bare delvis riktig å si at så skjedde.

Misjonsarbeidet i Romania og Ungarn fortsatte, med en viss opptrapping i tiårene frem mot andre verdenskrig. Men organisasjonen fikk også en del krevende saker å håndtere, slik at en i perioder fikk nok med å holde skuta flytende. Ikke minst Arne Jonsen sitt engasjement fikk det til å knake i sammenføyningene. Kfr artikkelen om Jonsen i denne serien.

Skarpe uttalelser

Ihlen kunne (som en omtrent like trofast medarbeider ute; Gisle Carl Torstein Johnson) være nokså direkte i sine uttalelser og i ting han skrev. Det kunne handle om synet på jøder og jødedom generelt, der noen formuleringer mildt sagt ikke er behagelige å lese. Ting han skrev er blitt brukt i antisemittisk propaganda. Flere eksempler på dette er behandlet i boken av Øyvind Foss: «Antijudaisme, kirke og misjon» (1994). Det er også solid dokumentert i Einar Kjørvens masteravhandling fra 2004 (www.duo.uio.no/handle/10852/23425).

I «FØRST» nr 5-2022 refereres også en rekke uttrykk Ihlen benyttet, som er klart antisemittiske karakteristikker av det jødiske folket. Det endret seg heller ikke langt ut på 1930-tallet selv om både Ihlen og Landsstyret var orientert om nazi-Tysklands brutale fremferd mot de tyske jødene. Endatil i 100-årsskriftet som utkom i etterkant av verdenskrigen, har han med de aller fleste av alle negative klisjeer og karakteristikker av jødene.

På samme måte som Gisle Johnson mente også Ihlen at en jøde måtte omvende seg helt og fullt fra sin jødedom, om han eller hun skulle bli en kristen. Ihlen var svært spørrende til den sekulære politiske sionismen. Han så på den helst som et menneskelig forsøk på å ordne opp i utfordringer som tilkom Gud alene. Blant annet derfor var det ingen begeistring å spore hos ham da jødene fikk sitt eget land to tre år etter verdenskrigens slutt.

Christian Ihlen ble i 1896 gift med Hanna Sophie født Rynning (1873-1951). Olaf Moe skrev om henne at professor Ihlen i alt sitt virke, særlig for Israelsmissionen, hadde ”en nidkjær medhjelper i sin varmhjertede og energiske hustru”.

Mens Ihlen var både formann og redaktør, skrev han organisasjonens 100-års historie (1844-1944). Boken ble rett nok ikke utgitt med det samme, på grunn av andre verdenskrigen, men en tid etter jubileet.

Legger man sammen antall år i de tre sentrale funksjonene Ihlen hadde, kommer man til ufattelige 88 år! Lengst av disse tre varte altså redaktør-vervet; noe han utførte i 48 år! Så kom han også til å prege organisasjonen og arbeidet så lenge og så tydelig at det med en stor porsjon rett kunne sies at Israelsmissionen, det var Ihlen, det.

Artikkelen revidert 2023.

Av: Paul Odland