Han brukte som regel bare kortversjonen av navnet; Gisle Johnson. En og annen blir forvirret over dette navnet, fordi det er identisk med navnet til den norske konservative teologen og professoren Gisle Johnson (1822-1894); han som stod så sentralt i mye norsk kirke- og kristenliv på 1800-tallet. Vår Gisle var brorsønn til professoren. Når man bruker fullt navn på vår Johnson, er det lettere å holde dem fra hverandre.

I en annen artikkel i denne serien slapp vi Otto von Harling og skolearbeidet han stod midt oppe i, ved årsskiftet 1902-03. Men da stod vår Gisle Johnson klar til å overta.

Inspirert av Caspari

Men hvem var han? Foreldrene het Carl Martin Theodor Johnson (altså bror til professor Gisle Johnson); moren var Marie Charlotte født Dahlgren. Gisle Carl Torsten ble født i 1876 og vokste opp i Kristiania, der han tok artium i 1894. Han meldte seg nokså raskt til krigsskolen, men oppholdet der ble kortvarig. Han valgte å studere teologi, og ble cand. theol. i 1901. Mens han var student, ble han grepet av den kristelige studentbevegelsen og av misjonstanken. I studietiden lærte han også professor Caspari å kjenne, og fikk dermed også impulser fra Israelsmisjonen. Han ble raskt antatt som arbeider. Etter eksamen var han en periode på ca ett år på reise for Israelsmisjonen i ulike land i Europa; blant annet i Romania en periode for å sette seg inn i det arbeidet han senere skulle gå inn i. Han fikk også med seg et årskurs ved misjonsskolen Delitzschianum i Tyskland.

Så vendte han hjem til Norge for å bli ordinert (17. august 1903); og så kunne han ta fatt i Romania fra høsten 1903. Da hadde han også vært i Kisjinjov (nå: Chisinau i Moldova) i påsken 1903, og sett med egne øyne hvordan jødene fikk unngjelde i forbindelse med en pogrom. Han skrev en rystende rapport om dette, der han uttrykte forferdelse over det han hadde opplevd: ”Vi nordboere har vanskelig for å fatte at mennesker virkelig kan slippe seg løs fullstendig som dyr”, skrev han om pogromen som kom i stand i forbindelse med den ortodokse påskefeiringen.

Over førti år

Han gikk inn i skolearbeidet med entusiasme, og utvidet og ledet dette på en forbilledlig måte. En tid var det så mange som 250 elever. Han åpnet også hjemmet sitt for jøder, og fikk således kontakt med mange også på den måten. For skolearbeidet ble han tildelt Kong Carol medaljen i 1906.

Gisle Carl Torsten Johnson representerte også Sjømannsmisjonen (nå: Sjømannskirken) og var i den anledning hvert år på oppdrag i Konstantinopel. Der opplevde han tyrkiske revolusjoner på nært hold (1908 og 1909). Da Romania kom med i første verdenskrig, arbeidet Johnson for Røde Kors og i sykehustjenesten; noe som gav ham en ny utmerkelse – Regina Maria-ordenen. Etter om lag 20 år i Romania var Johnson utslitt, og han fikk et rekreasjonsår i Frankrike. Deretter flyttet han til Budapest i Ungarn, hvor han fortsatte arbeidet blant jøder – til sin død; ved møter, gudstjenester, foredrag, temasamlinger, artikkelskriving og på andre måter; som regel på høyt intellektuelt nivå. Han arbeidet også som prest for de fransktalende og nordisktalende i byen, og han var lektor i nordisk litteratur ved universitetet.

Han skrev enormt mye, ikke minst i norske tidsskrifter, og deltok ofte på reiser og konferanser.

Andre verdenskrig

I Budapest var det på denne tiden en stor jødisk befolkning. ”Judapest” er byen periodevis blitt kalt. Johnson stod last og brast med jødene. Ikke minst kom dette til syne da den ideologisk-politiske brunfargen viste seg, frem mot andre verdenskrigen, og i de fem tunge årene. Etter en tid ble deportasjoner av jøder i retning tilintetgjørelsesleirene en vanlig foreteelse.

En tid så det ut som om døpte jøder kunne unnslippe forfølgelsene. Ikke få jøder henvendte seg til prester i ulike typer menigheter. Ganske mange ble også døpt. Johnson syntes dette var svært krevende, og sa ikke ja til alle. Men noen ble døpt også av ham. Til slutt viste det seg at dåpen ikke var til hjelp mot nye lover og forordninger. En gang brukte han all sin prestelige tyngde og menneskelige pondus til å si nei til å slippe nazister inn i huset som misjonen brukte, i Gyarmat utca 14. Innenfor var det mange jøder som ble holdt skjult. Nazistene måtte gå uten å slippe inn. Jødene ble berget.

Antijudaisme

Samtidig som Johnson var et forbilde både når det gjelder iver og troskap i tjenesten, og i solidaritet med jødene, var det sider ved hans virksomhet som var omstridt allerede den gangen, og som man nå ser at det er helt nødvendig å ta avstand fra. Han skrev en rekke artikler om jødedommen, der han gav uttrykk for den oppfatning at jøder som kom til tro på Jesus, måtte gjøre et klart brudd med sin jødedom. I noen av disse artiklene kunne han komme med ord og uttrykk som måtte oppfattes som antijudaiske eller antijødiske; selv om han kanskje ikke mente dem slik. Men burde han ikke ha forstått at de kunne bli oppfattet slik?

Han omtaler det jødiske folket som rotløst. De har ikke et godt smil slik vi fra Norden har. Jødene er bitre, og han viderefører tanken om jøder som uærlige handelsmenn, og han skriver om det jødiske raseøye som er sort som natten. Rekken av negative fordommer om det jødiske folket er solid dokumentert i Einar Kjørvens masteroppgave fra 2004 (www.duo.uio.no/handle/10852/23425), i «Antijudaisme, kirke og misjon» av Øyvind Foss (1994), og i Israelsmisjonens eget blad FØRST (5-2022).

Laszlo Terray har skrevet biografi om Johnson (2003), og peker på at det meste av det negative Johnson hevdet om jødene, var i foredrag eller artikler som både var beregnet på jøder, og ble lest av og lyttet til av jøder. De kritiske uttalelsene var en del av et slags indre oppgjør, og ikke skjellsord av en utenforstående kritiker, motstander eller fiende (s. 168).

Terray mener Johnson sin misjonærpraksis ligger nær til det vi i dag kaller dialog.

Instituttet i Budapest

Johnson kom som lederen av Israelsmisjonen i Norge, Christian Ihlen, i intens debatt med en annen av Israelsmisjonens misjonærer og pionerer; nemlig Arne Ole Nikolai Jonsen. Han arbeidet etter en annen linje, ved å vektlegge kirkens jødiske røtter og ved å hevde at en jøde som kommer til tro på Jesus, fortsatt er jøde fullt ut samtidig som en er Jesus-troende. Både Ihlen og Johnson var temmelig avvisende til Jonsens tenkemåter. Jonsen var på sett og vis forut for sin tid, for det er Jonsens tenkemåter og praksis som i hovedsak har vunnet frem i Israelsmisjonen i ettertiden.

Samtidig har Israelsmisjonen fulgt Gisle Johnson etter en annen linje; ved å vektlegge akademisk tyngde og stor faglig-teologisk kunnskap, og bruke dette både i dialog og samtaler med jødiske miljø, og ved kurs og foredrag. Da Israelsmisjonen i 1990/91 opprettet et lite teologisk institutt nettopp i Budapest, var det slike arbeidsmåter man vektla; og instituttet fikk også navn etter Gisle Johnson. Det ga seg egentlig selv!

I 1922 ble Gisle Johnson gift med Martha Maria Jankö (født 1893). Hun var datter av presten Daniel Jankö og fru Etelka Vazarik.

Under store deler av andre verdenskrig var det lite og nesten ingen kontakt med hjemmeledelsen i misjonen. Da krigen var over, var det store vanskeligheter med å få kontakt med Johnson. Da man omsider fant frem til ham ved årsskiftet 1945/46, lå han syk og utmattet på et sykehus i Budapest. Her døde han 17. januar 1946.

Artikkelen revidert i 2023.

Av: Paul Odland