Gustav Jensen (1845–1922) er en av mange pionerer i Israelmisjonen, som hadde et solid fotfeste i det kirkelige miljøet i Norge. Han var leder for Centralkomiteen i 23 år, samtidig som han var prest og arbeidet med liturgifornyelse og salmer. Det er synlige spor etter ham ikke bare i salmebøkene, men også på Majorstua i Oslo!

Gustav Jensen arbeidet tett sammen med sekretæren for Israelsmisjonen, Jens Gunvald Blom (1842–1907), inntil Christian Ihlen (1868–1958) overtok denne oppgaven fra 1907 av. Teologen Gustav Jensen hadde også prakticum og tjenestegjorde som prest flere steder, i noen perioder i kombinasjon med undervisningsoppgaver ved det praktiskteologiske seminar ved Universitetet i hovedstaden. Jensen var svært sentral i den liturgi-fornyelsen som Den norske kirke arbeidet med de siste par-tre tiårene av 1800-tallet og inn på 1900-tallet. Han ble en sentral aktør i arbeidet med å fornye Landstads salmebok. Det ble et arbeid han selv ikke fikk se enden på. Han døde i 1922, to år før det som ble kalt for «Landstads Reviderte» fikk sin kirkelige godkjennelse.

Bredt engasjement

Men hvor kom inspirasjonen til å engasjere seg i Israelsmisjonen fra? Og – kunne han makte et så tungt verv som det å lede Centralkomiteen i hele 23 år, sammen med prestegjerning, liturgi- og salmearbeid? Denne artikkelen har ikke som intensjon å gi et omfattende svar på dette. Men noen momenter kan tas frem.

Gustav Jensen levde hele livet alene. Det kan forklare noe. Med ektefelle og gjerne barn ville nok arbeidssituasjonen hans vært noe annerledes enn den ble. Da Jensen selv var teologistudent på 1860-tallet, var det med professorene Gisle Johnson (1822–94) og Carl Paul Caspari (1814–92) som forelesere. Lite visste verken Jensen eller Caspari at det skulle bli Jensen som overtok ledervervet i Centralkomiteen da Caspari ble syk og la ned vandringsstaven på våren 1892. Men slik ble det.

Presten Jensen fikk sin – skal vi kalle det ilddåp – med en gang. I 1892 dro han sammen med sekretæren Blom på reise til Romania for å besøke familien Gjessing, som hadde ankommet Galatz rett før jul i 1891, og som strevde noe med å finne seg til rette og å få misjonsgjerningen inn i et sunt og godt spor. Oskar Skarsaune forteller relativt grundig om dette besøket, og hva Gjessing og de norske lederne snakket om («Israels Venner», side 187 ff).

Også noen år senere fikk Jensen være med på noe stort. Gisle Carl Torsten Johnson (1876–1946) var ferdig til å reise ut som misjonær. Men han var enda ikke presteordinert. Dette skulle skje i Fagerborg kirke 7. august 1903. Det var der sekretæren Blom var sokneprest. I 1902 hadde Jensen fått stilling som stiftsprost i Kristiania, og ettersom biskopen var bortreist tidlig i august, ble det Jensen som fikk forestå ordinasjonshandlingen.

Tett på Gjessing

Jensen levde slik sett tett på både familien Gjessing i de årene familien var ute, fram til 1899. Og det gjeldt i enda større grad Gisle Carl Torsten Johnson, som reiste ut til sin gjerning sammen med sin mor Charlotte. Johnson ble en voksen mann før han fant seg ektefelle, ungarske Marta Maria Jankø (1893–1963). Da mor Charlotte døde, var det Gustav Jensen som skrev minneordet. Johnson og Jensen ble personlige venner. Og da Jensen fylte 70 år i 1915, var det et bidrag i festskriftet fra nettopp Gisle Carl Torsten Johnson.

Christian Ihlen skriver veldig mye fint om både Jensen som leder for Centralkomiteen, og sokneprest Blom som var sekretær:

Og det ble da særlig ham [Jensen], denne dype og samlende ånd med den sentrale stilling i norsk kirkeliv og med det kloke og rolige overblikk, som sammen med sekretæren, sokneprest Blom, med hvem han var forbundet i et nært vennskap, nå i en rekke av år fremover skulle komme til å lede utviklingen og legge en god og trygg grunn for et eget norsk misjonsarbeid blant jødene. Jensen og Blom som ledere, og de kyndige og varmhjertede og samtidig bestemt kirkelig innstilte medarbeidere som sammen med dem utgjorde Centralkomiteen, er man megen takk skyldig for at grunnvollen i denne tid ble lagt så solid (Ihlen: Den Norske Israelsmisjon 1844–1944).

Da Jensen trakk seg fra Centralkomiteen i 1915, ble han valgt til æresmedlem, slik at man skulle kunne søke råd hos ham når vanskelige spørsmål dukket opp. Det ble det helt sikkert behov for, for i perioden mellom 1915 til 1920 var det stort fokus på omlegging og organisering av hjemmearbeidet, fram mot det første ordinære Landsmøtet i 1920.

Gustav Jensens foreldre var Johanne, født Scheveland og Isach Jensen. Gustav fikk også et mellomnavn: Margerth. Familien bodde i Drammen da Gustav ble født. Da Gustavs far døde, flyttet familien til Arendal, der moren hadde slekten sin. Men i 1861 gikk veien til Kristiania. Og fra 1863 begynte Gustav på teologistudiet. Som lærer eller prest tjenestegjorde han disse stedene: Kragerø, Skoger, Vestre Aker (Kristiania), Trefoldig menighet (Kristiania) og altså som stiftsprost i hovedstaden fra 1901 til 1911. Verdt å merke seg er også at han foretok en studiereise til Palestina (Jødeland) i 1880. Kanskje noe inspirasjon til jødemisjon ble ham til del også der?

Revisjons-arbeid

Det var i 1885 han kom med i en offentlig revisjonskomite, som skulle arbeide med høymesseliturgien. En foreløpig versjon ble godkjent i 1887. Men prosessen ble egentlig ikke avsluttet før Alterboken av 1920 var i havn.

I 1908 fikk han så i oppdrag å arbeide med revisjon av Landstads Kirkesalmebok. En periode var dette heltidsengasjement for ham. Arbeidet ble møtt med kritikk, noe som visstnok har skjedd ved alle revisjoner av salme- eller sangbøker. Først i 1924 ble Landstads reviderte salmebok autorisert til bruk i Den norske kirke, med Gustav Jensens navn på tittelbladet. Salmer som «Konge er du visst», «Gud sin egen Sønn oss gav», «Det skal ei skje med kraft og makt», «Herre, Gud, ditt dyre navn og ære», «Hellig, hellig, hellig» og mange flere, forbinder vi med Jensen, enten som forfatter eller som den som har oversatt eller bearbeidet teksten.

Jensen var også engasjert i Den Norske Santalmisjon en periode, inkludert vervet som leder av landsstyret også der. Han var nestleder i styret for Det Norske Bibelselskap, og i flere år medredaktør av Luthersk Kirketidende, og han var en av stifterne av Kristiania Småkirkeforening. Han fikk St. Olavs Orden 1889 og kommandørkorset av 2. klasse i 1897 og av 1. klasse i 1911.

«Gustav Jensens Minde»

I 1887 åpnet han et hjem i hovedstaden for fem eldre, dannede, økonomisk vanskeligstilte damer. Det var i Theresesgate 24. Senere holdt hjemmet til i Eugenies gate 1. Men fra 1892 kunne man flytte inn i nybygg i Sporveisgaten 35. Da ble det plass til 21 damer. Det offisielle navnet var «Hjem for eldre damer», i 1927 endret til «Gustav Jensens Minde». Det kostet i 1892 betydelig å bygge, mye mer enn det Jensen hadde muligheter for selv. Han fikk god hjelp av byggmester P. Galterud og konsul Westye Martinius Egeberg. For Jensen var dette en del av hans diakonale satsning og tenkning. Da han døde i 1922, testamenterte han hjemmet til Majorstuen kirke, og noen midler ble satt inn i et nyopprettet reservefond. Institusjonen «Gustav Jensens Minne» – nå: Minne, ikke Minde – eksisterer fortsatt som omsorgsboliger for eldre, med adresse Slemdalsveien 3, mellom Majorstuen T-banestasjon og Menighetsfakultetet.

Av: Paul Odland