Den andre misjonæren som Israelsmisjonen sendte ut, bare kort tid etter at Ragnvald Gjessing dro i 1891, var den språksterke tyske teologen Otto von Harling (1866-1954). På en særlig måte kom han til å bli skole-misjonær; og han fikk spesielt gode kontakter til Norge!

Men hvem var han, og hvordan kom hans virke til å bli? Fødestedet var i Eversen ved Celle, nær Hannover. Her levde han barneårene; og gikk gymnaset i Celle, der han var ferdig 21 år gammel.  De etterpåfølgende tre årene studerte han teologi, både i Tübingen, Leipzig og Göttingen. Uten at han hadde gjorde seg ferdig med studiene, søkte han så fra høsten 1890 plass ved misjonsskolen til Franz Delitzsch (Institutum Judaicum, ofte bare kalt Delitzschianum) i Leipzig. Skolen var nokså ny; etablert i 1886. Her var Ragnvald Gjessing allerede på plass som student. Han kom våren 1890. Ved påsketider 1891 var begge disse to på rekognoseringsreise. Hvor skulle Israelsmisjonen starte et arbeid? Det er interessant å se at Odessa i Ukraina var et alternativ, som man valgte bort den gangen. Men nå er Israelsmisjonen aktive i Odessa – langt over et hundreår senere!

Braila og Galatz

Gjessing skulle starte i Galatz, og kom på plass senhøstes 1891. Mens von Harling våren 1892 ble foreløpig stasjonert i havnebyen Braila ved Donau (i Romania), og begynte et arbeid der. Men da familien Gjessing etter bare kort tids tjeneste i Galatz, tidlig på nyåret 1893 måtte avbryte på grunn av sykdom og dødsfall i familien, og ble forflyttet til Budapest, overtok von Harling arbeidet i Galatz.

Sommeren 1893 var han i Norge. Han hadde nemlig blitt kjent med Ragnhild Gjessing; en nær slektning av Ragnvald Gjessing. Bryllupet stod 13. juli, i Arendal. Under dette oppholdet i Norge på noen få uker lærte han seg norsk! Etterpå fullførte han sin teologiske embetseksamen, og ble ordinert i Hannover 02. oktober samme året. Og fra nå av kunne han sammen med familien, for fullt gå inn i skolearbeidet og tjenesten ellers i Galatz.

Både Gjessing og von Harling strevde med å finne gode kontaktpunkter i Braila og Galatz. Ikke alt de hadde lært ved misjonsskolen i Leipzig, syntes å passe eller være egnede arbeidsmetoder. I noen av rapportene de sendte hjem fra de første årene, kunne det se ut som om innsatsen for å gi evangeliet til jødene, var forgjeves.

Jenteskole og gutteskole

Gjennomslaget kom med skolearbeidet. Otto von Harling drev arbeidet i Braila i samarbeid med en tysk menighet der; og denne menigheten drev en skole. Ideen tok von Harling med seg da han overtok i Galatz. Men initiativet var lokalt, og misjonsstrategisk var det en stor fordel.

Det var en fabrikk i Galatz, der det var en tysk verksmester. Datteren til denne tyske verksmesteren sørget over at ingen av alle de jødiske jentene som arbeidet ved fabrikken, fikk noen form for utdannelse; heller ikke religiøs opplæring. Denne datteren søkte foreldrene til jøde-jentene om lov til å sende dem til von Harling etter arbeidstid; og det fikk hun. Her ligger spiren til et velsignet skolearbeid som vokste og vokste, i flere tiår fremover.

Scola israelita-protestanta de fete

Israelittisk-protestantisk pike-skole, betyr det, direkte oversatt; og det formelle navnet som skolen ble godkjent under. Elevene ble undervist i både allmenne fag som rettskriving og lesing, og etter hvert også bibelundervisning.

Senere etablerte von Harling en kveldsskole for unge jødiske gutter (menn). Og etter en tid startet han med barne-gudstjenester hver søndag ettermiddag. Her deltok både elevene i skolen og andre barn. Gjennom dette arbeidet kom han i kontakt med både foreldrene og andre familiemedlemmer og venner. Smått om senn var det en og annen som ba om mer undervisning, med tanke på å bli døpt. Et lite ”vennesamfunn” oppstod, som von Harling kalte det.

Gode medarbeidere

I kontakt med hjemmet til Ragnhild og Otto var det at to jødiske menn ble vunnet for Jesus Messias; Segall og Solosy. Disse ble nære medarbeidere i mange år fremover. Otto von Harling sørget også for å knytte gode medarbeidere til skolearbeidet; blant annet kvinnelige lærere fra Tyskland.

En original medarbeider var den jødiske mannen L. W. Horowitz. Horowitz hadde i sin tid planer om å starte en kjeksfabrikk i Haifa; og derigjennom plante en menighet av Jesustroende jøder og hedningekristne der. Men prosjektet falt i fisk. Horowitz og von Harling var kjente allerede fra Braila, og nå, da von Harling kom til Galatz, gikk Horowitz inn i skolearbeiedet der med iver og glød. Horowitz var også privatlærer for von Harling i hebraisk.

Fra årsskiftet 1902/03 fikk von Harling kall til å bli leder av Institutum Judaicum; samtidig ble han sekretær for den tyske sentralforening (Zentralverein); en misjonsorganisasjon som Israelsmisjonen i lang tid hadde og har hatt et nært og godt samarbeid med. Han satt i begge disse posisjonene helt til 1935, da det ble umulig å drive dette arbeidet lenger, på grunn av nazistenes politikk. Men andre verdenskrig var ikke mer enn så vidt over da den aldrende von Harling var med og nystartet så vel Zentralverein som Institutum Judaicum. Også i disse tiårene da han stod sentralt i tysk jødemisjonsarbeid, pleiet han nære og gode relasjoner til både familien og Israelsmisjonen i Norge.

Fru Ragnhild von Harling døde i Leipzig 1930. Hun er beskrevet som ”varmhjertet, begavet, alltid lys og freidig”, og var en ”utmerket støtte og hjelp for sin mann” (Christian Ihlen).

Otto von Harling døde i 1954; 88 år gammel.

Av: Paul Odland