Peter Lorentzen Hærem (1840-1878) er kalt Israelsmisjonens første generalsekretær. Tittelen var naturligvis ikke i bruk på den tid Hærem var aktiv, men den funksjonen han fylte og de mange oppgavene han tok på seg, tilsier at begrepet er høyst dekkende. Man ser av årstallene at han ikke fikk noe langt liv. Vi finner navnet hans under et par sanger i Sangboken.  Og han ble redaktør av ”Missionsblad for Israel” da dette ble etablert i hovedstaden i 1863/64.

Sauda og Stavanger

Fødebyen var Stavanger, datoen var 29. august 1840, og miljøet var brødrevennenes, der Søren Daniel Schiøtz og mange flere hadde sitt virke. Foreldrene het Omund Aagesen Hærem og Ragnhild Danielsdatter, gift Hærem; begge med bakgrunn fra Sauda-traktene. Peter fikk navnet sitt etter predikanten Peter Lorentzen fra Christiansfeld i Danmark, som på den tiden virket som forstander for brødremenigheten i Stavanger. Gutten var bare to år da Misjonsselskapet ble stiftet, og fire år da Israelsmisjonen ble til. Far Omund døde da gutten var ganske liten. Peter var den yngste av sju søsken, og ble sterkt knyttet til moren Ragnhild. Både som barn og da han etter hvert ble konfirmant, fortelles det om Peter at han samlet jevnaldrende rundt seg og prekte for dem; og samlet inn midler til misjonen. Noen så allerede da at han hadde en rik utrustning. Om han skulle velge å bli prest, ville ingen bli overrasket!

Både moren – og etter hvert Peter – ble glade i jødene og jødemisjonen. De vanket i dette miljøet og var aktivt med fra starten i 1844. Hun lærte ham å elske jødene ”for fædrenes skyld”, og fordi ”saliggjørelsen er kommet til os fra jøderne”.

Da han kom til hovedstaden og skrev seg inn som teologisk student, fikk han sitte under kateteret til så vel Gisle Johnson som Carl Paul Caspari. Hærem fikk en enorm respekt for Johnson, og etter hvert ble den unge Hærem trukket aktivt inn som sentral medarbeider i Lutherstiftelsen som ble etablert i 1867/68; både som sekretær og redaktør.

Johnson og Caspari

Men Hærem var ikke mindre glad for å motta undervisning av Caspari. Han takket Gud for alt han fikk motta fra Johnson og Caspari. Sistnevnte var en av de sentrale menn i Israelmissionen. Med bakgrunn i arven han bar med seg hjemme fra Stavanger, ble Hærem fort lagt merke til, og ingen ble overrasket da han ble spurt, og heller ikke at han svarte ja, til å bli redaktør av ”Missionsblad for Israel”; den første tiden sammen med stiftsprost Gustav Jensen. Hærem skjøttet dette vervet helt til sin død i 1878. Han ble også sekretær for organisasjonen som nå flyttet tyngdepunkt fra Stavanger til Christiania. Vi skal merke oss at dette skjedde parallelt med at han var teologisk student. Det var tydeligvis ikke nok for den unge herremannen ”bare” å studere. Som sekretær tok han på seg lange og krevende reise- og forkynneroppdrag, både innenlands og utenlands. Den største reisen innenlands var en rundtur mer eller mindre Sør-Norge rundt, i 1866.

Mellom dette krevende reiseåret og starten av Lutherstiftelsen, etablerte han et studenterhjem i hovedstaden. Han hadde ofte vondt av mange studenter og så at slett ikke alle klarte å motstå storbyens mange fristelser. I Piperviken drev han et aktivt diakonalt arbeid. Arbeidet her ble forløperen for det som senere ble Ynglingeforeningen og etter hvert Norges KFUK-KFUM. Studenterhjemmet ble innviet ved at selveste Kong Oscar II var til stede. Og hvalfangstgiganten Svend Foyn bidro sterkt med det økonomiske som måtte til.

Slik var Peter L. Hærem. Han drev på, uten stopp og stans. Han engasjerte seg også i skolesaker og drev aviser. Og han fikk faktisk også tid å gifte seg! Hanna Marie (ofte kalt Johanne) født Monsen, også fra Stavanger, ble en kjærlig og god hustru og støtte for ham. De fikk seks barn sammen. Det siste barnet ble født tre dager før Peter døde. Dermed fikk hun ikke delta ved begravelsen fra Trefoldighetskirken i Oslo.

Kontakten med Garborg

Arne Garborg skriver om Peter Hærem i flere av bøkene sine. Det er tydelig at disse to har hatt god og fortrolig kontakt. Garborg har blitt tatt varmt imot i studenterhjemmet, der han bodde halvannet år. Garborg fikk også låne penger av Hærem. Han syntes han måtte gjøre Hærem oppmerksom på at han regnet seg som fritenker, men det tok Hærem ganske rolig.

-”Eg hev aldri set ein Mann med so rikt og eit so usliteleg Hjartelag. Alltid hadde han ei Stund til overs fyr den som vilde hava Raad og Hjelp av Honom, eller som vilde kvila og kveikja seg ved ein hyggjeleg Samtale med ein hugfrisk Mann”. Slik skrev Garborg i ”Fedraheimen”. Senere skrev han til enkefru Hanna dette om hennes mann: ”Han har været af afgjørende betydning for hele mit liv, hele min udvikling. Uden Hærems hjælpsomme og samtidig så hensynsfulde indgripen den gang havde jeg sandsynligvis aldrig nået frem til fuld åndsutvikling”.

Hærem søkte en gang prestekall i Suldal, men ble ikke innstilt. Derimot fikk han ja da han søkte Gjerdrum i 1878. Han ble utnevt den 16. februar og reiste dit og besøkte kirken og menigheten; blant annet var han lenge alene i bønn ved alteret. Han ba om en god inngang som prest. Men slik ble det ikke. Han ble syk og døde 22. mars, før han rakk å tiltre embetet. Hjertet hadde plaget ham i perioder, og han hadde måttet reise på kuropphold flere ganger. Og sparte seg gjorde han definitivt ikke, verken i tjeneste for Israelsmisjonen eller alt det andre. Kanskje vi ville sagt at han brente seg ut? Deltakelsen i Trefoldighetskirken var svært stor. ”Den kunde ikke rumme den store sørgeskare”, heter det biografien som M.J. Færden skrev.  Peter L. Hærem fikk sin grav på Vår Frelsers gravlund.

Av: Paul Odland